Urimelige krav til unge konvertitter

I Hamar bispedømme står flere unge afghanske asylsøkere som er konvertitter, i fare for å bli returnert. Norske myndigheters behandling av disse sakene gir grunn til bekymring.

Behandlingen av de unge konvertittene gjør at prestene som forvalter dåpens sakrament i Den norske kirke indirekte kritiseres for at de ikke er ansvarlige i sin tjenesteutøvelse av dåpen. Hverken forberedelsen til dåp, selve dåpshandlingen eller oppfølgingen av den døpte ser ut til å bli vurdert som et seriøst faglig arbeid utført av profesjonsbevisste ansatte.

I møte med mulige konvertitter opptrer menigheter i Hamar bispedømme i tråd med retningslinjer for dåp av asylsøkere. I retningslinjene som kirkene i Norge står sammen om, står det at: «Ingen skal manipuleres til å anta en tro f.eks. ved at deres sårbare situasjon eller ønske om beskyttelse utnyttes. Begrunnelsen for en konvertering skal ikke være at sjansen for opphold i Norge øker.» Behandlingen av asylsaker preges av at norske myndigheter ikke tilstrekkelig vektlegger kirkenes bruk av disse retningslinjene. I stedet mistenkeliggjøres både menighetenes og asylsøkernes motiver for konverteringen.

Retningslinjene for dåp av asylsøkere sier videre: «Menigheten må derfor legge til rette for at den som ønsker dåp kan lære om sin tro, gjennom litteratur, samtaler eller andre former for oppfølging. Opplæringen i den kristne tro bør begynne før dåpen, og videreføres etter dåpen.» Som biskop erfarer jeg at menighetene tar ansvaret for opplæring av mulige konvertitter svært alvorlig. Deltakelse i gudstjenester, enkeltsamtaler og øvrig menighetsliv er del av opplæringen. I behandlingen av konvertittenes asylsaker viser imidlertid norske myndigheter et snevert kunnskapsperspektiv på opplæring i tro.Asylsøkernes konvertering betviles fordi de ikke i stor nok grad redegjør for hvordan kristen dogmatikk fører til en indre overbevisning hos dem selv. Det er flere ting å innvende mot dette.

Kristendommens lære og kristen tro utrykkes med langt mer enn dogmer. Også bibeltekster og liturgier er del av kristen lære. Også kristen kunst og kultur i form av blant annet sanger og salmer, andaktsbøker og kirkekunst uttrykker kristendommens innhold. Også praksiser som lystenning, bønn og meditasjon innebærer opplæring i kristendommen. De første kristnes tro var preget av muntlige overleveringer av fortellinger om Jesus og sitater fra han, og deler av kristendommens dogmer ble utformet først på 300-tallet.

På samme måte kan asylsøkere i dag uttrykke kristen tro og lære gjennom et mangfold av fortellinger, sitater, sangtekster og begreper fra kristen tro, uten å kunne redegjøre fullt ut for hvordan kristendommens lære er overbevisende. I konkrete asylintervjuer er det likevel tydelig at UDI enten ikke evner eller er villige til å gjenkjenne hvordan sentrale deler ved kristen tro uttrykkes av asylsøkeren. I respekt for menneskerettighetene og for den enkelte unge konvertitts situasjon er det imidlertid viktig at norske myndigheter har en forståelse av religion og skifte av religion som samsvarer med hva dette innebærer av opplevelse, erfaring og tilhørighet til kristen tro og tradisjon.

I sin vurdering av konvertittenes språkliggjøring av tro må norske myndigheter også ta hensyn til konvertittenes alder. Det er stor variasjon blant norske tenåringer når det gjelder språk for egen tro. Dette til tross for at mange ungdommer har hatt undervisning om kristendom og andre religioner gjennom skolegang og trosopplæring. Det er urimelig å stille krav til at mindreårige asylsøkere, som i mange tilfeller har begrenset med skolegang, skal formulere seg bedre enn norske ungdommer om hvordan kristen tro er overbevisende for dem. Norske myndigheter må i større grad anerkjenne at konvertitter kan overbevises om at kristen tro er sann gjennom ritualer, fortellinger, bilder, salmer, Jesussitater og praksiser som gir hjelp til å leve og tolke livet sitt i lys av kristen tro, og at dette er noe mer enn en rasjonell prosess som alltid kan redegjøres for.