Oss slaver imellom

Author picture

torsdag 6. desember 2018

Dette innlegget er en respons på "Må vi ikke gå «atskillig lenger» enn Bibelen?"

Kristenliv

Summen av tekstene handler om et større bilde av underordning, ydmykhet og respekt for våre medmennesker. Det er dette som stresses av Bibelen, ikke revolusjon og opprør mot ordninger, enten de nå er innsatt av Gud eller mennesker.

Lærer ved Fjellhaug Internasjonale Høgskole, Ivar Vegge, skriver i et innlegg i Dagen 5. des om tjenestedeling og slaveri. Innlegget er en respons og utfordring til Espen Ottosens innlegg av 14. november og problematiserer hans restriktive holdning i forhold til å holde seg til Bibelen og ikke gå «adskillig lenger» enn den. Ottosens innlegg var bra og han er selv fullt kapabel til å svare for seg her. Jeg vil blott påpeke to forhold i Vegges innlegg som jeg mener overses i dette og andre innlegg i den pågående debatten om Bibelens holdning til slaveri.







For det første gjelder det en grunnleggende kristen etisk livsførsel og ydmykhet. En av debattens sentrale ord har vært Ef 6:5 og tilsvarende som sier: «Dere tjenere: Vær lydige mot deres jordiske herrer, med respekt og aktelse av et oppriktig hjerte, som mot Kristus selv.» Ordet som her er oversatt «tjenere» (gr. doulos) kan også oversette «slaver». Paulus ber altså slaver å underordne seg sine jordiske herrer slik de underordner seg Kristus. Dette høres veldig radikalt ut og det er det også. Ikke desto mindre er det altså det Paulus sier. Men hvorfor sier han det? Her trenger vi et videre perspektiv i Bibelen. «Summen av Bibelen» gir oss et dyperegående perspektiv på dette enn bare en «aksept av» slaveri.







Bakgrunnen er at Gud ikke er en Gud som ivrer for folkelig revolusjon gjennom anarki og opprør. Gud står bak sitt folk. Gjennom GT kan vi lese om kriger, naturkatastrofer etc. iscenesatt av Gud. Her handler Gud med sin makt dypest sett for å føre folk til frelse og dom. Israelittene blir også gitt lover som uttrykk for Guds gode vilje for dem, men også som virkemiddel for å holde samfunnsstrukturene oppe og for at syndige mennesker kan leve forholdsvis godt sammen i ett rettssamfunn.







Dette blir til dels videreført i NT. Staten har fortsatt sin positive rolle i samfunnet enten samfunnshaverne er kristne eller verdslige (i NT tid finnes kun det siste) Samtidig får den kristne etikken på det personlige plan en mye mer fremskutt plass. Lovene fra GT som foreskriver til dels strenge straffer for forbrytelser gis legitimitet gjennom staten. Om staten eller øvrigheten står det i Rom 13:4:







- «For den er Guds tjener, til gagn for deg. Men gjør du det som er ondt, da frykt! Den bærer jo ikke sverdet for ingenting. For den er Guds tjener, en hevner til straff over den som gjør det onde.»







Noe helt annet er tilfelle på det personlige plan for den som er en kristen. Vi som er kristne bærer ikke sverd. Tvert imot er vi bedt å vende det andre kinnet til når noen slår oss på det ene. Dette er en totalt motsatt tilstand og holdning enn det å representere øvrighetens «sverd». Hvilken relevans har så dette for nevnte slavetekst?







Som kristne medborgere av et «ofte» verdslig samfunn oppfordres vi til å respektere øvrigheten som en Guds ordning og staten som hans tjener (Rom 13:4), underordne seg den fordi den er innsatt av Gud (Rom 13:1), være lydige (Tit 3:1), betale skatt og avgifter og vise ære til de som fortjener det (Rom 13:7), samtidig som rekkevidden av alt dette er begrenset gjennom budet: «En skal lyde Gud mer enn mennesker!» (Apg 5:29)







Kort sagt skal en kristen underordne seg landets lover så lenge disse ikke påbyr handlinger som strider mot Guds lover. I kontekst av å være slave betyr det å være lydig mot sin jordiske herre så lenge han ikke påbyr deg å handle mot troen.







Som mennesker har vi store problemer med dette. Det gjelder i grunnen all snakk om underordning. Vi vil helst ta oss til rette, særlig når vi vet vi har rett. Bibelen gir likevel ikke noen unntaksklausul. Tjenerne skal underordne seg og vise respekt for herrene «ikke bare de gode og rimelige, men også de vrange.» (1Pet 2:18) Bibelen sier også noe om grunnen til dette. Det å lide urettferdig «finner [..] nåde hos Gud» (1.Pet 2:20) Det settes rett frem i forbindelse med det eksempel Kristus etterlot oss å følge: «For til dette ble dere kalt, fordi også Kristus led for dere, og etterlot dere et eksempel, for at dere skal følge i hans fotspor» 1Pet 2:21 Radikalt? Ja, men bibelsk.







Et annet forhold som er like radikalt i Bibelen (om enn konsekvensene kanskje kan være mindre drastiske) er det som foreskrives herrene:







- «Og dere herrer: Gjør likedan mot dem, så dere lar være å bruke trusler. Dere vet jo at både de og dere selv har den samme Herre i himmelen, og han gjør ikke forskjell på folk.» (Ef 6:9)







Indirekte inviteres den kristne slaveeieren til å frigi sine slaver, i det minste å behandle dem bra. Når det minnes om at slaver og herrer har samme Herre i himmelen pekes det på et likeverdighetsforhold, ja et brorskap, som overgår alle jordiske ordninger. Dette er radikalt og banebrytende både i bibelsk tid, men også i dag. Summen av ordene i disse tekstene peker ikke så langt unna et vanlig arbeidstakerforhold. Også en arbeidstaker må gjøre oppgavene han er satt til og vise respekt for overordnede og arbeidsgiver må respektere den ansatte. Slik jeg leser tekstene forsvarer Bibelen dermed ikke slaveri i betydningen maktmisbruk, utnyttelse og urettferdighet, men den inngir et kvalitativt innhold til en slik ordning som i praksis forvandler den til forhold vi kjenner gjennom andre yrkesrelasjoner.







Summen av tekstene handler med andre ord om et større bilde av underordning, ydmykhet og respekt for våre medmennesker. Det er dette som stresses av Bibelen, ikke revolusjon og opprør mot ordninger, enten de nå er innsatt av Gud eller mennesker. Dersom Paulus faktisk hadde gitt en slik oppfordring – altså bedt alle slaver å fri seg fra sine herrer og herrene å sette sine slaver fri – ville det uten tvil ført til mye lidelse. Heldigvis foreskriver Bibelen oss hverken 10 timers, 7,5 timers eller 6 timers dager – eller slaveri. I stedet ber Bibelen oss om å ha Kristi sinnelag i samfunnet og be «for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet.» (1Tim 2:1f)







Det andre forholdet som overses i nærværende debatt er forholdet til Kristus. Vegge peker i sitt innlegg helt riktig på hvordan utgangen av Egypt og frigjøringen fra slaveriet er et vesentlig poeng og forbilde i Bibelen. Hvordan kan det å være slave/tjener på noen måte godtas etter at Guds folk en gang for alle er satt fri fra slaveriet? Svaret kan ganske enkelt leses ut fra Paulus selvpresentasjon for eksempel i Rom 1:1. Der begynner han med å skrive «Paulus doulos Iesous Xhristos», eller på norsk «Paulus, Jesu Kristi tjener (slave)» Paulus benytter altså det samme ordet om sin egen tjenerstand hos Jesus, som han benytter om slaveriet i sin alminnelighet.







- «Var du trell da du ble kalt? La det ikke bekymre deg! Men kan du bli fri, så gjør heller bruk av det. For den som var trell da Herren kalte ham, han er Herrens frigitte. Likeens er den frie som ble kalt, blitt Kristi trell.» 1Kor 7:21f







Dersom altså alt slaveri i bibelsk forstand skal oppheves må også vår tjenerstand hos Jesus oppheves. Men det vil Bibelen ikke. Å være en Jesu Kristi slave og tjene ham er nemlig en herlig stand. Å være fridd fra syndens slaveri (Egypt) og i steder være avhengig av og tjene Jesus er en sann glede og frihet – ja et ideal. Men også med dette tjenerskapet hører lydighet. Jesu Ord, Bibelens ord, forplikter for den som har Jesus som Herre. Nettopp derfor, fordi vi alle er slaver, kan vi ikke tilsidesette noe av det Bibelen lærer uten samtidig å motsette oss vår frelser og løsningsmann, han som med sitt blod kjøpte oss fri til tjene ham, enten vi er jøde eller greker, slave eller fri, kvinne eller mann.







Bakgrunnen for debatten om Bibelens holdning til slaveriet er, som nevnt innledningsvis, spørsmålet om tjenestedeling. Det har blitt påpekt at hustavletekstene om slaveri leses og forstås annerledes (tolkes med andre nøkler) en hustavletekstene om mann og kvinne. Det er altså ikke tilfellet. Som slave/herre forholdet gis også forholdet mellom mann og kvinne et nytt kvalitativt innhold i hustavletekstene uten å gå i rette med ordningen som sådan. Forskjellen er at den siste ordningen til forskjell fra den første er begrunnet i skaperordningen. Skaperordningen mellom mann og kvinne representerer et Gud-villet ideal og gir seg normative utslag både i ekteskapet og i menigheten (tjenestedeling). Verken når det gjelder holdning til slaveri på den ene siden og hyrdetjeneste i menigheten på den andre siden er det dermed grunn til å gå «adskillig lenger» enn Bibelen. Det holder å se på «summen av Bibelen» eller det helbibelske vitnesbyrdet, som vi også kan kalle det.







Det er bra at det kommuniseres tydelig at det å bruke slavetekstene i Bibelen til å oppheve tjenestedeling og innføre likestilling er å gå adskillig lenger enn Bibelen. Men det å gå lenger enn Bibelen innebærer også å ta et normativt oppgjør med noen tekster. For som Vegge skriver. «noen NT tekster legitimerer også slaveriet». Spørsmålet er hvem av oss som har rett til å sette seg til doms over disse?







I stedet for å problematisere eller avskrive Bibelens holdning til slaveri og tjenestedeling må vi heller sette oss inn i hva Bibelen faktisk sier om disse forholdene både i GT og NT. Da vil vi oppdage at Bibelen er langt mer radikal enn hva vi tenker i forhold til sosiale strukturer og relasjoner, men aller mest at den er opptatt med å tilskynde oss et åndelig liv i Kristus som hans barn og tjenere (slaver). Når alt kommer til alt er det bare denne slavestanden som finner nåde hos Gud.







- Summen av ditt ord er sannhet, og til evig tid står all din rettferds lov fast. (Sal 119:160)