Illustrasjonsfoto: Adam Simmons/CC/Flickr

De tyngste byrdene

«Han måtte ikkje la henne få vita at hjartet hans var i ferd med å breste.»

Hva skjer? Jeg fortsetter å hente fram noen betraktninger fra Edvard Hoems siste mesterverk, romanen «Slåttekar i himmelen», der han skildrer egen familie på 1880-tallet og deres liv i fattigdom. Mange drømte om Amerika og dro, mens andre ble værende i gamlelandet. Nå står Hoems oldefar, Nesje, i den tunge siste bakken opp til det enkle hjemmet utenfor Molde. Han har akkurat ført deres knapt sekstenårige sønn Eilert til Kristiansund.

Han skulle reise videre til Amerika. Etter noen praktiske råd minnet faren ham om at «det er ein der oppe, som følgjer med oss på vår ferd og forbarmar seg over vår naud». Var dette bare religiøse klisjeer? Hoem understreker at Eilert hadde funnet den faste grunnen å stå på, men hvordan var det egentlig med ham selv? Jo, tenkte han – «han var vel ein kristen mann, han hadde si barnetru, men han hadde ikkje omvendt seg, han var ingen lesar». Eilert ble overrasket over farens ytringer, men sa tydelig ifra at ingenting ville glede ham mer enn om også faren fra nå av ville vende seg til Gud av hele sitt hjerte.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Like før det ringte for tredje gang, «omfavna dei kvarandre og gret begge to». «La meg få sjå deg igjen i dette livet», tryglet faren ydmykt. Men de så realiteten i øynene og tenkte at de aldri mer skulle se hverandre! Slik var forholdene i 1892. Avskjeden på kaia i Kristiansund var tårevåt. Noe revnet i farens indre. Da han stod der og pustet ut i siste motbakken på hjemvei, tenkte han at det var best å skjule for kona Serianna hvor vondt han egentlig hadde det. Er det ikke slik vi ofte gjør, ikke minst vi menn? Er det klokt å skåne hverandre eller klokere å være åpen, slik at vi er to om å bære de tyngste byrdene? Vår tilknappethet har nok gjort mang en byrde tyngre enn den egentlig er.

Da Nesje gikk over dørstokken og så på sin kjære Serianna og la merke til sølvkransen som så raskt var kommet rundt hennes hode, bestemte han seg likevel for å være åpen. Han holdt ikke tilbake «den kjensla av smerte og fortviling som hadde lege over han som ei tung sky. I staden prøvde han å få fram det eineståande og eventyrlege ved den siste reisa han gjorde med Eilert», skriver Hoem.

«Det var en seiersferd, der faren og sonen sammen fikk kjenne at kjærligheten mellom dem var så sterk og fast at Atlanterhavet ikke var et skille.» Han møtte henne tross alt på en positiv måte, og Serianna var for så vidt enig i slik han fremstilte det, men kunne ikke fornekte sorgen i «morshjartet, som framleis gret fordi han var reist».

Hva skjedde med Nesje? Ute på tunet betrakter han den vakre Romsdalsfjorden og filosoferer over livet, som egentlig fra Vårherres side er et godt liv å leve, men at mennesket ofte roter det til. «Men det fins ein som kan stille vår sorg.» Kanskje han skulle lese litt i Bibelen? «Nei, han ville ikkje greie å samle seg.» Det var mye taushet i samlivet mellom Hoems oldeforeldre, men «dei viste ei stillferdig omsorg for kvarandre, for dei visste at den andre gjekk og bar på si smerte utan at eit ord var sagt».

En vakker dag kom det første amerikabrevet fra Eilert, som bekreftet at han var vel framme. Mor hadde det vondt: «Tenk om han ikkje kommer igjen så lenge vi lever. Tenk om vi har sett ham for siste gong! Nesje prøvde å trøste sin kjære, slitne kone: «Veit du ikkje at alt ligg i Vårherres hand? No må du kvile tanken og takke Gud for at han er trygt framme – Skulle alt slå feil, får vi berre lite på Gud Faders lovnadsord om at vi ein gong skal møtast igjen i himmelen.»

Fadervår ble kveldsbønna denne dagen, og Serianna sovnet før han var ferdig. Den natten drømte Nesje at han så et høyt fjell, og nedetter stien kom alle fem barna ruslende etter hverandre. I drømmen så han seg selv vandre høyere og høyere helt til hvite skyer omkranset ham i en himmelsk eng. Vårherre hadde satt ham til det han kunne best: Å være slåttekar i himmelen. Han visste at når soldagen var over, «ville barna hans koma og vera hos han, i alle evige tider».

Han våknet på morgenen, slo øynene opp og sa til Serianna: «I natt har eg drøymt at eg skal vera slåttekar i himmelen også, og da er det ingen fare for at han Eilert ikkje skal kjenne meg igjen.» «Salige er de som ikke ser, og likevel tror.»

Les også
Vantrosopplæringsplan
Les også
Frykt ikke!
Les også
Jakobskampen III
Les også
Penger, makt og moral
Les også
Religion og klimamobilisering