LAVKIRKELIG: Det står ingen plasser i Bibelen at kvinner ikke kan være generalsekretær. Derimot står det at kvinner ikke skal være hyrde eller lærer i menigheten. Den lavkirkelige modellen i NLM har vært med å spre en usikkerhet og fortvilelse, spesielt blant kvinner, skriver Thomas Lollike. Bildet er fra generalforsamlingen i sommer.  Foto: Tarjei Gilje

En utfordring til Norsk Luthersk Misjonssamband

torsdag 15. november 2018

Kristenliv

Debatten om kvinnelige prester har igjen dukket opp i NLM. Her vil jeg peke på det jeg mener er det virkelige problemet i organisasjonen.

Jeg vokste opp i en luthersk lekmannstradisjon, med sterke impulser fra pietisme og karismatikk. Først i voksen alder forstod jeg problemene med deler av det jeg vokste opp med.

Debatten om kvinnelige prester har igjen dukket opp i NLM. Her vil jeg peke på det jeg mener er det virkelige problemet i organisasjonen. Ei jente spurte meg en gang om det var rett av henne å dele ut nattverd. Hvorfor spør hun om dette? spurte jeg meg selv. Vi snakket litt sammen, og jeg forstod det handlet om en usikkerhet. Hvor kom denne fra? I ettertid har jeg hørt flere lignende historier, og er ikke lengre i tvil. Dette handler om:

  1. en uryddig praksis mellom menn og kvinner i forsamlingen
  2. en utydelig avklaring rundt menighetsstruktur og embete
  3. en forvirring i bruk av bibelske og teologiske begreper

Det står ingen plasser i Bibelen at kvinner ikke kan være generalsekretær. Derimot står det at kvinner ikke skal være hyrde eller lærer i menigheten. Den lavkirkelige modellen i NLM har vært med å spre en usikkerhet og fortvilelse, spesielt blant kvinner. Den er også en faktor for situasjonen i NLM i dag, hvor man er splittet i synet på kvinnelige prester.

Noen har prøvd å løse disse problemene ved å skille mellom oppbyggelse på bedehuset og å være en lærer i Guds ord. Andre har igjen pekt på at Paulus sine brev er kulturelt betinget. Derfor gjelder ikke alle hans pastorale utsagn i vårt likestilte samfunn. Ingen har til nå gitt meg en god grunn for å gjøre et skille mellom et læreansvar i menigheten og å legge ut en tekst på søndag formiddag. Når det er sagt, min skepsis til kvinnelige prester handler ikke først og fremst om Paulus-sitatet om at kvinnen skal tie i menigheten, men i første rekke om en helhetlig lesning av de paulinske brev.

Det er forskjellige kall til kvinner og menn, og det er forskjellige kall til hyrder og lekfolk (1 kor 12:28). Slik at det er ikke noen automatikk i at man kan forkynne og forvalte sakramentene som mann.

Det er forskjellige kall til kvinner og menn, her er jeg og NLM gjennom deres verdidokument enige. Derimot er det er grunn til å stille spørsmål ved i hvor stor grad NLM i det daglige arbeidet praktiserer denne delingen. Man praktiserer i liten grad eldsteråd. Både kvinner og menn sitter i forsamlingsstyrene. Der hvor man ikke har noen forsamlingsleder har det hendt man har en kvinnelig forsamlingsarbeider, men i praksis går det ut på det samme. Begge kjønn forkynner i forsamlingen, begge kan under visse betingelser forvalte sakramentene. Unntaket er blant annet hovedstyret og generalsekretær, her heter det seg at man har et særlig hyrde- og læreansvar som er forbeholdt menn.

I Apg. skulle de velge syv diakoner, hvorfor gjorde de det? Fordi apostlene hadde en annen oppgave, de skulle forkynne Guds ord og forvalte sakramentene i menigheten, en oppgave som ellers hadde blitt forsømt. Det betyr ikke at det ikke eksisterte forkynnelse blant lekfolket. Men at Gud satt noen til å forvalte ord og sakrament i menigheten.

I 1. Tim er det å være en hyrde et embete og en nådegave, denne gaven, eller embete blir gitt ved håndspåleggelse. Noe som frem til moderne tid har blitt forstått som en ordinasjon.

Er det ikke et allment prestedømme, er det ikke det luthersk teologi har lært oss? Bibelen omtaler oss ikke som et allment prestedømme, men som et kongelig presteskap. Når forfatteren av Hebreerne taler om fortsettelsen av det levittiske prestedømmet så taler han om Kristi gjerning, ikke om menigheten. Når Peter (1. Pet. 2:9) taler om at vi er alle et hellig presteskap bruker han et bilde som ble brukt om hele Israel (2 Mos. 19:5), før opprettelsen av det levittiske prestedømmet. Det tales om at vi er et hellig folk, ikke at vi alle er hyrder og lærere.

NLM må ta grep om de vil fortsette forsamlingsutviklingen. Det må bygges en tydelig menighetsstruktur med klare rammer for hvilke kall mann og kvinne har, og det må trekkes klare linjer for hvilke oppgaver som tilhører embete. Om ikke, vil de fortsette på veien de har gått på i mange år hvor kvinner har følt seg usikre på hva de kan bidra med.

Videre observerer jeg rundt forbi at mange unge i dag ønsker mer tydelighet og mer struktur. Noen søker det kirkelige for mer struktur, andre søker det litt mer liberale fordi de ikke finner noen klarhet i NLM sin praksis. Det bør være en tankevekker.

Jeg sitter igjen med en stor takknemlighet overfor den tradisjonen jeg har vokst opp med. De har tatt vare på arven etter Hans Nielsen Hauge og Rosenius. Forkynnelsen om lov og evangelium har vært uunnværlig for meg i mitt kristenliv. Jeg håper derimot NLM er villige til å arbeide med problemene jeg har løftet frem og at de fremhever L-en i navnet sitt. Jeg håper de er villig til å se at den lavkirkelige modellen man har arvet fra «lekmannsfedrene» har ført med seg en usikkerhet og forvirring. Dette arbeidet vil ta tid, men det er absolutt nødvendig for et bærekraftig menighetsliv innad i NLM i fremtiden.