Er det riktig av meg som prest å framheve muslimske tekster?

Bushra Ishaq og jeg er begge solid forankret i hver vår tro, og ingen av oss har tanke om å konvertere.

Slik jeg kjenner Espen Ottosen og hans ståsted, kan jeg forstå hans kritikk i mandagens Dagen. Jeg har selvfølgelig tenkt gjennom dette da da vi begynte på vårt bokprosjekt. Er det riktig og bra at jeg som kristen prest er med på å få fram oppbyggelige tekster forankret i en annen religiøs tro og tradisjon? Bidrar jeg til religionsblanding og relativisering? Selvfølgelig vil det være uenighet om det. Ottosen vektlegger forskjellene mellom islam og kristendom, og mener at bøker som vår fører til «bagatellisering av viktige religiøse forskjeller» og kan føre til uryddighet og religionsblanding. Han mener at «det meir naturlege ville vere å gje ut ein dialogbok som kunne opplyse lesarane på likskapar og forskjellar.»

Jeg er uenig i hele dette utgangspunktet. Jeg tenker at vi har nok bøker som kan opplyse om likhetene og forskjellene på islam og kristendom, og for den saks skyld andre religioner og -ismer. Bushra (Ishaq, red. anm.) og jeg brant ikke for å lage en KRLE-bok. Det finnes også mange stemmer, bøker og fora som framhever enten hvor ulike og gjensidig utelukkende religionene er, eller hvor mye de har felles. Hva man ser, avhenger mye av hva man ser etter, og hvem man er i dialog med, og det finnes mange utgaver av både kristen, muslimsk og annen tro jeg aldri kunne laget felles bok i andaktssjangeren med.

I et sekulært samfunn som det norske, opplever vi stadig å møte mennesker som ikke har noen blant familie eller venner som er uttalt religiøse. Samtidig snakker vi med religiøst troende, som synes det er vanskelig å formidle tro på en god måte til sine sekulære omgivelser. Min personlige erfaring som prest er at «folk flest» knapt har egne ord på sin tro eller sitt livssyn. Vi håper at denne boka er særegen nok – og samtidig allmenn nok – til at både religiøse og ikke-religiøse lesere, som vil utfordre eget ståsted og forstå mer av sine religiøse medborgere, finner den interessant og lærerik.

I det mangfoldet som nå en gang finnes i verden - både innenfor og mellom de enkelte religioner og livssyn - ønsket vi å bidra til å synliggjøre en posisjon, som handler om å være en trygg og tydelig, stemme fra hvert vårt sted, i et rom der vi tilrettelegger for at andre stemmer skal høres på sine egne premisser, i form av personlige vitnesbyrd.

En slik tilnærming forutsetter at jeg tror kristendommen står seg godt nok uten at jeg må snakke ned andres veier - så lenge jeg gjenkjenner en grunnleggende gjensidig respekt og åpenhet, og et felles engasjement rundt det å stå opp for tro, menneskeverd, rettferdighet og nestekjærlighet.

Bushra og jeg opplever begge at vi er solid forankret i hver vår tro og tradisjon, og at ingen av oss har tanke om å konvertere. Vi ønsker ikke å relativisere forskjellene som finnes mellom kristendom og islam, og vil begge være en tydelig stemme på vegne av hver vår tro; både her i boka og andre steder. Samtidig ønsker vi å forholde oss til det religiøse mangfold som faktisk finnes i verden og i våre nærmiljøer, og gi vårt lille bidrag til dialogen både internt og mellom ulike religioner og livssyn.

Jeg har flere ganger fått spørsmålet: «Mener du at du og Bushra tror på samme Gud?» Svaret på spørsmålet er like enkelt og komplekst som dialogen selv er, tenker jeg. Ja, vi tror på samme Gud. Fordi vi begge bekjenner én Gud, himmelens og jordens skaper, dommer og frelser, rik på nåde og barmhjertighet, som kjenner og elsker oss alle. Nei, vi tror ikke på samme Gud. Fordi jeg tror på en treenig Gud som ble menneske, korsfestet og reist opp – det gjør ikke Bushra. Og slik kunne vi svart på mange spørsmål knyttet til denne bokens temaer.

Vi underslår ikke forskjellene mellom muslimsk og kristen tro og teologi, men for det første er altså ingen av disse religionene enhetlige størrelser, og for det andre finner vi det mer fruktbart å utforske egen og hverandres tro ut fra en overbevisning om at min tro ikke blir mindre sann eller viktig når den står ved siden av din.

Vi tror at sannheten tjener på at vi alle lærer å bli kjent med andres tro/livssyn, og at den beste form for misjon er å dele av vår tro med gjensidig respekt og nysgjerrighet. Vi opplever oss begge kalt til å peke på den tro og tradisjon den enkelte av oss har lært å elske og praktisere – og så tror vi at Gud uansett er mye større enn alt vi tror, og virker over alt. Imidlertid er vi begge overbevist om verdien av å virkelig hengi seg og forplikte seg innenfor én religion og trostradisjon, for å oppleve den forvandlende kraft som kan ligge i dette.

Et annet spørsmål jeg får ofte, lyder: «Vil du ikke at muslimer skal bli frelst?» Selvfølgelig ønsker jeg at alle mennesker - og for så vidt alt levende - skal bli frelst. Jeg tror jo at Gud er kilden til alt liv og kjærligheten som er sterkere enn døden. Jeg tror at vi mennesker og hele Skaperverket er merket av synden og trenger frelse, og at Jesus, korsfestet og oppstanden, kom for å frelse hele verden. Gud «ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: Å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham» (Ef.1, 10). Jesus er «den usynlige Guds bilde… alt er skapt ved ham og til ham. Han er før alt, og i ham blir alt holdt sammen. …ved ham ville Gud forsone alt med seg selv, det som er på jorden og det som er i himmelen, da han skapte fred ved hans blod på korset» (Kol.1). Så stort er det.

Disse tidlige Kristus-hymnene er selvfølgelig bare noe av alt det Bibelen sier om frelsen. Skriften har mange ulike tekster om himmel og helvete, frelse og fortapelse, to utganger på livet. De vektlegger og utfordrer ulikt, og vi som leser og arbeider teologisk, leser også ulikt, avhengig av ståsted, erfaringer, personlighet og bagasje.

Jeg er selvfølgelig preget av at jeg lever tett på mennesker jeg elsker, som tror og tenker forskjellig fra meg. Jeg ønsker å la meg utfordre både av dem og av Bibelens kompromissløse vekting av Jesus som veien, sannheten og livet. Jeg tror imidlertid ikke på å true mennesker til tro ved å skremme med helvete, eller snakke ned andres veier. Ei heller gjennom en instrumentalisering, slik jeg tenker Ottosen kan stå i fare for. Han avslutter slik i Dagen: «Det er viktig som kristen å snakke respektfullt om muslimar. Det vil vere vanskeleg å nå dei med evangeliet, om dei ikkje opplever at eg er interessert i å lytte til dei og forstå kva dei tenkjer.»

Vi skal snakke respektfullt både om og til hverandre - ikke bare for «lettere å nå noen med evangeliet», men fordi de er mennesker skapt i Guds bilde og elsket av Gud. Og fordi vi har fått livsprosjektet å elske Gud og vår neste som oss selv. I et sekularisert og mangfoldig samfunn betyr det for meg: Å vitne om min tro og peke Jesus i ord og handling, vise andre samme godhet, respekt og nysgjerrighet jeg selv ønsker å bli møtt med, og legge resten i Guds hender.