Hva har vi lov til å snakke høyt om i bedehusland?

Det er et spørsmål jeg ofte stiller meg.

Jeg har mange ganger hatt lyst til å ytre meg mer. Men jeg har ofte latt være. Det er mange av oss. Vi kjenner bedehusland så godt at vi vet hvordan vi skal navigere. Vi vet hva som er tillatt å si høyt, hvor en kan mene hva, og hva som er sosialt akseptert og passer inn i bedehusland.

Selv om det er et visst mangfold, er det likevel temmelig homogent med tanke på hvordan en snakker og oppfører seg. Det finnes en egen kode, men få er nok bevisst på hva denne består i. Den sitter liksom bare i bedehusveggene.

Med kode sikter jeg til felles normer og kultur for hva som er aksepterte meninger og oppførsel. Det er det mye fint med. Men det har også sine ulemper. Hvis man for eksempel mener noe som ikke passer helt inn, da er det forståelig at mange lar være å si det høyt.

Hvorfor er det noen ting vi ikke tør snakke om? Jeg tror grunnen er at folk er redde for å bli plassert i båser ut i fra hva de ytrer, bli satt på sidelinjen eller miste tillit. Hvordan har det blitt slik? Svaret er sammensatt, og jeg tror det er mange faktorer som spiller inn.

La meg liste opp ting jeg har lest og hørt som er noe jeg tror kan være en del av grunnen:

«Hun har blitt litt liberal i det siste.»

«Han er kjempekonservativ.»

«Han er på stø kurs.»

«Hun er skikkelig solid.»

«Hun er nokså bibeltro.»

«Hun er ikke så bibelsk lenger.»

«Vi kan ikke ha åndelig tillit til ham lenger, for han er på gli i tjenestedelingsspørsmålet, og hva blir da det neste han skifter mening i?»

«Han har et rett bibelsyn.»

«Han må dere stemme på, for han har det rette åndelige synet.»

Bare tygg litt på setningen: «Det rette åndelige synet.» Hva i all verden betyr nå det?

Debatt:

Joda, jeg er så velkjent med sjargongen at jeg skjønner utsagnet sånn noenlunde. Men for å vite hva som menes med et «rett åndelig syn» må man helst kjenne til personene som sier det. Og så bør man kjenne settingen, tradisjonen og teologien for å vite hvilket «åndelig syn» man sikter til.

Men vi kan ikke forvente at folk skal forstå dette. Derfor bør vi slutte å snakke på denne interne og ekskluderende måten. Vi må tenke gjennom at måten vi snakker på påvirker andre. Andre vil også modellere og kopiere hvordan vi snakker. Så vi kan med fordel skrive og snakke på en måte som folk som ikke er innvidd i kulturen forstår.

Jeg har snakket med flere som tenker at det er best at de tier stille om noen av sine standpunkter og refleksjoner, for de aner hva konsekvensen av det er. I bedehusland er det tendenser til at hvis man har «feil» standpunkt i et spørsmål, kan man også fort tillegges andre standpunkt som passer i sammen med å for eksempel være «litt for lite bibeltro», «ikke helt på stø kurs» og så videre.

I verste fall kan lokklegging av temaer bringe folk til taushet, passivitet og dempet engasjement.

Denne sommeren inviterer NLM til et stort strategiarbeid på sommerens GF 3.–8. juli. Her ønsker man nettopp den gode og åpne samtalen og diskusjonen om hvordan NLM skal se ut i fremtiden både nasjonalt og internasjonalt. Jeg håper GF blir stedet der både unge og voksne, menn og kvinner, liketenkende og de som tenker utenfor boksen hever stemmen.

Er du ung eller voksen og tenker at det du har på hjertet ikke passer inn eller at det kanskje vil bli hakket ned av andre; Hev stemmen allikevel! Tenk at det du sier er viktig og at du har noe å bidra med. Hvis ikke du hever stemmen, så er det andre som kommer til å gjøre det. De andre har ikke noe mer rett til det enn deg. Og dessuten kan det bli forfriskende om du bruker andre ord og kanskje har andre tanker enn alle de andre.

Samtaler, diskusjon og friksjon tror jeg er sunt for organisasjoner som vil vokse. Det gjelder også samtaler om samlivsetikk, hyrde- og læreansvar, israelsteologi, helvete, forkynnelse, bruk av alkohol (flere andre tema kunne vært nevnt). For det er i samtalene og diskusjonene man finner ut av hva man selv mener. En annen god grunn for å snakke om ting, er at om ikke så vil spørsmålene uansett leve sitt eget liv og en dag dukke opp med stor kraft.

Debatt:

Samtidig kan det være skummelt med diskusjoner, for man mister litt kontrollen på hvordan diskusjonen ender. Men vi kan være trygge på at grunnsannhetene står seg i møte med impulser og diskusjoner. NB! Det er vesensforskjell på teologiske standpunkt som har stått seg gjennom kirkehistorien og på mer eller mindre perifere tema.

Hvis en lukker igjen for en diskusjon, finner diskusjonen bare en annen kanal. Hvis en er redd for teologisk utvikling i noen kontroversielle spørsmål, tror jeg det er antipreventivt å la være å samtale om det. Hvis vi tror vi har funnet sannheten og at vår tradisjon er god, er det viktig at vi selv også er åpne slik at andre skal få del i det.

Da må diskusjoner og samtaler til for at andre skal kunne få skjønne hva vi er opptatt av. Hvis jeg mener jeg har et rett bibelsyn, må jeg være villig til å gå i dialog med de som har et annet bibelsyn for å argumentere for mitt syn. Dette må gå begge veier.

Vi gjør oss selv en bjørnetjeneste hvis vi ikke stimulerer til den åpne og respektfulle samtalen om de store spørsmålene, for da risikerer vi at det bare skapes dårlige kopier og etterapinger av tidligere tids høvdinger, forkynnere eller ledere. Samtidig er tid og sted viktig.

At det skal være rom for diskusjon om diverse tema i bedehusland, trenger ikke dermed bety at de skal tas opp ved enhver anledning. Det er også viktig å være bevisst på at selv om det bør være lov å stille spørsmål med saker og tenke ulikt, må vi alle reflektere over hvordan vi omtaler folk vi er uenige med.

Så lenge man uttaler seg saklig må det være lov å kritisere andre. Det betyr ikke at det ikke er rom for ulike syn. Problemet oppstår når man begynner å bruke maktspråk og ikkeformaliserte organisasjonskoder og stiller spørsmålstegn ved den åndelige integriteten til de man er uenige med. Da blir det både trangt og kneblende.

Så er spørsmålet til slutt: Er det lov å snakke høyt om at det er ting det ikke er lov å snakke høyt om?