Hva gjør kirken med ateistene sine?

Hvorfor fortsetter kirken å telle døpte ateister som kristne?

Under halvparten (48 prosent) av medlemmene iDen norske kirke regner seg som kristne. En tredel (33 prosent) oppgir at de er ateister. Det viser en undersøkelse som ble offentliggjort i Aftenposten 23. mars. Dette er oppsiktsvekkende tall som kirkeledere helst vil glemme. De stemmer dårlig med en kirketenkning som regner alle døpte som kristne.

«Dåpen som fullverdig, tilstrekkelig og uovertruffent medlemskriterium i kirken tas på dypeste alvor i praksis i en åpen folkekirke.» Det skrev daværende leder forÅpen folkekirke,Sturla Stålsett i Vårt Land 9/7-15. Det finnes ikke A- og B-medlemmer i kirken, kunne vi lese. «Kirken er fellesskapet av alle døpte,» fastslo biskopHelga Haugland Byfuglien i brosjyren som ble delt ut før kirkevalget i høst.

BiskopAndreas Aarfloter hovedarkitekten bak den kirkeordningen vi nå har fått. Han skrev i Vårt Land 4. april i år: «Det enkelte medlem iKirkemøtet skal vite at det er med den kristne dåp som viktigste kvalifikasjon at hun eller han er utpekt til dette verv.» Han kunne ha uttrykt dette sterkere. Andre vilkår for å bli valgt som medlem av kirkens øverste organ finnes ikke!

Man trenger ikke å betrakte seg som kristen, man kan godt være ateist, og man kan lære og leve i strid med Bibelens tro og etikk. Ikke noe av dette diskvalifiserer noen fra å være medlem i kirken eller velges til de høyeste verv i Den norske kirke. Aarflot gir alle delegatene på Kirkemøtet denne attesten: «De representerer et nådens fellesskap og utøver sin myndighet som kirkemøtedelegater på dåpens grunn.»

Hvem kan med rette kalle seg en kristen? I Apgj 11:26 leser vi: «Det var i Antiokia disiplene først ble kalt kristne.» Det var hedninger som begynte å bruke denne betegnelsen på noen som skilte seg ut på en merkbar måte. «Kristne» var de som bekjente troen på Kristus som sin frelser og Herre og ønsket å leve etter hans lære slik den var bevitnet ved profeter og apostler. Senere tok de troende denne betegnelsen i bruk om seg selv. Ikke få skulle bli martyrer fordi de fastholdt sin tro i møte med hedenskapet og krav fra makthaverne.

Nå lever vi i år 2016. 73 prosent av det norske folk er medlem i Den norske kirke. Hva gjør Den norske kirke når den oppdager at de fleste medlemmene ikke regner seg som kristne og at en tredel regner seg som ateister? Det finnes flere alternativer.

Et alternativ er å satse på en omfattende evangelisk aksjon. De som er falt fra etter dåpen må kalles til omvendelse og tro på Jesus som frelser, slik dette er omtalt i kirkens bekjennelsesskrift Augustana XII. Gud er en hellig Gud. Synden må avsløres slik at mennesker frykter Gud og angrer. Evangeliet må forkynnes for angrende syndere slik at samvittighetene trøstes og mennesker stoler på at syndene forlates for Kristi skyld.

En slik omvendelsesforkynnelse er sjelden å høre. For den åpne folkekirken forutsetter at alle døpte likestilles. Og da kan man ikke skille mellom medlemmer som er frelst og medlemmer som ikke er det. Dagens kirkeledere synes å ha glemt den reformatoriske lære som fordømmer «de som nekter at de som en gang er rettferdiggjort, kan miste Den Hellige Ånd».

Et annet alternativ er å slå fast: Kirken er et trosfellesskap som bygger på Bibelen og kirkens bekjennelse. Når trosbekjennelsen sies fram i kirkene hver søndag, er det for å tydeliggjøre hva som er kirkens felles tro. Dere som ikke tror at Gud eksisterer eller ikke regner dere selv som kristne, bør være ærlige nok til å melde dere ut av kirken. Men nei, å si noe slikt er naturligvis utenkelig i en åpen folkekirke som vil inkludere alle.

Et tredje alternativ er å opprettholde dagens rådende kirketenkning: Alle døpte er kristne, uansett hva de tror og hvordan de lever. Kirkens preses, biskop Helga Haugland Byfuglien, kommenterte undersøkelsen i Aftenposten. Hun sa at hun ikke er overrasket. Hun ga heller ikke uttrykk for bekymring. Men hun forsikret at Den norske kirke vil satse på at flere foreldre bringer barna sine til dåp.

For mange betyr kirken som tradisjon og kulturbærer svært mye, sa hun. Men når vi alle skal stilles for Guds domstol, nytter det ikke å vise til en tradisjon. Hva betyr da dåpen for mennesker som uttrykkelig sier at de ikke tror på Gud eller som selv ikke vil kalle seg kristne? Dåpsattesten er ingen inngangsbillett til Guds evige rike for mennesker som ikke eier en frelsende tro på Kristus.

Hvorfor fortsetter kirken å telle døpte ateister som kristne? Det er selvsagt ikke pent å antyde det. Men Den norske kirke er helt avhengig av offentlige bevilgninger. Da teller medlemstallet. Ikke noe annet. En hund biter ikke hånden som gir den mat. Slik lyder et ordtak. Kirken mates med offentlige bevilgninger. Det holder den i live. Pengestøtten er avhengig av at kirken innretter seg etter den demokratiske folkeviljen. Og kirken adlyder som en tannløs lenkehund som har glemt hvorfor den eksisterer.

Biskop Byfuglien satser på at ateister forblir i kirken fordi kirken betyr mye som kulturbærer og tradisjon. Hun håper at medlemmer som ikke kaller seg kristne, forblir i kirken av samme grunn. Og hun håper at mange kristne som vil fastholde bibelens lære, ikke melder seg ut. Også de kan jo vise til en tradisjon som de ikke vil bryte. Slik opprettholdes Den norske kirke som en institusjon der tro og bekjennelse i realiteten har mistet sin betydning.

Kirkens målsetting er formulert slik: «Den norske kirke er en bekjennende, misjonerende, tjenende, åpen folkekirke.» Men når ateister og likegyldige anses som fullverdige medlemmer i kirken uten at de utfordres til omvendelse og tro, kan kirken umulig være bekjennende og misjonerende. Og hvem er det da kirken står til tjeneste for?