Hvem tåler hvem?

Dette viser både hvor viktig og hvor vanskelig en åpen og konkret samtale om grensesetting er.

Takk for respons, Vidar M. Bakke. Ditt siste innlegg, «Litt mer om dørvokting, misjon og folkekirke» (Dagen mandag 17. juli), viser både hvor viktig og hvor vanskelig en åpen og konkret samtale om grensesetting er. Vi går inn i slike samtaler med forskjellig forståelse av egne og de andres posisjoner. Og vi bærer med oss bilder av hva hvilke konsekvenser nye og gamle posisjoner etter vår forståelse kan få både for kirken og kirkens misjon.

De konkrete teologiske spørsmålene dreier seg helt konkret for oss dels om likekjønnet ekteskap som nå er godtatt i Den norske kirke, og dels om mine mer personlige refleksjoner om «dobbelte utgang». Jeg leser deg slik at du er bekymret for at en «klassisk bibelavhengig teologi» vil stenges ute fra vår felles kirke. Både innføringen av ny liturgi for ekteskapsinngåelse og en universalistisk frelsesforståelse, «hvis den anerkjennes som en valgfri variant innenfor kirken», mener du peker i en slik retning. Dette vil jeg kommentere.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For det første: Hva betyr egentlig henvisningen til en «klassisk bibelavhengig teologi»? Slik jeg leser den del av kirkehistorien jeg selv er en del av (og du ikke er så langt unna), mener jeg det har skjedd viktige endringer i hva som kan forstås som «klassisk bibelavhengig teologi» nettopp i disse spørsmålene.

I utgangspunktet kan det kanskje forklares som språklige justeringer, men i sak er de språklige endringene av stor teologisk relevans: Vi kaller ikke homofile handlinger for «vederstyggeligheter» lenger. Men det gjør jo Bibelen, og det gjorde biskopene i 1954. Dagens «dvaske», velvillige språk, ville ikke bli tålt i 1954. Da jeg begynte å «svekke» mitt språk på 90-tallet, var det mange som lurte på om jeg var «på gli» - og det var ikke sagt med velvilje.

Det skjer endringer, hele tiden. Store og viktige endringer.

Jeg har en egen kortliste over slike saker: Tenk på endringen fra det geosentriske og «bibelavhengige» verdensbildet til det heliosentriske. Tenk på den kronologiske skapelseshistorien som ble ansett for faktisk univershistorie med «bibelavhengig» tidslinje på rundt 4000 år. Tenk på forbudet mot slavehandel. Tenk på kvinnelig stemmerett og kvinnelige misjonærer i NMS. Tenk på kvinnelige prester. I hver av disse kampene, har gjennomgående «klassisk bibelavhengig teologi» vært noe annet enn det er i dag. Kanskje med det klareste unntaket i deler av kampen for oppheving av slavehandelen i England for to hundre år siden.




Du skriver om ditt eget endetidshåp, så vakkert og inntrykksfylt i din generalforsamlingssang: «Syng tru! Halleluja! Halleluja! Syng håpet frå heilage ord til kjærleiken femner kvar ein som bur på ei grenselaus himmeljord». Jeg sang den med stor glede. Nå registrerer jeg at du skjelner mellom et slikt poetisk bønnens og håpets språk på den ene siden og et dogmatisk lærespråk på den andre. Du spør meg om jeg tar til orde for apokatastasisforestillingen som et nytt dogme i kirken.

En slik ambisjon har jeg ikke. Men jeg tillater meg å formulere tanker om temaet som min bibellesning og kirkelige tjeneste har skapt som en viktig dimensjon i min tro.
 Din omtale av fortapelsens mulighet, som ligger der som et «bakteppe jeg ikke bare kan fjerne», har jeg all sympati med. Men det er noe ganske annet slik fortapelsens virkelighet har vært forkynt i store deler av vår egen felles tradisjon.

Etter min vurdering er det bare en gradsforskjell i våre måter å uttrykke oss på. Mens avstanden til «klassisk» fortapelsesforkynnelse er monumental.

 Mine refleksjoner om de sterke ordene og bildene som brukes om fortapelsen i Det nye testamentet, leser jeg som sterke uttrykk for å fortelle oss hvor viktige livene våre er og som en påminnelse om at vi er ansvarlige overfor Gud og medmennesker for hvordan vi lever. Dommen er for meg en integrert del av min teologi om Jesu gjenkomst. Men nettopp gjennom dette avklarte møtet med Jesus, i dette sannhetens øyeblikk, der ondskapen, synden og døden blir avdekket og sannheten, nåden og kjærligheten seirer, vil alle få se han som han er.

Hvem vil da stå utenfor? Hvem vil da bli satt utenfor?

 Med et slik «bibelavhengig» bakteppe, ønsker også jeg å dele budskapet om Jesus Kristus med «det brennende ønske om at alle skal få del i nåden og det nye livet sammen med Jesus, allerede nå og i et evighetsperspektiv», som du skriver.

I dette perspektivet blir dine avsluttende bemerkninger om en utvikling i retning av at «alle sannhetskrav og utfordringer som på noe vis avviker fra mainstream», skal tones ned, litt vanskelig å forholde seg til. Jeg kjenner meg i alle fall ikke igjen i det. Heller ikke i at det skal innføres et godkjenningsstempel som garanterer «ingen spor av trangsynt fundamentalisme».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Er det ikke mer «bibelavhengig» å møte hverandre med ord om det fellesskapet vi har i vår felles avhengighet av Guds nåde i Jesus Kristus? Starter vi der blir det rom for mangfold i kirka og det blir fellesskap i misjon. Det burde være rom for oss begge. Både i Den norske kirke og NMS.

Her svarer Mæland Bakke på dette innlegget:

Her er de tidligere innleggene: