Kan vi protestanter ta feil?

Det at mennesker forlater de protestantiske kirkesamfunn til fordel for Den katolske kirke er ikke nødvendigvis et tegn på at noe er galt hos individet. Det kan like godt hende at det er noe galt med det de forlater.

I forrige uke kom nyheten om at sokneprest Dag Øivind Østereng harvalgt å konvertere til katolisismen. Reaksjonene lot ikke vente på seg. I kommentarfelter og i sosiale medier blir den tidligere Carissimi lederen spådd en mørk fremtid i skjærsilden.

Videre går Dagen langt i å advare mot å følge Østerengs eksempel ved å hevde at «den katolske stabiliteten, som fascinerer mange desillusjonerte protestanter, også har en stor skyggeside».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv lar jeg meg fascinere av den enorme evnen til å kritisere og finne feil hos andre når alle disse endringene like godt kan bære bud om at noe er galt hos oss.

En bok som er blitt en klassiker i politikk og organisasjonsliv er boka «Exit, Voice & Loyalty» (1970) av Albert O. Hirschman. Her hevder forfatteren at det å forlate en enhet er et signal om at enheten ikke fungerer optimalt. Altså, det er ikke noe galt med individene som forlater enheten, men det er noe galt med enheten. Det perspektivet mangler i debatten som har oppstått etter kirkemøtet i vår.

Jeg vil derfor presentere noen elementer med vårt protestantiske kirkesamfunn som jeg hevder er organisatoriske og strategiske svakheter med vårt trossamfunn. I tillegg vil jeg presentere et bibelske element som vi i den protestantiske kirke i bestefall neglisjerer. La meg starte der debatten startet.

Ekteskapet blir utfordret på mange måter. Likevel er det redefineringen av hva begrepet innebærer som presser kirken og som førte til vedtaket om utarbeiding av vigselsliturgi for homofile. Selv tror jeg at vi protestanter må takke oss selv for at veien er blitt åpnet. Som Blystad skriver i Vårt Land 21.04.16, så kan det lutherske synet på ekteskapet sees som en betydelig grunn til at en luthersk kirke har tillatt ekteskapet mellom to av samme kjønn. Grunnen er angivelig at en har redusert ekteskapet fra å være et sakrament til å bare være en statlig handling med kirkelige rammer.

Jeg deler synet av forklaringen i Den norske kirkes tilfelle og jeg tror at andre trossamfunn i større grad behandler ekteskapet som et sakrament uten å gi det den betegnelsen. Men det er selvsagt ikke det eneste elementet med forklaringskraft.

Det er interessant hvordan den protestantiske kirken har tradisjon for å bryte med det den ikke liker for å tydeliggjøre dens posisjon. Denne strategien har en ført lovlydig i hundrevis av år. Dersom et nytt sakrament skulle innføres, så er trolig denne handlingen høyt oppe på listen.

Spørsmålet er hvor tjenlig det er å stadig sørge for at glørne spres og ikke finner sammen. Dersom en glo havner i tørt gress er det selvsagt en god modell, men alle forstår risikoen med å spre glørne. Resultatet ser vi allerede, og jeg frykter at stadig flere glør vil slukne. Kanskje det er på tide å bevege seg i motsatt retning?

Det finnes antageligvis ikke et begrep som de kristne tar mer lett på enn enhet. «Vi er alle ett i troen på Jesus», sies det. Men å skape den blir fullstendig overlatt til Gud alene. For det finnes ikke en kirkeretning som er i nærheten av å skape like stor distanse mellom ulike fragmenter som den protestantiske kirke. Hvorfor skal vi alltid søke bort fra hverandre?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ofte henviser vi til at «alle er greiner på treet». Ettersom flere organisasjoner og menigheter opplever at rekruttering blir vanskeligere, samtidig som det står en rekke nærmest identiske organisasjon og konkurrer om de samme personene, er det nødvendig å stille spørsmål ved om ikke spredningen har gått for langt? For selv om alle er greiner som kan bære frukt, så er det ikke sikkert at småkvist evner det.

I Norge har det protestantiske kirkelandskapet vært dominert av en iboende skepsis til sterke ledere. Det har gjort at ingen forholder seg til et lederskap. Det ironiske er at det er ledere en nå ser og roper etter.

Men ettersom hele det protestantiske systemet er desentralisert og uten et overordnet lederskap, så får en mange ulike retninger. Stemmen blir redusert fra å være én og tydelig, til å være mange som roper i ulik retning. Spørsmålet jeg ikke greier å la være å stille er; Kanskje er ikke én pave så dumt likevel?

Nå tror jeg ikke det er fullt så lett, men en overordnet leder, som hele det protestantiske fundamentet forholdt seg til, ville være en styrke for kirken. Den norske kirke fungerte delvis på et overordnet plan, men nå har den nok utspilt sin rolle – en rolle som heller ikke var fullkommen. Problemet er at uten et overordnet lederskap er en helt på kanten av et organisatorisk selvmord.

Jeg skriver for å føre debatten inn på et mer konstruktivt spor. Selvsagt har jeg måttet gjøre noen hopp over problematiseringer og forenklet noen aspekter. Jeg vil understreke at å legitimere eksistensen til det protestantiske kirkesamfunn ikke er vanskelig, men å forsvare neglisjering av enhet, manglende overordnet lederskap og en gudgitt utbrytertrang er nærmest umulig.

Mitt ønske er at vi skal ta debatten om svakheter, mangler eller direkte feil i vår egen kirkeretning. Det er nemlig tid for å endre fokus fra å finne svakheter hos andre og rette blikket innover. Da tror jeg vi vil finne mangler, og trolig også feil.

Særlig vil jeg fremme enhet som noe vi må slutte å neglisjere og starte å prioritere. Det vil få konsekvenser for oss som trosretning, men det er knyttet enorme løfter til hva som vil skje dersom vi prioriterer det; «Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21).