Frimodig i Den norske kirke?

Når en lære i strid med Bibelen og hele den kristne kirkes historie er innført i Dnk, vil overgang til et annet kirkesamfunn eller trossamfunn bli det eneste riktige for mange.

«En må respektere at en både på formelt og frivillig plan må forholde seg til medkristne som står for et syn vi ikke deler», skriver Svein Granerud i Dagen 17. oktober.

Det er mange sider ved kirkens og menighetenes liv en kan ha forskjellig syn på eller mening, om og leve godt med det. Jeg går ut fra at Granerud er enig i at det forholder seg annerledes når det gjelder en lære som er i strid med Bibelen og kirkens bekjennelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hvor langt skal samarbeidet gå med dem som er døråpnere for vranglære i kirken og i vårt folk? Hvilke synlige grenser skal det settes lokalt og regionalt?

Sett fra en annen side, i det lange løp er det ikke forsvarlig å leve med et skarpt skille mellom åndelig felleskap og ytre administrasjon. Forutsetter ikke en sann kirke at en har felles bekjennelse overfor verden?

Granerud tillegger meg en «visjon» jeg ikke helt kjenner meg igjen i, nemlig å få flest mulig til å melde seg ut av kirken. Frimodig skal en være om en går ut (exodus) av Den norske kirke (Dnk).

Det er gode grunner til det. Men visjon i denne sammenheng er større enn som så. Frikirker og lutherske misjonsorganisasjoner må stå fram som reelle alternativ til Dnk.

Misjonsorganisasjonene bør i langt større grad ta inn over seg utfordringene og forpliktelsene som ligger i etablering av trossamfunn, forsamlingsdanning, kirkeforståelse, ledelse og så videre. Dette er noe som flere har tatt opp til refleksjon i Dagen.

«Bekjennelsen og etterfølgelsen reddes ikke av kirkemedlemskap», sier Granerud. «Å melde seg ut er ikke noen garanti for at alt blir vel», mener han. Det er det vel heller ingen som påstår.

Men må vi ikke forholde oss til hva Dnk faktisk lærer? Det har med kirkens egen integritet og læregrunnlag. Det blir problematisk og villedende når kirken i undervisning, veiledning og foran alteret velsigner det som er i strid med Jesu og apostlenes ord.

Granerud vil gi frimodighet til de som blir i Dnk. Det er ikke vanskelig å se det positive i dette. For det er en kirke mange av oss har opplevd mye og rik velsignelse i. Men situasjonen i Dnk har forandret seg dramatisk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Hva skal så frimodigheten ha som grunnlag? Guds ord, vil en tenke. Men i Dnk er nå Guds ord satt til side. I ønske om å være relevant for alle, blir kravet til sannhet tonet ned. Blir konservative prester tause? Det koster for mye å rettlede ut fra Guds ord, være en positiv offentlig motkultur og sette grenser.

Dessverre ser det ut for at biskop Pettersen hadde rett: «De konservative er på gli, flere konservative kristne sier nå at de kan leve med en kirke som velsigner samliv mellom likekjønnede». (Stavanger Aftenblad 11. april 2016).

Frimodig kirke har flere gode intensjoner. Men Frimodig kirke kan også gi en utilsiktet legitimitet til tilpasning til situasjonen i Dnk.

Når en lære i strid med Bibelen og hele den kristne kirkes historie er innført i Dnk, vil overgang til et annet kirkesamfunn eller trossamfunn bli det eneste riktige for mange. I exodus – utgang – ligger det både frihet, etterfølgelse og forpliktelse.