Den norske kirke og homoseksuelt samliv

I det siste har Dagen hatt flere innlegg om Den norske kirkes (Dnks) syn på enkjønnet «ekteskap» og LHBT-ideologiens innpass i Dnk.

Takk til de seks medlemmene av forskjellige bispedømmeråd for innlegget i Dagen 19.6.2018: «Ønsker kirken normløsheten velkommen?» hvor de tar opp viktige spørsmål angående Dnk og foreningen Fri.

Innledningsvis sier de at Bispemøtet har nedsatt en arbeidsgruppe som har levert en rapport rundt temaet arbeidsmiljø, likestilling og LHBT-kompetanse (dvs. kompetanse om lesbiske, homofile, bifile og transpersoner). Målet er, sies det, å etablere et permanent LHBT-utvalg og utvikle et kompetansekurs innen feltet for ansatte og frivillige i Dnk.

At ledelsen i Dnk ønsker å motta impulser fra en sekulær organisasjon som Fri, er underlig og forstemmende når vi leser foreningens formål: «Fris mål er et samfunn der alle åpent kan leve ut sin identitet, kjærlighet, seksualitet og sine kjønnsuttrykk basert på likeverd og samtykke uten fare for å bli diskriminert eller trakassert.»

I sitt innlegg sier disse seks medlemmer at i første runde kjempes det fra liberalt kirkelig hold for likekjønnet «ekteskap». I neste runde innhentes kompetanse fra Foreningen Fri som fronter fri sex uavhengig av ekteskap, troskap og forpliktelse.

Da er det relevant å spørre slik som de gjør: «Skal Bibelens samlivsetikk erstattes av Fri sitt program?» «Kan omfavnelsen av Fri sin ideologi om grenseløs seksualitet bidra til normoppløsning i Dnk?»

Dnks basis er Bibelen og bekjennelsen. Foreningen Fris målsetning om «fri sex» står i fullstendig motsetning til Dnks basis.

Våre reformatoriske fedre sa det slik: «Vi tror, lærer og bekjenner at den eneste regel og rettesnor som all lære og alle lærere skal prøves og dømmes etter, er de profetiske og apostoliske skrifter i Det gamle og Det nye testamentet, slik det står skrevet ‹Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti› (Sal 119,105). Og Paulus sier: ‹Om en engel fra himmelen skulle komme og forkynne noe annet, så skal han være forbannet› (Gal 1,8).»

(Fra innledningen til Konkordieformelen).

Dette prinsippet er blitt kalt skriftprinsippet, og det sier at all lære og alle lærere skal bedømmes etter Skriften, det vil si de 66 skrifter vi har i Bibelen.

Guds ord sier at ekteskapet er et livslangt forhold (pakt) mellom én mann og én kvinne. Alle andre seksuelle forhold betegnes som hor eller utukt. Følgelig har Kirkemøtets flertall forlatt Guds hellig og inspirerte ord da de vedtok å innføre liturgi for enkjønnede par.

Å hevde at Dnk har to teologisk begrunnende og likestilte syn på ekteskapet, er en logisk kortslutning. Bibelen har bare ett syn på ekteskapet. (Se Matt 19,4–6) Det andre fra vårt århundre er ikke bibelsk, men et resultat av subjektive og postmoderne tanker som ikke vil bøye seg for Skriftens autoritet.

Tror virkelig noen at Den treenige Gud har ventet til vårt århundre for å fortelle sannheten om ekteskapet og har forandret mening om hva som er synd? Men det Bibelen sier er synd, det er synd også i dag.

Guds motstander hevder imidlertid noe annet. Professor Aksel Valen-Sendstad skriver: «… djevelen forvrenger, bagatelliserer og psykologiserer bort syndens alvor, realitet og menneskets skyld overfor Gud.» («Kristen dogmatikk»)

Guds ord slår fast: «Men den som lever etter sine lyster, er levende død.» (1.Tim 5,6)

Den kjente britiskfødte kanadiske professor i teologi, J. I. Packer sier i forbindelse med at han sammen med flere andre, protesterte mot at hans bispedømme vedtok å godkjenne vigsel av enkjønnede par: «Fordi denne avgjørelsen i sin sammenheng forfalsker evangeliet, oppgir Skriftens autoritet, setter frelsen til andre i fare og forråder kirken i dens Gud-utnevnte rolle som bastion og bolverk av den guddommelige sannhet.»

Bibelen advarer Guds folk mot forføring, mot forkynnelsen av en annen Jesus, en annen ånd og et annet evangelium. (2.Kor 11,4). La oss derfor holde oss til Bibelens Jesus, Guds Ånd og det sanne evangeliet hvor Jesu stedfortredende soning og død for alle verdens syndere er sentrum.