Et oppdrag gitt av Herren

Det er en kjensgjerning at mange syke har blitt helbredet gjennom deres virke og det burde vi kanskje glede oss over.

Den siste tiden har debatten vært til tider heftig vedrørende bønn for syke og den praksis som evangelistene Svein-Magne Pedersen og Tom Roger Edvardsen har representert. Personlig er jeg ikke så opptatt av «teletorg eller ikke». Det er en kjensgjerning at mange syke har blitt helbredet gjennom deres virke og det burde vi kanskje glede oss over.

Behovet for forbønn er stort fordi det er mye smerte blant folk, også blant de troende. Og i stor grad er forbønnstjenesten forsømt. Selvfølgelig er det slik at mange henvender seg til sin menighet og ber om forbønn for sykdom og andre behov, men det er de færreste som benytter seg av denne muligheten.

Det er i de færreste menigheter og gudstjenester/møter at det blir gitt regelmessig innbydelse til forbønn for ulike behov. Det skjer en gang inn i mellom, men det er ikke skapt en kultur for dette slik at forsamlingen er fortrolig med en slik praksis.

Dette skaper et marked for helbredelsespredikanter fordi det er et stort udekket behov.

For mange år siden deltok jeg i et prestemøte i Bergen sammen med evangelist Aril Edvardsen. Biskop With var innbyder og ledet møtet og Aril Edvardsen var bedt om å ha som tema «Herlighetsteologi – Korsteologi». Han avsluttet sitt innlegg med en oppfordring til prestene omtrent slik: «Dere som har en så stor kontaktflate, finn fram oljeflaska og begynn og salv de syke i Herrens navn og be troens bønn for dem.»

Under debatten som fulgte grep en pensjonert prest ordet. Han oppfordret prestene med følgende ord: «Jeg er så gammel, men dere unge, gjør som Edvardsen ber dere om.» Deretter henvender han seg til biskopen og ber han sørge for at det utarbeides et ritual for forbønn for syke.

Jesus bad oss helbrede de syke. Den praksisen er like gammel som evangeliet er det og har alltid fulgt den kristne kirkes misjonsoppdrag. (Bl.a. Mark. 16.15–18).

Men det er stor avstand mellom å be for – og å love helbredelse. Og det må ikke bli slik at å love representerer den rette tro. Tro i bibelsk mening er å overlate resultatet til Herren. Det er Han som helbreder og resultatet av vår forbønn er Hans ansvar.

De fleste prester, predikanter og misjonærer har praktisert forbønn for syke i ulike settinger. Det er ikke sikkert at forbønn for syke i offentligheten er den klokeste løsningen, men jeg ser ingen grunn til å avise slik praksis fordi både Jesus og hans disipler praktiserte det på den måten. Og det er viktig at vi ikke stikker forbønn for syke under stol og på den måten gjør den til en praksis unndratt offentligheten.

Jeg har en «morsom» opplevelse. Jeg var taler i en større frimenighet og etter forkynnelsen inviterte jeg til forbønn. Mange kom fram og vi var mange som deltok i forbønnstjeneste. Jeg kom til en kvinne, løftet den ene hånden og lyste velsignelsen over henne.

Våre øyne møttes under forbønnen og hun var tydelig forskrekket over at hennes forventning om en salvelsesfull bønn ble erstattet av den aronittiske velsignelse. Kvinnen ble mirakuløst helbredet for en alvorlig hjertesykdom. Denne opplevelsen lærte meg at formen ikke er til hinder for at Gud griper inn.

I apostelen Jakobs brev foreskrives salving og forbønn for den syke som en menighetshandling. I tillegg taler Bibelen om nådegave til å helbrede. Men dette er en naturlig del av den kristne menighetens oppdrag og må aldri løsrives fra menigheten. Som enhver bibelleser vet omtales menigheten som Kristi legeme, og der er å praktisere forbønn for syke en naturlig del.

Dette er begrep som er fremmed for NT. Og det er en usunn praksis når selv menigheter omtaler gjestepredikanter som helbredelsespredikanter. De som besitter nådegaven til å helbrede er en del av Kristi kropp og skulle ha sin naturlige plass i menighetens praksis.