En kurs å følge

Author picture

lørdag 1. juli 2017

Kristenliv

Hvem skal styre kirken – og efter hvilket kart? Det er de avgjørende spørsmål i vår kaotiske kirkesituasjon. La oss i det følgende anvende et maritimt billedsprog for å illustrere saken. De fleste av oss befinner seg i folkeskipet (folkekirken) og vil helst ikke forlate det før i ytterste nødsfall.

I tiden omkring årtusenskiftet nektet en høykirkelig prost på Østlandet å samarbeide med sin biskop. Da han ikke vant frem med sin sak, erklærte han høytidelig: «Nu går jeg fra borde!»

LES: Hvem skal styre kirken – og etter hvilket kart?

Han havnet i en liten jolle med noen få likesinnede i den ytterste isolasjon. Mer er ikke å håpe for dem enn en frisk seilas mot solnedgangen. Bare i vår levetid har vi sett utallige høykirkelige fellesskap komme og forsvinne.

Hva burde han ha gjort i stedet? Han skulle ha forblitt på kommandobroen og tatt opp kampen med de mytterister som nu truer med å ta over styringen av hele skipet. Striden står om roret og om kursen.

Som førstestyrmann (prost) hadde han hatt store muligheter til å sabotere kapteinens (biskopens) ordre og navigere efter bibelske sjøkart. En grunnleggende vrangforestilling hos disse høykirkelige er troen på at kirkens ve og vel er avhengig av biskopers åndelige tilstand. Et eksempel: Noen som ville søke prestestilling, fikk kalde føtter da de hørte at biskopen forfektet vrange lærdommer.

Tenk det! Deres «prinsipper» førte dem helt på villspor. En prest er nemlig satt til hyrde i lokalmenigheten, og der skal han føre den åndelige kamp for fårene – uavhengig om biskopen støtter ham eller ikke.

Dessverre står det ikke særlig bedre til blant de lavkirkelige. Store flokker av dem rømmer nu folkeskipet og drar sin kos i troen på at det skal bli så mye bedre når man kan «styre alt selv». Mon det – nissen er efterhånden blitt sjøvant og flyt(t)er nok med hvor det skal være.

Selv innsiktsfulle folk som Johannes Kleppa og Jon Kvalbein overgir skipet og gir seg sekterismen i vold. Men var det ingen små klepper og kvalbeinere som ble igjen ombord? Var det ikke verd å ta opp kampen for å beskytte disse minste små? Skal de bare overlates til sjørøverne?

Grunnskaden hos mange av disse som tilhører de lavkirkelige misjonsbevegelser, er at de så lite bryr seg om kirken i den større sammenheng. De lar gjerne folkeskipet seile sin egen sjø bare de får ha sitt i fred. Lenge hette det i de kretser: «I kirken, men ikke under kirken.»

Dette uttrykk avspeiler den kjødelige maktkamp mellom geistligheten og legfolket som har pågått i langt mer enn hundre år. Man ville ikke innse at alle satt i samme båt. Det går an å arbeide for kirkens felles beste og samtidig beholde vennesamfunnet intakt.

Jeg leser i bladene at unge barnefamilier var en viktig pressgruppe som ønsket å danne eget kirkesamfunn, for på den måten å samle alle kirkelige handlinger under ett og samme tak. Det var både lettvint og praktisk så, mente de.

Slike tanker er ikke annet enn utslag av den holdning som de har arvet fra sine fedre: Folkekirken bryr vi oss ikke stort om, vi passer helst våre egne saker.

Noen holdt likevel igjen, og et underlig kompromiss ble resultatet. To toneangivende organisasjoner, Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet, har opprettet frikirker for dem som måtte ønske det, de øvrige kan godt forbli i folkekirken.

I nord finnes en vekkelsesbevegelse som jeg sogner til, nemlig læstadianismen. Også her brytes meningene. Alle erkjenner at den grove vranglæren innen den offisielle kirke skaper store problemer, men de fleste vil likevel ikke gå inn for en løsrivelse. Som det heter fra gammelt av: Sålenge forkynnelsen ikke undertrykkes og sakramentsforvaltningen skjer efter Kristi innstiftelse, bør man forbli i kirken.

Mange hårde stormer venter, og det er derfor viktig at ledelsen står samlet og ikke viker unna for press fra ymse hold. Her kan den nære fortid hjelpe oss til å forstå hvor ille det kan gå om man ikke er på vakt. Efter sin selvbestaltede bispevielse gjorde Børre Knudsen Kautokeino til åsted for sin fraksjonsvirksomhet med god hjelp av stedets sogneprest Olav Berg Lyngmo.

Flere advarende røster hørtes: Det samiske folk er allerede en utsatt og sårbar minoritet, og deres religiøse liv vil bli skadelidende ved å trekkes inn i et kirkepolitisk maktspill. Knudsen hørte ikke på det øret, men utnyttet i stedet samenes sterkt konservative religiøse holdninger til fordel for seg.

Resultatet ser vi: Det som før var en blomstrende menighet – en av de fremste i landet hva angår kirkebesøkende – ble nu splittet og delt. Det hjelper heller ikke at de idag har en god sogneprest; muren mellom menneskene er kommet for å bli.

Og Lyngmo har bare fortsatt på sin ville ferd. Knudsens arvtager, Thor H. With, duget visst ikke for ham, i alle fall søkte han seg til en annen «fribiskop», nemlig Torkild Masvie i Den Lutherske Kirke i Norge, en menighet med amerikanske røtter.

Det er ikke små ambisjoner disse fribiskoper har, for de ønsker å legge hele Norge under sitt «bispedømme». I første omgang gjelder det naturligvis å vinne de gammeltroende både i syd og nord.

En tredje gruppe,som kaller seg DELK, synes å ha mest vind i seilene. De sikter seg også inn på Nord-Norge. Under dekke av arrangement som kirkehelger og foredragsvirksomhet lokker de folk til seg. De har allerede fått innpass i Alta og Nordreisa. De er flinke til å utnytte motsetninger innen de læstadianske grupper for å fremme sin sak.

Endelig har vi en enslig emissær fra Vestlandet som farter rundt og skaper stor forvirring i menighetene. De fisker alle i rørt vann og håper på storfangst. Bare de førstefødte læstadianerne klarer seg unna; de er helt innkapslet som i et akvarium og nærmest immun for fremmed påvirkning.

Hva skal en si til alt dette? Hva ville Luther ha gjort? Uten tvil skulle han ha stengt kirkeport og bedehusdør for slike inntrengere som bare skaper splid og uro. Reformatoren mente at lærere utenfra ikke skal presse seg på de menigheter hvor evangeliet allerede er innplantet.

De har ingen rett kallelse til å gjøre det. Og dette gjelder selv om man har noe sunt å komme med. Han godtar heller ikke at enkeltpersoner innbyder sådanne. En orden må det være i Guds menighet, sier Luther. (Se St.Gal.br.komm. til Gal.1:1.)

Enhver burde ransake seg selv i denne sak. Skaper jeg med min holdning og handlemåte uhygge og misstemning omkring meg med den følge at hele menigheten lider? Ingen er tjent med at Kristi legeme rives opp og slites istykker.

Og burde ikke almindelig sunn fornuft tilsi at dette bærer helt galt av sted? For hvem skal man forholde seg til av disse fremmede? Til Bygstad og DELK eller With og Okkels? Hvorfor ikke heller Masvie og Lyngmo? Og hva med Kørner og Nessa? De har vel også venner i nord.

Eller hvorfor ikke la Samnøy og Misjonssambandet overta altsammen og modernisere vår kristendom.

Nei, la oss avvise alt dette og holde oss til de vante farvann. Folkekirken har tjent oss godt i alle år, og fortsatt har vi stor frihet innenfor dens ramme. Guds ords sannheter i luthersk og læstadiansk form har her blitt forkynt i generasjoner, og denne arv ønsker våre predikanter å føre videre.

De har del i det guddommelige predike-embedet og har således et stort læreansvar. En viss erfaring har de med både lege og lærde vranglærere og behøver derfor ikke hjelp utenfra til å ta seg av slike, i hvert fall ikke denne form for hjelp som vi nu får inn på livet.

Vi skal tenke at det er Gud selv som har innsatt predikantene til hyrder og lærere i menigheten, og de fortjener derfor all vår respekt og støtte. Ved årets Luther-jubileum finnes der meget av leppernes bekjendelse, men her nord har lutherdommen virkelig levet i godt over hundre år, blant annet gjennom de søndaglige Luther-lesningene. Kursen ble stukket ut av våre fedre, og den er det ingen grunn til å endre på.

Det er underlig å tenke på hvor kortsynte enkelte kan være. Målet for disse inntrengere sydfra er å legge alt sant kristenliv her nord inn under deres åndelige regime. Måtte Gud hjelpe oss å se til at dette ikke skjer!