Verdenskriger og himmelske møter

Author picture

tirsdag 13. november 2018

Kristenliv

Livsvandring. Generasjoner. Noen refleksjoner om teologi og samfunn og samspill.



Om man skulle sammenfatte noe som er viktig for en; - hvor skulle man begynne?


Bibelen starter slik:

“I begynnelsen var ordet, og ordet var hos Gud og Ordet var Gud”. Eller “I begynnelsen skapte Gud Alef-Tav himlene og jorden”.

Mitt perspektiv er det personifiserte, besjelede, beåndede ordet. Etterhvert kjent som “Guds frelse”. Og Jesus sier noe om at mennesket lever ikke bare av brød, men av hvert ord som utgår fra Guds munn.

Jeg har noen poeng med det jeg vil si, men hvordan begynner man og hva av det skal man fortelle?

“Det var en gang” eller “Det skjedde i de dager”. Eller “Det ble en datter.”

Jeg kom til verden litt kjappere enn tenkt; - litt snø i vårløysninga, et fall og en litt uventet tidligere fødsel, - hjemme i huset på bygdelandet oppi nord. Ikke langt utenfor allfarvei dog - og hjemmefødsel var forsåvidt planlagt og alt gikk godt og greit da det skjedde 14 dager før termin.

Rett nedfor stuevinduet der jeg kom til verden, lå i sin tid slagskipet Tirpitz en tid under 2.verdenskrig. I min fars hjem i nærheten da han var mellom 5-10 år, ble stua rekvirert som bolig for tyske offiserer. Fienden bodde bokstavelig talt i stua. Det var ingen valg - og valget var vel sånn sett enkelt.

I disse dager er det 100 år siden 1.VK, og noen år senere kom oppfølgeren 2.VK. Tildels tøffe tider og hårda bud. I disse dager markerer vi avslutningen av del 1. av storkrigen/e i vår tidsalder.

Mange historier har man hørt fra den tida. Om smågutter og småjenter som vokste opp i en tid med uniformerte soldater rundt husnovva, og altså liketil i heimhuset. Men farfar hadde radio. Under trappa. Inntil 5 åringen kom hjem en dag og spurte “E det sant at vi har radio?” Deltidsjobben som “barberer” for naboer i bygda og informasjonsarbeid om hva som skjedde utfra England, ble brått for farlig. “Små gryter har store ører”. Radioen ble smuglet forbi et sentralt område kontrollert av tyskere, og ført ut til ei nærmest ubebodd øy utenfor bygdesentrum og gravd ned.
De fleste i min familie overlevde krigen men som kanskje for de fleste, ble også noen/en? i min nærslekt drept som direkte konsekvens av krigshandlinger. Tøffe, modige kvinner og menn og lojalitet til land og folk. Kanskje var nærkontakt med krig, lemlestelse, sorg og lidelse også med på å prege mennesker til tro på en større virkelighet enn å bomber og granater som kommunikasjon. Småguttene i området lekte med våpen/rester i fjæra og en måtte visstnok en gang plukkes for fliser i akterspeilet etter en hendelse. Dog gikk det bra med ungene.
Min slektsarv var slik mange andres en blanding av både mot og kraft, samt en vilje til å dyrke jord og land, dra på havet for matauk samt husdyrhold med kyr og sau i fjøs og fjell.


Mye kunne vært sagt om egne valg og oppvekst. Noe har jeg omtalt i rykk og napp fra tidligere. Mitt eget liv er både preget av fjord og fjell, åpne landskap og utsikt ut over alle blåner. Arbeid og strev, sang og musikk, reiselyst og eventyropplevelser større enn jeg selv ville kunnet våge å drømme om. Om jeg ikke hadde stått på skuldrene til noen som hadde gått veien før meg. Som hadde brutt nytt land, som hadde jobbet seg gjennom det som kom i sin vei, og som hadde fortalt om sine erfaringer i tykt og tynt. Som hadde tegnet opp et veikart og sagt “dette er veien, på den skal/kan du gå”.

Men del av ”veien” er å få erfare at veien er god, at den er tjenlig, og å kunne få fritt ville velge den selv.


Våren 2011 husker jeg bl.a fra bryllupet mellom arveprins William og Kate i det en gang så mektige britiske imperium. 29.4.2011 i Westminster Abbey. Et nydelig bryllup og vakker tale. Noe av det jeg husker godt, var midtgangen med “bjørkealleen” - som et uttrykk for unge trær og nye, friske skudd på den brittiske stammen. Det var noe symbolsk flott og det var nydelig å se de to som viste sin kjærlighet og vilje til overgivelse til hverandre for hele verden.

Samtidig et bilde på den kristne kirke på jord og et kommende himmelsk bryllup.

Dernest husker jeg sjokket over at den internasjonale krigen kom til Norge den 22.juli samme år; ved en nordmann som tok saken i egne hender og angrep Norges politikk & regjerende myndighet v/Regjerningskvartalet. Og jeg husker ennå den første nyhetssendingen på tv der man skjønte at dette kom til å forandre Norge, og at man selv antakelig ville komme til å kjenne det på kroppen. Nasjonens følelse av “Uskyld?” ble på ett vis tatt fra oss. Ei heller vi var usårbar for konsekvenser av valg. Mye kunne vært sagt om årene i etterkant. Det har ikke vært lett å befinne seg på sentrum-høyresiden i norsk politikk i kombinasjon med å være kristen, singel kvinne. Mange ble ekstra “på hugget” i blandingen av sorg og smerte og valg i etterkant.

Selv opplevde jeg at min egen livsvandring ble direkte preget av den katastrofale hendelsen. Uten å gå inn på detaljer i det. Jeg erfarte en blanding av helserelaterte samt idéologisk tilknyttede realiteter, bli del av min hverdag. Krigen i Midt-Østen og Norges direkte involvering, kjentes som en samtidig krig mot egne historiske røtter. En samtidighet ute og hjemme. Sagt eller usagt. I alle ledd og nivå av befolkningen og tjenestetilbud. Det påvirket også mitt liv direkte og/ eller indirekte.

Med konkret bakgrunn i en hendelse tilknyttet “Mavi Marmare”-hendelsen i 2010, kom krigen også tidligere direkte og dypt inn i stua og familien v/ NRKs formidling. Valg av narrativ og undertoner. Og jeg kjente kvelden før en begravelse, - sammen med mennesker jeg ikke møtte så ofte og mens jeg helhetlig var i et helt annet modus: Nok er nok. Jeg orker ikke å lytte til mer av NRKs “psykologiske krigføring” ved valg av narrativ og urettferdige fremstillinger der man har valgt side for den ene og mot den andre part. En stadig “hamring” eller tildels latterliggjøring; - egentlig helt fra gymnasårene, der også lærere - jeg husker særlig én, som trakk frem et konkret bibelvers og “satte oss til veggs” med hvor “urettferdig” Bibelens lære kunne fremstå. Ang. lignelsen om talentene. - Sannsynlig politisk bakgrunn fra venstresidens del av skalaen. Dette var altså fra slutten av 70-tallet.
Slik den politiske virkeligheten har fortonet seg for meg i kjølvannet av kommunist/sosialistene i 68-generasjonen, har USA vært sett ned på og kristne i Norge likeså. Kristne var de som ”trengte en krykke” i tilværelsen. Utdaterte, gjerne litt “dumme” mennesker. Tro på Gud? En åndelighet? Konservative. - I motsetning til de progressive som stormet frem og eide verden og virkeligheten fra nå av.

Kriger var det også, Vietnam og Kambodja, Cubakrise m.v. Og ikke minst - krigen om Midt Østen. Alltid har den ligget som bakteppe. For meg har det kjentes som at vinnes den der nede ved marxist/leninistene, vinnes den samtidig her hjemme på berget. Spissformulert: De som vil bli kvitt kristne/kristendommen her hjemme, kan oppnå det ved å bli kvitt jødene der ute. Og jeg har stort sett sluttet å se på NRK v/ marxistisk narrativ og valg av historiepresentasjon. Og velger tidspunkt selv for å stålsette meg for forkynnelsen fra “Talerstolen.”

Jeg kjenner en annen historie og har en annen ryggmargsrefleks. Men jeg er blitt mer og mer som en fremmed i mitt eget land. Noen underlige år.

Gazakrigen 2014 var det neste viktige tidskille.

Avisene var fulle av historier om hvordan den ene part var “stakkars”, mens den andre var “ulven”. Og vinklingene var valgt på forhånd: “Jødene er de slemme, mens araberne avgrenset og nydefinert som palestinere, er de det er synd på”. Overskrifter og ingresser, tekst og innhold - undertone, det som sies - men ikke minst også det som ikke sies. Hos meg slo det inn en motreaksjon for fullt: “Ikke mobb kameraten min”. Jødene. Fordi jeg kjenner mer av historien bak enn det de fleste aviser og etermedia v/skattepenger, formidler. Og jeg har vært der, snakket med folk som bor der og sett områdene det strides om.Og jeg begynte med facebookkommentaer. Informasjonsformidling.
Og jeg har undret meg: Hvordan er det mulig å bli så ensidig i norsk media. - Selv om det finnes unntak til enhver regel.
Og jeg har kjent på slitasjen psykologisk og samfunnsmessig, på tilliten til storfellesskapet og til universitetsledelse, til samfunnsmaskineriet og tilslutt selve demokratiet. Mennesket selv.

Og man hører beskyldninger om ”rasisme”, om den store stygge ulven - og “de dumme” kristne; implisitt de som hører hjemme på historiens skraphaug. Veiet og funnet for lett; - av kommunistene/sosialistene. De som i kjølvannet av 1.VK var revolusjonister potensielt med våpenmakt av både sinn og skinn, de som skulle befri verden fra “det kristne åket”, kirken, den mørke middelalder etc.
Mye kan sies om den tiden og historiens gang; inklusive det menneskelige hjerte.


Det er sikkert mange årsaker til hvorfor ting blir som det blir; men for meg i mitt liv ble veien med Vårherre en naturlig livsvandring.

Samfunnsengasjementet kom inn antakelig både fra mors- og farslinjen, - på ulike vis, og tildels med ulike vinklinger. Min egen vei har jeg valgt selv, fra jeg var ung. Jeg har vært en blanding av ”sensitiv” mennesketype med en personlig varhet, - samtidig ikke noe persilleblad - heller tildels mer uredd og med mot til å følge mitt eget hjerte og danse etter den melodi og livspuls jeg har kjent banke i mine egne årer.

En gang “så” jeg i mitt indre mitt eget fysiologiske hjerte med blodårer og det hele, ligge i etpar hender jeg visste var Guds. Og jeg så og opplevde hvordan det av to armer ble senket nedi det jeg forstod som “Livets elv”. Det var dog overraskende for meg at det syntes var en elv med flytende gull. Og jeg måtte sjekke; hva stod det egentlig i Bibelen; - var det ikke vann som står omtalt? Hvilket det jo er. Men noe står det om “gater av gull” etc. Etterhvert koblet jeg det til Guds hjerte som “et hjerte av gull”. Det var en grensesprengende opplevelse engang jeg trengte det. Det var den gang livsforvandlende. Åndelig erfaring.

Jeg har brukt mitt liv som aktiv samfunnsborger. Jeg har ved 1 anledning vært tillitsvalgt på arbeidsplass og jeg har i 1(+1) fase vært styremedlem i kristen sammenheng.
Jeg har passet og stelt mennesker i alle situasjoner og alle livsfaser gjennom hele mitt yrkesliv, og jeg har gjort det med glede av hjertet i all hovedsak. Og jeg har stått i krevende situasjoner og livsfaser side om side med andre i deres svakhet og tunge stunder. Intet menneskelig er meg fremmed, kunne jeg kanskje sagt. Som sykepleier erfarer man etterhvert det meste og noen ganger det mest utenkelige. En kollega sa engang: Om jeg blir syk, vil jeg ha deg som sykepleier. Det utsagnet bærer jeg som en skatt.
Jeg har levd et normalt liv, selv om med noen vanskeligheter også.

Gjennom årene har jeg gjort enkelte valg som enkelte kanskje ikke forstår; valg som jeg står for selv om de nok er utradisjonelle.

Det aller dypeste og skjellsettende jeg har erfart i hele mitt liv er da jeg etter 3 års marerittprosess våren 2018 gråt og gråt og gråt innfor Gud over etpar dager; ”hvordan er det mulig at det kunne bli slik” jeg opplevde det erfart? Tilknyttet konkrete hendelser.

Plutselig klikket det inn i bevisstheten hos meg: - Gud som Far til menneskeheten: “Var det slik Du opplevde det?; slik profetene beskriver det i GT. ” Var det slik en annen kvinne, mann eller barn - et annet menneske - opplever det i sin dypeste smerte og fortvilelse? “Var det slik du kjenner og bærer verdens nød og lidelse?”. I flere runder samme dag. Igjen og igjen slo det plutselig inn en assosiativ tanke.
Det var en av de dypeste erfaringer jeg har hatt i mitt liv - sammenvevd med mitt eget/ min egen smerte; å kjenne og forstå noe av Guds smerte som del av menneskehetens. Han - som solidarisk overfor oss som individer på denne kloden. Gud som ansvarlig Far for sitt skaperverk som ikke lar oss være overlatt til oss selv, men som er og vil være del av sin verden.

Da jeg kjørte hjemover dagen etter og hadde tatt av inn på en landsens sidevei, kom tårene påny så sterkt inntil et punkt at jeg kjente jeg måtte stanse bilen. Jeg kjente det som at sinnet, sorgen og smerten var på spissen på min ultimate tålegrense, - jeg stod i punktet mellom “eksplosjon” eller “implosjon”.

Da ”så” jeg Jesus i sin rettsak under straffen og pinslene trådte frem for mitt indre blikk; mens han så direkte på meg og sa: “Pisk meg.” Og jeg skvatt/nærmest rykket til, men umiddelbart skjønte betydningen av det jeg erfarte, - “tok opp pisken” og straffet stedfortredende den person som jeg erfarte hadde gjort meg ondt slik at det ikke var til å bære lenger. Jeg “pisket” inntil jeg ikke orket mer. Til hjertet var uttømt.

Det var en slags metafysisk indre erfaring, der jeg i mitt indre samtidig så dem begge gli over i hverandre - dvs implisitt at jeg straffet “slangen” som hang der på korset. Slik Gud en gang så og gjorde med Jesus som representant stedfortredende i situasjonen. Og omtalt profetert fra gammelt av gjennom historien om kobberslangen som ble hengt opp i ørkenen.

Hva sitter jeg igjen med av forståelse verd å dele, etter noe bearbeiding og “landing” av at jeg i mitt indre tok opp pisken?

En dyp takknemlighet for at Gud både gir lov, dom og straff utdelt til mennesker. I tillegg til muligheten for nåde for de som anerkjenner Guds lov og sin egen rolle overfor andre. De gamle temaer som synd, skyld og straff.

Og jeg forstår hvordan mennesker kan kjenne at virkeligheten kommer til et breakingpoint/ bruddpunktet hvor det blir så ulevelig at noe kan briste i et menneskes liv.

Jeg forstår enda dypere hvordan mennesker kan ha ulike reaksjonsmåter i den ytterste pine. Noen kan kanskje velge? å gå inn i en psykologisk reaksjon/ psykose eller velge å kutte seg fysisk, for å håndtere den ekstreme smerte som kan oppleves. Hadde jeg ikke erfart det som her beskrevet - at Faderen kjente til og var solidarisk med min smerte, og at Han ga meg et mentalt redskap til å i allfall i mitt indre straffe det jeg erfarer som ytre urett, - hva hadde jeg gjort? Hadde jeg brutt sammen og blitt psykisk ødelagt? Jeg vet ikke. Psykisk knust har jeg vært på grensen til å være etter de siste avgjørende forsøk.
Jeg har vandret en vei jeg håper jeg aldri mer vil oppleve, i møte med mennesker som er blitt del av den “krig” innen eget samfunn som jeg har opplevd i min tid. Jeg “har gått på vannet” i ca 2 år, - etter at jeg fullt ut skjønte at mennesker ganske ikke var villige til å ta inn og favne mitt perspektiv om skademeldinger, - at det måtte ha skjedd noe varig og vesentlig.

Uavhengig av å her og nå be andre ta stilling til hvem som har gjort hva, hva som er rett eller galt, hva som kunne vært gjort annerledes:

Det faktum at jfr. min indre erfaring det finnes en metafysisk dommer som kjenner alles hjerter fra de ulike aspekt og perspektiver: det ble en dyptpløyende sannhet for meg. Og et møte med virkeligheten fra domsperspektivet; - ikke bare det vanlige; at jeg ser mine egne tilkortkommenheter eller valg som ikke nødvendigvis har vært til det beste. Og uvaner eller synd som evt. kan fungere negativt.
At Jesus - min frelser og venn og “Menneskehetens Brudgom”/ det levende Ordet, var villig til å stå løpet fullt ut i ansvarlighet, rettferdighet og sannhet på vegne av andre mennesker - det er et stedfortredende samfunnsmessig og metafysisk mirakel. Han risikerte sitt eget liv.
At det er mulig å erfare det slik, er blitt for meg en av mitt livs dypeste erfaringer.

At det prinsipielt sett kan finnes en domstol i et land/ “Her i Tiden” - ikke bare utskjøvet til en Ytterste Dag og foran en potensiell evighet der alle en gang skal bøye kne (men ikke nødvendigvis bøye sine hjerter..?), er så langt jeg kan se og erfare den mulighet verden har for å danne fungerende rettsstater. “Et mirakel”, - dersom det faktisk fungerer etter intensjonen.
Hvis mulig - for “enker og farløse” å skulle orke å leve i såkalte rettsstater med et såkalt verdens beste helsevesen. - I allfall på papiret sålenge og dersom ikke “naboen” har gjort en feilvurdering og dermed må beskyttes fremfor pasienten.
Å leve med det som “er tilgjengelig” – men utilgjengeliggjort, er det verst tenkelige.
Der det får nye skadekonsekvenser blir det enda verre, deretter verre igjen.

Det historiske Israel og menneskene som Gud handlet med ned gjennom historiens gang ble en gang ødelagt. Jeg forstår for første gang dybden og berettigelsen i hvorfor.

Finnes det tilgivelse i uavklart sak?

Og på hvilket grunnlag skulle det være mulig dersom menneskets Vilje velger unnfallenhet eller grader av svik?

Om man ikke - som omtalt i Bibelen, ”skynder seg og komme overens mens man vandrer sammen på veien”, gjenstår det at saker oversendes til himmelens og jordens dommer. Da må det tas opp direkte med Faderen selv. Den egen synd som Jesus er pisket og korsfestet for, må enhver myndig fungerende person erkjenne innfor Gud for å kunne erfare seg frikjøpt fra.

Det “verste” dogmet kirke/forsamlinger har valgt seg som varemerke for en (Gudsrikes)rettsstat, er dermed sannsynligvis at ”frelsen er gratis”. Det postulatet som mange uttrykker, tror jeg ikke er verken riktig eller sunt. Den koster både hjertets erkjennelse, og å bøye seg for loven samt forespørsel om tilgivelse inklusive en vilje omvendelse, og deretter en ny vandring i retning med basis i et nytt liv.

Det er Det Voksne Ansvarlige Menneskes VILJE som må bli frelst. Ikke et nyfødt, rent og uskyldig barnehjerte. Slik forstår jeg logikken i symbolikken med å bli født “påny”. Født av ord “til ånd”. 1.Kor 15.45. Slik tror jeg mennesket sjelelig og åndelig er skrudd sammen.

Slik Gud tilgir oss - så skal vi tilgi hverandre. - Dersom man ber om det. Men Gud krever oss faktisk til ansvar før han deler ut vin og brød. Vann er gratisvare, men ikke vin. ”Frelsen” omdannes “fra vann til vin” i hjertets dyp. Fra ord til realitet. Ikke ulikt slik det skjedde i Et Bryllup en gang i Kana.

Jeg ønsker meg en kirke som ikke selger nåden på “billigsalg”, - selv om man jfr. GT skal kunne ”komme og kjøpe uten penger”. Hjertets indre landskap oppdyrket anser jeg er målet; og Viljens Valg er valutaen som er gangbar etter myndighetsalder - så langt jeg forstår teologisk landbruk og jordsmonn, såkorn og vekst.

Det startet og det slutter med et bryllup. I Kana og i Himmelen.

Barnet bæres frem av sine foreldre. Som myndig voksen er dog statusen “Brud” likesåvel som “Barn”. En todelt rolle. Barnlig i åndens tillit - men voksen i forståelse og medansvar.

Sannheten er vel til syvende og sist at ingen som ikke er villige til ultimat ”å dø” for sin tro, kan leve i den. Ingen kan heller eie en annens hjertelandskap. Det må dyrkes opp selv. “Du kan ingenting ta med deg dit du går”.
Men nåden er gitt som plattform og Jesu frelsesverk som døren til “sauekveen” og verden som sådan, er en gave gitt av Han som elsket oss først og fra Begynnelsen. Gitt som en mulighetens hjørnesten og dør for verden til liv. Han som ga seg selv til frelse; - sitt eget hjerteblod.
Jeg velger å oppsummere helhet, fremfor å sitere bibelvers.

----------------

Min morsslekt kommer fra et sted ikke så langt unna farsslekten. Konkret noen minutters gange unna et avgjørende sted for kontroll over Ofotfjorden for innløpet til malmbyen Narvik. Viktige kamper stod også der de første aprildagene ff i 1940. I dag ligger der ei NATO-kai, bygget tilgjengelig for allierte styrker.

Huset de bodde i var for lite til å skulle kunne huse mer enn den 9-barnerike familien selv og de nærmeste, men hjertene var til dels modige og djerve på tross av omgivelsene. Ikke minst min unge navnesøstertante som døde tidlig, men som allerede som 5-åring visste å avslå sukkertøy fra fienden.

En ting jeg husker godt, var min mors ansikt da hun i ca 1978/-79 hadde hatt en drøm tilknyttet himmelen og området konkret.

Vi satt ved kjøkkenbordet i relativt nybygd enebolig da hun fortalte om den. Hun hadde samme natt? opplevd å se mennesker bli løftet opp fra jorden for å møte Jesus i skyen. Det som jeg husker best, var det hun sa angående at hun i erfaringen “hadde hørt en så vidunderlig sang”. Det var en spesiell detalj og jeg husker lyset og livet i øynene hennes da hun formidlet det. Forenlig med at englesangen hørtes den gang Jesu fødsel ble annonsert for hyrdene på markene utenfor BethLehem. Jeg noterte meg det bak øret som interessant, men man kan jo aldri vite helt hvordan ting vil ta form, og jeg har holdt den opplysningen “lett” gjennom livet.

Pinsen for 1,5 år siden, havnet jeg til en viss grad spontant i det aktuelle området og slo opp telt på odden der kanonstillingene engang stod og utsikten er fenomenal. Været hadde opprunnet hjemme lørdag pinseaften med smellvarme og nydelig sommervær, og som nordlending har man lært seg å slippe det man har i hendene når godværet slår til. Jeg pakket derfor i bilen og gjorde alvor av forsåvidt påtenkte tanker, men ikke ennå realisert. Nordovertur. Kombinasjonstur. Kirke &kirkegård lå på andre siden av tilliggende vik. En varm og vakker forsommerkveld og en nydelig neste morgen 1.pinsedag med relativ nærhet til et pinsestevne i omegnen. Drømmen min mor hadde ble levende for meg igjen, selv om jeg ikke tilla den vekt. Dagen etter fikk jeg vite at min venninne døde nettopp denne 1.pinsedag. Uten at det er avgjørende i seg selv alene, ble det interessant å befinne seg på det sted, på den tiden feiret for Paktsordet gitt på stentavler, deretter levendegjort innblåst ved Ånden noen århundrer senere. Samt deretter naturlig gjøre koblingen til Jesu himmelferd v/ min kristne venninnes “hjemferd” en konkret pinsedag i min egen levetid. For meg avfødte det en undring. Teologisk hang det sammen. Lov, Ånd og Himmel. På en og samme merkesteinsdag. Pinsen.

Tilknyttet i etterkant av selve begravelsen ca en ukes tid senere, rakte en venninne - mens utenfor familiens hus på bakkekanten, frem buketten fra inngangspartiet i våpenhuset og sa “kjenn så godt den lukter”. I det samme jeg bøyde meg frem, kjente jeg Ånden i mitt indre med sin karakteristiske varme. Fra den dag kjente jeg vissheten om at en dag - når basunen lyder, vil mennesker dras/rykkes opp for å møte sin himmelske Brudgom i skyen. Det mest “pussige” åndelige, bibelske konsept av dem alle. Noen omtales vil hentes hjem og noen vil bli igjen for en tidsperiode på noen år. Det er mulig. Jeg tror faktisk det vil komme til å skje slik beskrevet. Et møte engang hjerte til hjerte i det himmelske. I tråd med Jesu egen himmelfartseksempel.

Så langt jeg ser og forstår, er dette den virkelighet som samsvarer fysisk, pykisk og åndelig i et menneske samt med det metafysiske grunnlagsbilde kjent fra Bibelen. Gitt via løven av Juda og Lammet Y´shua.

Mitt ønske er en verden der det er mulig å kunne leve normalt igjen etter 7 intense krigsår; - også i Norge. Ikke minst i Norge.

Fordi vi alle er berørt av ringer i vannet tilknyttet den internasjonale verden, og fordi NRK narrativen driver idéologisk krigføring mot sin egen befolkning ved sitt årelange valg om nyhetsnarrativ og posisjoner berettiget eller ei i MidtØsten.

Kan kirken som helhet bidra mer til fred med jødene og åpenbaringen gitt i Skriftene?

Kan kirka revurdere Nikeamøtet angående barnedåp og at alle blir udødeliggjort; noen til evig pine i et varig helvete, dersom de bæres av sine foreldre frem til en paktslov de ikke selv vil inngå?

Jeg ser dåpen som den forlovede eller modne bruds privilegium i å gjøre seg klar til å bli en Brud - med sitt hjertets landskap åpnet samt oppdyrket, beplantet og tilsådd som en Edens Hage. Ikke ulikt i gammel tid - der Faderen kom og vandret i Egen med de første mennesker. Der han ofret det første dyr -oksekalv eller lam?, for de første mennesker synd ved pakt med en utenforstående skapning, en engel. I Tidens Fylde kom Han selv/ Hans Sjels & Ånds uttrykte Ord - ikledd menneskelig kjød. For å leve ut det Han hadde vist opp gjennom årtusenene på utallige måter i utallige menneskers liv, og båret frem ved profetene ved enkelte anledninger.

Guds hjerte formidlet; både i undervisning, i sorg, i sinne, i straff, i imøtekommelse, i forsoning, i forordninger om hvordan, hva og når. Ikke alt kunne alle forstå detaljer av, men budskapet var konsistent metafysisk samt “så som i himmelen, så og på jorden”, som vi ber i Fadervåret.

Mange oppfatter Faderen som den strenge og Sønnen som den snille. Jeg tror ikke det er sånn. Jeg tror de er ett, og ønsker å være ett. Slik det ord jødene fikk å forvalte er ment å være ett med det liv Jesus levde.

Jeg tror vi trenger å samle det son noen oppfatter som to forskjellige religioner. Jøder-kristne.

- Utfra å følge fullt ut de høytider og de symboler Gud ga oss, da blir det samtidig enklere å anvende grunnprinsippene i de 10 bud i et vanlig samfunn.

Og da kan andre som også bygger på tildels samme trosdogmer og fortellinger, slippe å kappe hender og føtter av sine barn bokstavelig talt; og kanskje lettere forstå symboler og de overført betydningsaspektene som har med at nettopp Ånden ble gitt på pinsedag.

Om man må velge:

Heller feire Paktsordet innblåst med Ånd, enn at Ordet prinsipielt er født inn i verden. Det siste skjedde profetisk antakeligvis egentlig på våren; - da Ordet etter å ha bli bedømt ved rettsak og dom, også ble reist opp til sin Oppstandelse og Herlighet. Forøvrig samme dag som Noahs Ark strandet på fjellet og verden ble ny etter datidens dom. Paktsordet - lovtavlene - lå forøvrig i en treark, kledd utvendig og innvendig med gull - nettopp gull. Antakelig som et bilde på det menneske med hjerte og sjel av kvalitet gull; men fysisk “av tre” i egenskap av å være menneskelig. Som en MenneskeSønn.

Vi har så mange historiske skatter å ta av.


Kan muslimenes ismaelere verdsette sine møter med Gud via egyptiske Hagar på hennes steder. La jøder og kristne om mulig fullt ut møtes i både “Løven av Juda” samt “Lammet”; - suksessivt utspilt på historiens scenene til forløsning av menneskeheten som helhet.

La merkevaren og jordens hjerte det 3-foldige “Jerusalem” bli fredet fra bygninger, annet enn de som var der år 0 da innholdet i det som skjedde konkret og gjorde stedet verdifullt.

La mennesker være et Tempel for Guds Hellige Ånd, med en Edens Hage - bilde på jorden og hjertet - tilsådd og beplantet. Uten fysiske bygninger, moskeer eller templer oppå Treske/Tumleplassen. Kun være hjertets møtested med himmelens Herre under en stjernehimmel. Et forslag for å løse striden.


Etterord:

Hva så Ezekiel? Et bokstavelig bygningsmessig, fysisk kroppslig, sjelelig eller åndelig tempel?

Jeg vet ikke. Når så han det komme? - Evt “på den 8.dag”? Jeg vet ikke.

Kan det snart bli fred - og hva skal til for å skape det; - annet enn sannhet om historien så langt det er mulig? Der er også Gud. Gud er Sannhet i Sannhets Ånd.