Tjue år for sent?

Debatten som nå pågår, kan lett tilsløre sakens kjerne. Noen vil kanskje hevde at det er en debatt mellom kolliderende kirkesyn. Dette kan ha noe for seg, men blir likevel for enkelt.

For Grandhagen og Hovedstyret var NLM først og fremst et særskilt redskap – en misjonsorganisasjon eller et «vennesamfunn» på bedehuset – som skulle bringe evangeliet ut til jordens ender. Misjonsfolkets kirketilhørighet var ikke noe misjonsorganisasjonen stilte spørsmål ved eller hadde ansvar for. Det fikk den enkelte ordne opp i selv.

Det er en stund siden jeg var ansatt i NLM. «Fra sidelinjen» prøver jeg likevel å holde meg oppdatert. Jeg klarer ikke å forholde meg likegyldig til hva som skjer i denne viktige organisasjonen hvor jeg allerede i unge år ble vist stor tillit og hvor mitt misjonærkall fikk føtter å gå på. Her har jeg fortsatt mange gode venner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

NLM er ingen hvem som helst i norsk kristenliv. Organisasjonen har satt dype spor. Den dag i dag er det svært få aktører, om noen, som har større potensial enn NLM. Hvordan dette potensialet bør utløses i en ny tid, har jeg nok mange tanker om, men vil overlate dette til dem som i dag sitter med det strategiske lederansvaret.

Det er derimot en helt annen grunn til at jeg nå griper pennen. Jeg har lyst til å kommentere den identitetsdebatt som nå pågår i organisasjonen. Her tror jeg det kan det være klokt med et historisk tilbakeblikk på de siste tjue års utvikling.

– Det blåser en kirkelig vind over NLM, sier hovedstyreformann Lars Gaute Jøssang (Dagen, 19. oktober). Jeg tror han har helt rett. Selv vil jeg nok hevde at vinden har blåst en god stund. Allerede på 1990-tallet vokste det fram flere «forsamlingsplanter» rundt omkring i landet.

Disse var et tillegg til byforsamlingene som har vært der så lenge «Kina­misjonen» (nå NLM) har eksistert. Svært få, heller ikke jeg, betraktet vel disse nye plantene som en trussel, men snarere en flott tilvekst til en rik flora av lag og foreninger.

En så likevel raskt at flere av «nyplantene» hadde en litt annen selvforståelse enn de gamle byforsamlingene, som på sett og vis ikke var annet enn foreningenes felles møtested. Ungdom begynte å snakke om sin «menighet», om å gå på «gudstjeneste», og enkelte begynte også – kanskje i smug – å omtale seg selv som «pastor». Dåp ble også praktisert stadig oftere.

Misjonens ledelse den gang så nok både mulighetene, men også utfordringene som var i emning. Organisasjonens selvforståelse kunne fort stå på spill om grense­oppgangen mellom «kirke» og «organisasjon» ikke ble trukket opp (jf. Misjonslederen Ralph Winters distinksjon mellom «Modality og Sodality structures»).

Så sent som i 1997 berørte generalsekretær Egil Grandhagen (1982–2001) dette i sitt profilforedrag på generalforsamlingen. Grandhagens råd var nokså tydelig:

«Mange av oss har valgt å legge tyngdepunktet i vår innsats i en frivillig organisasjon. Dette er ikke et tegn på at det som skjer i Kirken er likegyldig for oss. Det er snarere et uttrykk for en overbevisning om at det nettopp er gjennom et fritt og selvstendig lekmannsarbeid at vi kan tjene Den norske kirke best. Fra vår side har vi vært tilbakeholdne med å instituere dåp på bedehuset. Det er ikke fordi vi ikke forstår de foreldre som har samvittighetsproblemer med å la sine barn bli døpt av en liberal prest. At noen i stedet for kirkerommet velger bedehuset ved en slik anledning, er det mange gode grunner for. Vi har likevel vært tilbakeholdne med å etablere dåp på bedehuset i organisasjonens regi. Det er vanskelig å se det annerledes enn at dette vil være et signal om at en tar skrittet mot en frikirkedannelse».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi skal legge merke til at Grandhagen ikke argumenterte prinsipielt mot dåp på bedehuset, men pekte på hva det kunne føre med seg å «etablere dåp på bedehuset i organisasjonens regi». Dette ville bli tolket som et signal på at organisasjonen beveget seg i frikirkelig retning, hevdet han.

Også den gang var det stor frustrasjon med utviklingen i Den norske kirke, men organisasjonen ønsket tydeligvis ikke å være et substitutt til Den norske kirke eller et tilleggsalternativ til Den Evangelisk Lutherske Frikirke eller Det Evangelisk-Lutherske Kirkesamfunn (DELK).

For Grandhagen og Hovedstyret var NLM først og fremst et særskilt redskap – en misjons­organisasjon eller et «vennesamfunn» på bedehuset – som skulle bringe evangeliet ut til jordens ender.

Misjonsfolkets kirke­tilhørighet var ikke noe misjons­organisasjonen stilte spørsmål ved eller hadde ansvar for. Det fikk den enkelte ordne opp i selv. På den måten kunne organisasjonen hente støttespillere fra ulike leire som stod sammen om et felles oppdrag.

Denne linjen ble nok ikke helt viderefulgt. Det kan hende jeg tar feil, men jeg kan ikke se at det fra 2000-tallet av var noen grundige prinsipielle debatter om hvordan forholdet mellom «organisasjonslinjen» og en raskt fremvoksende «kirkelig linje» skulle være.

Jeg tror mye «skjedde» uten at en nødvendigvis tenkte like mye på hva som skjedde. Et økende antall barn ble døpt, noen av dem uten klar menighetstilknytning. Mange forsamlinger ble også etablert. Jeg forsøker ikke å antyde at det var noe galt i dette, men at det skjedde en gradvis tyngdepunktforskyving som innebar konsekvenser en nok ikke hadde tenkt grundig gjennom.

Utviklingen i Den norske kirke og striden om samkjønnet ekteskap forklarer selvsagt noe av det som har skjedd i nyere tid, men ikke alt. Utilstrekkelig refleksjon omkring ovenfor nevnte spørsmål var også en sterkt medvirkende årsak til den debatt som nå pågår i avisspaltene og innad i organisasjonen.

Hovedspørsmålet en nå står overfor er egentlig bare en repetisjon av bakteppet for det omtalte profilforedraget for tjue år siden. Skal NLM først og fremst være en misjonsorganisasjon? Eller skal NLM først og fremst, eller delvis, også være kirke?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette var en viktig problemstilling for de av oss som advarte mot å etablere «NLM Trossamfunn» i 2009. For det første trodde vi at et formelt register uten innhold («Excel-samfunn») ikke ville være et fullgodt kirkelig alternativ. For det andre trodde vi at dette bare var et første steg på veien mot et frikirkesamfunn.

For det tredje mente vi at et kristent trossamfunn per definisjon ikke er noe annet enn et kirkesamfunn og at en slik konstruksjon kamuflerer hva saken egentlig handler om. For det fjerde mente vi at organisasjonens «limstoff» var kallet til ytre misjon og at alt annet var dette underordnet.

Våre advarsler ble hørt, i hvert fall i første omgang. Nesten 2/3 av generalforsamlingens delegater stemte mot forslaget om å opprette et trossamfunn. Imidlertid var det mange som oppfattet dette som et utsettelsesforslag, noe det slett ikke var. Noen ventet derfor på noe mer.

Et justert eller moderert forslag ble lagt frem seks år senere (2015) og vedtatt av generalforsamlingen. Dette skapte nok en viss ro, men viktige spørsmål ble, etter min mening, feid under teppet.

Debatten som nå pågår, kan lett tilsløre sakens kjerne. Noen vil kanskje hevde at det er en debatt mellom kolliderende kirkesyn. Dette kan ha noe for seg, men blir likevel for enkelt. Selv om noen unge muligens målbærer et kirke­syn som kanskje står NLM noe fjernt, er det i realiteten et spørsmål om hva organisasjonen først og fremst selv ønsker å være og hva medlemmene forventer at den skal være for dem.

Selv om jeg hele veien har vært en talsmann for organisasjonslinjen og har ment at dette gagner misjonsoppdraget best, har jeg samtidig stor forståelse for dem (særlig ungdommer) som etterlyser ryddighet i kirketenkningen og som blant annet vil ha klarhet i ansvarslinjer, roller, strukturer og liturgier.

Skal man først være ­kirke, da må man være det ordentlig. – Det går ikke an å være litt gravid, sa en replikksikker Gunnar Uglem i debatten under generalforsamlingen i 2009. Det går altså ikke an å være «litt kirke».

En avklaring på identitetsspørsmålet vil derfor være viktig, selv om avklaringen på sett og vis kommer tjue år for sent. Å ­befinne seg i en kirkepolitisk spagat hvor en rives og slites mellom «organisasjon» og «kirke» kan i lengden bli svært smertefullt og vil tære på krefter, ressurser og fokus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg håper dette blir oppfattet som det det er; et velment innspill fra en god venn, litt «fra side­linjen».