Hva i all verden er sjelesorg?

Det store antall mennesker som i dag søker varierte former for tros-og livshjelp, glemmer ofte sjelesorgens muligheter.

Flere tusen mennesker møter kristen sjelesorg hver uke i vårt land. Til tross for dette er uvitenheten om virksomheten stor. Da det en gang ble nevnt at jeg var professor i faget, kunne en nærværende ikke stagge følgende ironiske bemerkning: «Hva blir det neste i raritetskabinettet, kanskje et professorat i rekepilling?»

Uvitenheten skyldes blant annet at sjelesorg ofte bare assosieres med en nokså tilfeldig utgave uten faglige ambisjoner, noen ganger også med svært uheldige utslag. Samtidig er det ukjent at den også er en omfattende akademisk disiplin med lange røtter og stor internasjonal deltagelse.

Derfor hører sjelesorgen også hjemme i kirkelige grunn- og videreutdannelser, særlig med tanke på opplæring av prester og diakoner. Dette er selvsagt svært viktig med tanke på kvaliteten i arbeidet.

Allerede navnet «sjelesorg» er vanskelig, selv om det har en god symbolklang for mange. Enkelt sagt står «sjel» her for hele mennesket, slik man i gamle dager kunne tale om at så og så mange «sjeler» var til stede. I forlengelsen av denne forståelsen er alle sider ved menneskelivet i fokus.

Siste del av fagbetegnelsen, altså «sorg», er en språklig forkortet utgave av omsorg, jf. det svenske «själavård». Dermed skulle en nødvendig avklaring være påbegynt.

Nå kan en slik omsorg for alle sider av menneskelivet selvsagt ha mange former, og i boken «Sjelesorgens vei» (5. oppl. 2016) har jeg identifisert åtte hovedretninger fra en hovedsakelig forkynnende utgave til en sosiopolitisk form. I grunntypene mellom ytterpunktene står en mer balansert omsorg for både tro og liv sentralt, og det vanlige er å variere metodiske innfallsvinkler ut fra de behov man står overfor. Sjelesorgen er altså ikke ensrettet, men består av mange relevante faglige perspektiver i teori og praksis, også preget av samtidens særlige utfordringer.

Det gjelder viktige innslag som adferdsterapeutisk tankegang, betydningen av skjulte sjikt og ubevisste drifter, billedbruk som i drømmer, den klientsentrerte terapis tre grunnforutsetninger (empati, positiv akseptasjon og oppriktighet), arbeidet med nonverbale signaler osv. Ofte forekommer alt dette innpakket i noe som tilsvarer moderne case-metoder.

I dag er det like fullt klart at sjelesorgen ikke bare kan tære på tverrfaglig innsikt og slett ikke begrense samarbeidet til psykoterapeutiske impulser. Sjelesorgen er som best når den utnytter sitt eget vidtfavnende teologiske grunnlag på en tilpasset måte.

Samtidig kreves ingen tilslutning til dette av sjelesorgpartnerne. Sjelesorgen er alltid åpen for å møte mennesker med svært ulike holdninger. Grunnlaget virker altså ikke innsnevrende på den konkrete omsorgen, selv om det utgjør en motiverende understrøm som hindrer kopiering av «den terapeutiske kulturen» (jf. advarselen til filosofen og psykologen Ole Jacob Madsen). Sjelesorgen har i sitt vesen et bredt tematisk tilfang og kan altså dreie seg om alle slags spørsmål som melder seg i et vanlig menneskeliv.

Dette gir jeg en rekke eksempler på i min nye bok. Samtidig finnes det et område som sjelesorgen må vie særlig omtanke, blant annet fordi det ofte overses av andre profesjoner. Det kan gjerne kalles «det åndelige felt», om dette bare forstås bredt nok.

Hovedstikkordene er da eksistens, verdi og livssyn. Under det siste temaet hører felles refleksjoner omkring alle former for livsgrunnlag hjemme og selvsagt også spørsmål knyttet til viktige sider ved den kristne tro. Også personer som er skadet av usunne trekk ved kristne miljøer kan da få hjelp.

Sjelesorg består i mer enn samtaler, men tre vanlige skritt i denne forbindelse kan gjerne formuleres slik:

– Å merke seg samtalepartnerens uttrykk for og behov i det som nå rører seg i tro og liv for vedkommende

– Å lytte i rammen av vedkommendes erfaringsverden/livshistorie til de tyngdepunkter som nå vektlegges

– Å assistere vedkommende med tanke på den konkrete livsveien videre med utgangspunkt i vedkommendes eget livsgrunnlag, men også med lydhørhet overfor et (ofte uuttalt) ønske om nå å endre eller utvikle dette grunnlaget.

Mange sjelesørgere er i dag havnet i en litt oppgitt situasjon, da et nytt «presteskap» har inntatt det feltet der de lenge var nokså enerådende. Derfor er det interessant at en tysk sjelesorgprofessor, Eberhard Hauschildt, nylig har pekt på det han dristig kaller sjelesorgens aktuelle «trumfkort».

Det dreier seg ikke da om å innsnevre sjelesorgens perspektiver, midler og metoder, men å tørke støv av noen utfordrende elementer som ikke er utdaterte. Det store antall mennesker som i dag søker varierte former for tros- og livshjelp, glemmer ofte sjelesorgens muligheter i denne sammenheng. Det kan skyldes mange ting, blant annet en dårlig og autoritær formidling av disse impulsene. Isteden blir forbilder, rådgivning og litteratur hentet inn fra mange andre hold. Noe av dette er sunt og nyttig, annet kommersielt skvip.

Når Hauschildt taler om sjelesorgens trumfkort i dette klimaet, tenker han blant annet på den inspirasjonen som ligger i kontakten med gamle kilder som bønn og Bibelens fortellinger. Dessuten står kirkens ritualer, ikke minst velsignelsen og formidlingen av tilgivelse, sentralt. I alt dette ligger mer enn avspenning, harmoni og «power», selv om disse trumfkortene også kan bidra til dette.

For noen er slike tanker rent abrakadabra, men ikke nødvendigvis for den som søker forankring i noe større enn seg selv uten selv å fordunste. En mulig god virkning er faktisk både vitenskapelig underbygget og dessuten bekreftet gjennom daglige erfaringer.

Artikkelen har tidligere stått på trykk som kronikk i Aftenposten