LEDERE: Bevissthet og refleksjon rundt egen makt og avmakt er forbyggende, både fordi en bedre kan identifisere farlige ledere og for å bli bevisst egne skyggesider, skriver Hans Eskil Vigdel.  Foto: Fotolia

«Farlige lederes teologiske system er vanntett»

onsdag 7. mars 2018

Kristenliv

Er alt som vokser sunt? Det kan være lett å tenke at framgangsrike ledere er trygge, men Løvås ber oss om å være kritisk og ikke tenke at alt som har kvantitativ vekst nødvendigvis er av Gud.

I lys av den siste tidens opprulling av farlig lederskap, er Edin Løvås’ bok «Det farlige maktmenneske» (Luther forlag, 1987) igjen blitt aktuell. Gjennom utallige sjelesorgsamtaler med mennesker som har opplevd maktovergrep i menighet, skisserer han viktige kjennetegn på farlig lederskap. Disse fortjener fornyet oppmerksomhet.

Et kjennetegn på farlig lederskap er når en ikke får lov til å være kritisk. Kristne mennesker har lov til å forsvare seg og kritisere selvutnevnte apostler, mener Løvås. Mange opplever imidlertid at det ikke er lov å kritisere, og spør seg om de ikke setter seg opp mot Gud selv, ved å gjøre det.

Det er lett å bli tynget av takknemlighetsgjeld. Når farlige ledere også kommer med mye godt, er risikoen høy for å føle at en ikke har rett til å være kritisk. For de gjør jo så mye godt og det skjer så mye bra. Det er lett å bli fanget av lederens sjarm og retorikk. Slik starter utnyttelsen. Når lederens hovedmål ser ut til å være moralsk opprustning av andre, er det fare på ferde, skriver Løvås.

Farlige ledere bruker gjerne kristne dyder mot deg, for å holde deg i sitt grep. Du skal jo tilgi og være kjærlighetsfull. Lever du ikke i fred, lever du jo ikke i tråd med Guds ord. Du må lære å tilgi og elske dine fiender. Eller er du uforsonlig? Farlige ledere bruker gjerne bibelvers som maktmidler, de gjemmer seg selv bak de samme versene for å opprettholde sin ubestridte makt.

Farlige ledere anklager deg for å gjøre feil eller føre feil livsstil, i stedet for å inngå i en respektfull dialog mellom to mennesker. De kjefter og smeller, tilsynelatende uten grunn, men sannsynligvis har man skuffet dem, uten å selv skjønne hvorfor. Selv får man dårlig samvittighet, krymper seg og spør: «Hva har jeg gjort galt?» Det gjør aldri den farlige lederen, for der finnes ikke snev av dårlig samvittighet eller anger.

Farlige ledere bruker ifølge Løvås ulike maktmidler for å opprettholde god arbeidsinnsats. Et av disse midlene er profetiske ord eller tungetale, som de nekter andre å tyde, for å kontrollere flokken.

Andre viktige maktmidler finner lederne i Skriften. Farlige lederes teologiske system er vanntett, det er snakk om Guds klare vilje og Guds klare ord. Hvem tør vel motsette seg Guds ord? Hvem tør motsette seg lederen som har Ordet på sin side? Det ville jo være å motsette seg Gud selv, skriver Løvås. For eksempel blir det å gi tiende, ti prosent av inntekten, presentert med den største selvfølgelighet. Gir du ikke tiende, da stjeler du fra Gud, og hvem ønsker vel å stjele fra Gud.

Hans Eskil Vigdel, diakon i Den norske kirke, skriver på DagensDebatt.no:

Posted by Dagen on 25. februar 2018

 

Forkynnelsen preges av å gjøre narr av andre. En farlig leder snakker gjerne ned ting og latterliggjør det vedkommende ikke liker, for eksempel det de omtaler som død kristendom og tomme ritualer. Jeg husker selv at jeg var skikkelig redd for å bli en av de som predikantene vitset om – en dårlig kristen.

Når det gjelder farlige lederes bibelbruk, skriver Løvås at bibelvers gjerne blir tatt ut av sin sammenheng, for å slagkraftig bli brukt til å understreke viktige poeng i det han kaller maktkampen. Disse versene skal tolkes strengt og bokstavelig for å oppnå best mulig ønsket effekt. For eksempel knyttet til deres favorittema – underordning av lederskapet. Det finnes ikke rom for dialog mellom jevnbyrdige, det er enveiskommunikasjon og påvirkning skal bare å gå en vei, fra lederen som setter agendaen og former flokken. Lederen har ingenting å lære av flokken, det er flokken som må lære av ulven i fåreklær.

Er alt som vokser sunt? Det kan være lett å tenke at framgangsrike ledere er trygge, men Løvås ber oss om å være kritisk og ikke tenke at alt som har kvantitativ vekst nødvendigvis er av Gud. Det er lett å la seg blende av den kraftige menighetsveksten, den store visjonen og karismatisk veltalenhet. Det er lett å miste bakkekontakt for noen og enhver.

Det er ubehagelig å lese om farlige ledere og deres metoder, og det er ubehagelig å trekke det frem. Både fordi vi kan ha blitt utsatt for slik ledelse selv og fordi vi kjenner noe av det igjen i egen lederstil. Å kjenne ubehag er et godt tegn. Bevissthet og refleksjon rundt egen makt og avmakt er forbyggende, både fordi en bedre kan identifisere farlige ledere og for å bli bevisst egne skyggesider.

Edin Løvås skriver så treffende «Vi må ikke glemme at det bare er månelys vi mennesker kan gi fra oss. Sollyset kommer fra Kristus».

Det er en befriende tanke – at superkreftene og lyset som gjennomtrenger alt – ikke kommer fra oss, men fra Gud.

«Ingen kan gå tilbake og skape en helt ny start, men enhver kan begynne nå og skape en helt ny slutt» (forfatter ukjent).

DagensDebatt.no: «Kristen-Norge trenger modigere, tydeligere og mer dynamiske ledere enn noen gang. Jeg tror Anne og...

Posted by Dagen on 14. juni 2017