Én kirke, enhetlig ledelse
Den norske kirke skal i fremtiden organiseres langs én arbeidsgiverlinje. Hvordan fordele ansvar og myndighet slik at alle yrkesgrupper får godt spillerom? Her er et innspill til samtalen.
Kirken skal i ord og handling formidle evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Organiseringen av kirken må på alle nivåer ta utgangspunkt i dette oppdraget.
Sentralt, gjennom bispemøtet, kirkemøtet og kirkerådet, vedtas liturgier og andre forordninger som skal være felles for heleDen norske kirke.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Lokalt er kirkens kjerneaktiviteter gudstjenester, forkynnelse, sakramentsforvaltning, kirkelige handlinger, diakoni, undervisning, musikk og kultur. Alt dette er nødvendig og umistelig.
For å utføre og lede arbeidet utdanner og ansetter kirken prester, diakoner, kantorer, kateketer, pedagoger, kirketjenere, barne- og ungdomsarbeidere og så videre.
Til noen av disse stillingene kreves det ordinasjon/vigsling. Det er naturlig at lokalmenighetens daglige virke ledes av personer som har den nødvendige kirkelige utdanning og ordinasjon.
For å støtte opp om kjerneaktivitetene har kirken også ulike stillinger innen administrasjon, personalbehandling, økonomi, eiendomsforvaltning, kirkegårdsdrift og så videre.
Også dette er nødvendig, og det ansettes personer med de rette kvalifikasjoner. Det er likevel naturlig at disse støttefunksjonene underordnes ledelsen av kirkens kjerneaktiviteter.
Med ledelse mener vi først og fremst: inspirere, samordne og veilede både ansatte og frivillige i den daglige framrykningen mot felles mål. Dette skjer selvsagt i lojalitet mot kirkens lære og ordninger, og i samsvar med de rammer og målsettinger som er vedtatt av de dertil valgte organer.
Ledelse skal i minst mulig grad ha preg av styring. Ledelse utøves i tillit til at den enkelte medarbeider har en god rolleforståelse og evne til tverrfaglig samspill. Samtidig må det knyttes en myndighet til lederrollen, særlig med tanke på handlingsrom i kritiske og krevende situasjoner.
Grunnstrukturen i Den norske kirke bør etter vår mening beholdes slik den er i dag: sokn, prosti, bispedømme – og med kirkemøte/kirkeråd som nasjonal ledelse.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I bispedømmet legger bispedømmerådet rammer og planer. Biskopen leder den kirkelige virksomheten og er overordnet stiftsdirektør, som igjen leder bispedømmeadministrasjonen.
Myndighetsrelasjonene på bispedømmenivå bør i hovedsak kunne danne mønster for relasjonene på nivåene under.
Prostiet skal værebindeleddet mellom bispedømmet og soknet. Prostiet bør derfor i liten grad drive egen virksomhet, men begrense seg til nødvendig samordning mellom soknene.
Det styrende organet er prostiråd/fellesråd. Prosten leder den kirkelige virksomheten pastoralt og faglig, og er overordnet kirkevergen som leder de nødvendige administrative støttefunksjoner.
Kirkevergen leder som før kirkens kontakt og forhandlinger med kommunen, og iverksetter fordelingen av de kommunale og statlige bidrag til kirkens drift.
I soknet ermenighetsrådet styrende organ. Rådet vedtar bindende rammer og planer for den lokale driften og utøvelsen av all kirkelig virksomhet i soknet. Soknepresten har møte- og talerett i rådet, ikke stemmerett.
Soknepresten leder lokalmenighetens virksomhet pastoralt og faglig, og er overordnet kirkeforvalter. Kirkeforvalter er administrasjonsleder og nærmeste arbeidsleder for alle ansatte utenom sokneprest og kapellan. Kirkeforvalter er daglig leder i selskapsrettslig forstand.
Kirkerådet har det øverste arbeidsgiveransvaret for alle kirkens ansatte. Arbeidsgiveriet delegeres til bispedømmerådet og videre til prosti/fellesråd.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Biskopen har arbeidsgivermyndighet og tilsynsmyndighet for alle ansatte i bispedømmet, uansett stillingskategori. Biskopens tilsyn utøves via prosten og ved visitaser.
I prosti/fellesråd ivaretar prosten den faglige og pastorale ledelsen. Kirkevergen bidrar med den administrative delen av arbeidsgiveransvaret.
For stillinger der det kreves ordinasjon/vigsling eller stillinger det er mulig å bli vigslet til, bør tilsettingen avgjøres i bispedømmerådet.
Tilsetting til andre stillinger skjer i prostiråd/fellesråd. Uansett hvilket nivå tilsettingen til en menighetsstilling skjer på, bør menighetsrådets rolle styrkes.
Med denne organiseringen vil kirken fremstå i en form som for folk og medarbeidere er kjent og naturlig ut fra oppdrag, egenart og tradisjon.
Det er gode teologiske og rasjonelle grunner til at kirken bør ledes av valgte råd sammen med ordinerte/vigslede medarbeidere som er utdannet i og forpliktet på kirkens tro og lære.
Soknepresten har i de fleste sokn i praksis en slik lederrolle, men vil i denne strukturen også få en tilsvarende myndighet. Kart justert etter terreng.
Vi som skriver er prester i Bærum. Her består prostiet av 10 sokn – og forholder seg til én kommune. Forslaget til organisering tar utgangspunkt i denne virkeligheten, men vil etter vårt skjønn kunne tilpasses både prostier som rommer mange fellesråd/kommuner, og fellesråd som i dag er større enn ett prosti.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
I tillegg til forfatterne stiller disse prestene i Bærum seg bak forslaget: kapellaneneElise Bjerkreim-Bentzen, Sveinung Hansli, Ingeborg Holberg, Olaf Kind, Stine Kiil Saga, Margrete Telhaug, Dorothee Ziller, Eike Ziller-Off – og sokneprestene Thomas Berbom, Lars-Erik Espeland, Ånund Hardang, Torunn Jåvold, Per Olav Vangen, Thomas Wagle samt seniorprest Anne Britt Aasland.
