Nåden er en skapende kraft

Jeg har blitt bekreftet i min tro på den oppstandne. Jeg har fått utdypet troen på at Jesus i dag reiser opp og nyskaper en ny generasjon til likhet med Kristus.

I Dagen 7. november skriver Stein Solberg at Luther forkynner en personal union med Kristus. «Vi får ikke alene del i Jesu verk i rettferdiggjørelsen, men også Jesu person. Allerede i frelsesøyeblikket – dåpen – får og forenes vi med Kristus. Vi blir hellige og herlige!» Jeg har lyst til å bekrefte og understreke det Solberg skriver.

Som evangelisk lutherske kristne tror vi at det kristne livet er et liv under nåden. Vi tror at vi er gjort rettferdige for Gud av bare nåde ved tro på Jesus Kristus. Etter flere år som forkynner og sjelesørger har det likevel blitt et påtrengende spørsmål for meg om vi med frimodighet kan forkynne at nåden er en skapende kraft som forvandler og nyskaper livet nå.

Jeg har lest litteratur fra nyere finsk lutherforskning og litteratur om Luthers forhold tilmystikken. I forbindelse med nåden leste jeg at Luther talte om et nyskapende gudsnærvær. Dette gjorde meg ytterligere nysgjerrig for hvilke konsekvenser dette kan få for det kristne livet og for bønnens dialog med Kristus.

Læren om rettferdiggjørelsen refererer til troens relasjon til Kristus. I denne relasjonen er det frihet fra skyld og frihet fra syndens dominerende kraft. En kraft som fortenger synd. Kraften ligger ikke i den enkeltes subjektive tro, men i Kristi nærvær hos den som tror. Det er denne Kristus-sentrerte trosrelasjonen som er hjertet i den Lutherske åndelighet, sier Bradley Hanson i en bok om Luthersk Spiritualitet; Grace that Frees.

Rettferdiggjørelsen er derfor ikke bare som en stedfortredende frikjennelsesdom som skjer i himmelen, men en frigjøring i menneskets hjerte. Derved oppstår det en Kristus-senteret relasjon til Gud. Det skjer en dyp forandring av menneskets innstilling til Gud. En forandring skapt av Guds nåde. Troen på Jesus Kristus er ikke bare en teoretisk tro. En slik tro er virkningsløs, men kristen troen dreier seg om er en person, en tillit som innebærer en relasjon. Rettferdiggjørelsen er altså en følge av at Kristus har tatt bolig i hjertet. Det er Kristus i mennesket som gjør rettferdig.

Luthers syn på nåden kan beskrives slik: Nåden er ikke en hvilende egenskap hos Gud, men en handling som gjenoppretter en relasjon. Den gjenoppretter noe i oss og i relasjonen til han. Luther viser at han er preget av en hebraiske og gammeltestamentlige tankegang når han beskriver Gud som verb og handling. Guds nåde fornyer, forandrer og forvandler oss til nye mennesker, av Gud til Gud. Nåden beskrives altså som en livsforvandlende kraft.

Delaktigheten i Kristus gir både forlatelse og livsfornyelse, for foreningen med Kristus er ikke bare en delaktighet i hans offerdød, men også i hans oppstandelse.

For å beskrive dette nærvær nærmere har de finske forskerne tatt i bruk begrepettheosis som betyr guddommeliggjøring. Et begrep som er sentralt i den greskortodokse beskrivelse av frelsen. Guddommelig liv har manifestert seg selv i Kristus. Som kristne er vi lemmer på Kristi kropp, kirken, og på den måten får vi del i hans liv og Guddommelig natur. (2. Pet 1,4)

Den svenske teologen Bengt Hoffman bekrefter at Luther beskriver frelsen som guddommeliggjøring. Han sier: «Tron skapar gudomlighet, inte i Guds väsen, men hos oss.» Det er altså Gud som kommer til oss, ikke vi til ham. Han sier videre at: «När man har öppnat sig för Kristi kraftfält, forvandlas man till Herrens likhet.» Han beskriver det som en psykologisk forandringsprosess.

Å få del i Frelseren innebærer å komme inn i en surdeigsprosess. En prosess som har til hensikt å gjenopprette Gudsbildet i oss (imago Dei). Den treenige Gud gir ikke bare en gave til den troende, men han gir seg selv og alt som ligger i hans navn.

Denne finske Lutherforskning bruker altså begrepettheosis, fra ortodoks teologi, for å nylese og oppdage hittil oversette aspekter i Luthersk tenkning. Denne forskning viser en nær sammenheng mellom rettferdiggjørelse og helliggjørelse. En av de sentrale problemstillingene som diskuteres i denne forskning er begrepene «gratia» og «donum». «Gratia» (nåde) indikerer at synderen erklæres rettferdig «forensisk», mens «donum» (gaven) indikerer at rettferdigheten gjøres visksom i mennesket. Luther brukte disse begreper eller dette ordparet da han utla Rom 5,15 og 6,23 «Guds nådes gave er evig liv i Kristus Jesus.» I denne delen av Romerbrevet settes nåden opp som en motkraft til syndens ødeleggende kraft.

I en artikkel om den finske Lutherforskning skriver Elisabeth Knox-Seith om donum: «Denne gaven, «det indre gode», motsetter sig «det indre onde» som har korrumpert menneskets natur.Gaven betyder rettferdighet og tro på/i Kristus. Den er donert med det formål å overvinne synden – og dens begjær som forbliver som en del av menneskets fordervede natur. Gaven forårsaker hos synderen hans reelle fornyelse, fordi den erstatter synd med Kristi rettferdighet og renser synderen fra synd.»

Jeg ville se omnåden er en skapende kraft. Som svar har jeg funnet et rungendeja! Nyskapelse eller transformasjon av mennesket er ikke bare et biprodukt av frelsen, men begynner allerede ved at troen skapes av Ånden. Også rettferdiggjørelsen blir sett på som en slik nyskapelse av mennesket som renser og frigjør hjertet.

Mye tyder på at Luthers medarbeider Filip Melanchthon ikke videreførte Luthets teologi. Han rendyrket den forensiske nåde, at vi er rettferdig for Gud ved tro alene. Hensikten for Melanchthon var nok av sjelesørgeriske art. Man skulle sette sin lit til Guds løfter og nåden utenfor seg og ikke på virkningene i hjertet. Jeg kan likevel ikke se noen gevinst ved dette, for det er et like godt sjelesørgerisk anliggende å hjelpe til bevissthet om at Kristus bor ved troen i hjertet. Guds nærvær i menneskehjertet og identifikasjon med Kristus gir virkelig trøst og er også nøkkelen til menneskets fornyelse, ifølge E. Utnem.

De bøkene jeg har brukt er samstemt i denne beskrivelse av nåden som en forvandlende kraft. Det er vel ikke et helt nytt paradigme innen Lutherforskningen, men nytt er det å sammenligne medtheosis fra Gresk ortodoks teologi. Disse synspunkter etterlater seg etter mitt skjønn et spørsmål etter teologisk avklaring på et bredt plan, også med mht til Melanchthons lære. Hans retusjering eller manglende videreførelse av Luthers lære på dette punkt, gjorde evangelisk kristenhet fremmed for denne virkelighet. Spørsmålet om forholdet mellom frelse og livsforvandling nådde ikke fram til en endelig løsning i den Lutherske teologi. Dette er fremdeles et uavklart og uferdig punkt i evangelisk luthersk kristendomsforståelse. Kanskje man likevel ikke skal gå inn i luthersk tradisjon på dette feltet ved å skrive lange teologiske avhandlinger, men heller utvikle en ny spiritualitet som mer står i stil til denne teologien.

Min motivasjon for å arbeide med dette var å finne ut; med hvilken rett og autoritet jeg kan forkynne at nåden er en forvandlende kraft. Jeg har blitt bekreftet i min tro på den oppstandne. Jeg har fått utdypet troen på at Jesus i dag reiser opp og nyskaper en ny generasjon til likhet med Kristus. Jeg har fått fornyet innsikt i at meningen med livet ikke bare er å bli rettferdiggjort, men å leve i nærkontakt samspill og dialog med Gud Fader, Sønn og Hellig Ånd.