HONORAR: Svein Magne Pedersen stiller et retorisk spørsmål om det ikke er like mye ukultur å betale Carola (bildet) 100.000 kroner for å synge i Sarons Dal som å tilby ekteparet Arnott det halve for å preke i Norge. Spør han meg, er svaret «ja», skriver Nils-Petter Enstad.

Ukulturens apologet

Svein Magne Pedersen gjør et tappert forsøk på å forsvare hvorfor enkelte «superpredikanter» skal få «superhonorarer» om/når de er i Norge for å forkynne.

Av Nils-Petter Enstad, forfatter og forkynner

Publisert: 31.03.2017 22:17

Jeg synes apologien hans snarere bekrefter hva slags ukultur – i hvert fall i norsk sammenheng – det er snakk om, enn at jeg blir overbevist om at slik må det være.

Svein Magne Pedersen bruker et omfattende argumentasjonsarsenal, fra Janteloven til Bibelen, fra den tida man bruker på å forberede seg, via jetlag til antall nådesøkende, for å begrunne at 50 tusen kroner for en tale ikke er noe urimelig beløp.

Beklager; han klarer det ikke.

Pedersen bruker som argument at han har bodd seks år i Canada, og der er det en annen kultur. Og det er faktisk noe av problemet: Den honorarkulturen som eksisterer i land som USA og Canada er og blir fremmed for det norske lynnet og den norske nøysomheten. Honorarkrav på titusener og enda mer, oppleves som umusikalsk og – i denne sammenheng - «ukristelig».

De representerer en form for grådighet – kall det gjerne «verdslighet» - som det reageres på, enten de kommer fra en predikant, en politiker eller en eller annen som krever slike beløp for å møte opp på næringslivsseminarer og holde det samme foredraget gang etter gang.

At en arbeider er sin lønn verd er en gammel, bibelsk erkjennelse. Heller ikke predikanter kan leve av knapper og glansbilder. Jeg er varm tilhenger av ordnede lønnsforhold i kristne organisasjoner, og synes tarifflønn/avtalt lønn er ryddigere enn «resultatlønn» - også i kristne sammenhenger.

Som i journalistikken, er det også i kristen sammenheng noen av oss som er frilansere. Det organiserer vi gjerne gjennom et såkalt enmannsforetak Det er en grei ordning. Når jeg har levert et oppdrag, enten det er et foredrag, en artikkel eller ei bok, sender jeg en faktura på det beløpet vi er blitt enige om, eventuelt det som er oppdragsgivers satser.

Blir jeg bedt om å komme som forkynner, ber jeg i utgangspunktet om reisepenger og mulighet til å selge egne bøker. Vil man gi meg et honorar, takker jeg ja til det, og så blir vi enige om beløpet.

Nå er ikke jeg noen John Arnott eller Bill Johnson. Men jeg registrerer at jeg er omtrent på samme alder som dem, og jeg har «holdt på» omtrent like lenge som dem. Jeg tror ikke jeg bruker noe mindre tid på å forberede meg enn de gjør, og en reise tar den tiden den tar, uansett hvem man er.

Svein Magne Pedersen stiller et retorisk spørsmål om det ikke er like mye ukultur å betale Carola 100.000 kroner for å synge i Sarons Dal som å tilby ekteparet Arnott det halve for å preke i Norge.

Spør han meg, er svaret «ja».

Og hvis henholdsvis Carola eller Arnott vil svare at det er deres pris, så finnes det andre sangere og det finnes andre forkynnere.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.