KIRKEN: Jeg har selv bedehusbakgrunn og opplever i likhet med mange andre situasjonen i Dnk som krevende. Jeg har likevel – av flere gode grunner - valgt å bli værende i kirken. Ikke på grunn av, men på tross av Kirkemøtets vedtak, som jeg personlig er uenig i, skriver Hans Aage Gravaas.

Organisasjonstankens sammenbrudd?

1800-tallet var den kristelige organisasjonstankens gjennombrudd. Står vi nå overfor dens sammenbrudd? Den gamle norske organisasjonslinjen («lekmannslinjen») er i hvert fall i ferd med å pulveriseres i sin grunnstruktur.

1800-tallet og de første tiår av 1900-tallet representerte på mange måter organisasjonstankens gjennombrudd i Norge. Diakonale, humanitære, politiske og religiøse sammenslutninger så dagens lys. En rekke frivillige foreninger, assosiasjoner og organisasjoner ble etablert. Alle disse bidro til å utvikle både sivilsamfunn og demokrati i landet vårt.

Haugianismen hadde stor betydning for fremveksten av en sammensatt kristelig organisasjonsflora. Det Norske Misjonsselskap (NMS) ble etablert i 1842, Den Norske Santalmisjon i 1867 og Det Norske Lutherske Indremisjonsselskap ble dannet i 1868 under navnet Den Norske Lutherstiftelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund (nå NLM) ble etablert i 1891 og Det Vestlandske Indremisjonsforbund (nå Indremisjonsforbundet) i 1898. Flere organisasjoner kunne vært nevnt.

Felles for disse organisasjonene var at de fremsto som indrekirkelige eller para-kirkeligebevegelser med ulik tilknytning til Den norske kirke og andre kirkesamfunn. De var først og fremstsaksfokusertenisjeorganisasjoner.

Et medlemskap i en lokal forening eller et engasjement i en landsomfattende organisasjon umuliggjorde ikke ulike personlige valg med hensyn til kirketilhørighet. Indremisjon og/eller internasjonal misjon var selve saken. Den norske kirke, frikirkene og de frivillige organisasjonene hadde ulike roller og oppgaver.

Etter hvert som tiden gikk, og særlig fra inngangen til 1990-tallet, slo dette mønsteret kraftige sprekker. Flere av organisasjonene begynte å etablere menighetslignende forsamlinger; noen steder som et supplement til organisert menighetsliv, andre steder som erstatning til eller i direkte opposisjon til lokalmenigheten. Begrepet «full pakke» ble ofte brukt.

Dette inkluderte stadig oftere full sakramentforvaltning (dåp og nattverd), konfirmasjonsundervisning og samlinger «i kirketiden». «Formiddagsmøter», som også tidligere hadde vært vanlig noen steder, særlig i byene, ble nå gjerne omtalt som «gudstjenester». Ungdommer begynte å snakke om «min menighet», og selv det mest lavkirkelige lekfolk, som tradisjonelt hadde vært skeptisk til både liturgi, embete, snipp og kjole, begynte nå å snakke begeistret om sin «pastor».

Utviklingen har nå tatt enda noen steg videre. Normisjon har etablert mer eller mindre frittstående kongregasjonalistiske «planter»; ikke bare innen kirkestrukturen, men også innen organisasjonsstrukturen. Indremisjonsforbundet og NLM har registrert sine «trossamfunn». Noen ledere har imidlertid forsøkt å nedtone betydningen av dette «registeret», som de selv har talt varmt for og brukt mye energi på opprettelsen av, ved å omtale det som et frivillig tilbud.

I juridisk forstand er dette trossamfunnet likevel ikke noe annet enn et hvilket som helst kirkesamfunn. Retorikken rundt det som først ble presentert som et frivillig «tilbud» er også blitt skjerpet. Det store spørsmålet nå er hvorvidt en bør bli værende i kirken eller om en bør forlate den. Situasjonen i Dnk regnes som alvorlig for de fleste blant bedehusets folk. Til tross for stor grad av enighet i teologi, men uenighet om hvilke praktiske konsekvenser en bør trekke av kirkemøtets vedtak, utsettes mange for sterkt internt press.

Jeg har selv bedehusbakgrunn og opplever i likhet med mange andre situasjonen i Dnk som krevende. Jeg har likevel – av flere gode grunner - valgt å bli værende i kirken. Ikke på grunn av, men på tross av Kirkemøtets vedtak, som jeg personlig er uenig i. Om jeg vil bli værende i kirken «for evig og alltid», vet jeg ikke. Likevel synes jeg det er uheldig når noen «moraliserer» alt for sterkt hvordan den enkelte av oss bør innrette oss i forhold til kirkemedlemskap.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg opplever at forkynner Jan Rettedal, som selv ikke er medlem av Dnk, i alt for sterk grad setter seg til dommer over hva medlemmer av andre kirkesamfunn bør gjøre (Dagen, 2/9). Jeg synes tilsynsmann i DELK, Rolf Ekenes, fremstår langt klokere. Ekenes ønsker ikke å slå mynt på eller utnytte det vakuum som utvilsomt har oppstått i dagens kirkelige situasjon. Ekenes respekterer folks veivalg og sier samtidig: «…vi ønsker å ta imot dem (de utmeldte, min anmerkning) med varme om de banker på vår dør. Men det utløser ingen jubelscener. Juble gjør vi når ufrelste finner veien til Gud og tro – og eventuelt et livsrom hos oss» (DELKs nettsider, 10/6).

Indremisjonsforbundsveteran Godtfred Eriksen (89) viser i klartekst hva som kan skje når tradisjonelle bedehusorganisasjoner blir omgjort til kirkepolitiske kamparenaer (Dagen 3/9). Eriksen forlater nå ImF, ikke fordi han ikke fortsatt støtter ImFs verdier, kall og visjon, men fordi han nå opplever at nyvalgt styreformann Odd Asbjørn Nybø legger for sterke føringer på hva Eriksen og andre skal mene om egen kirketilhørighet. For Eriksen fremstår ImF tydeligvis nå som en organisasjon som er mer opptatt av kirkepolitikk enn å samle gode krefter om organisasjonens formål. Limstoffet erstattes av sprengstoff.

1800-tallet var den kristelige organisasjonstankens gjennombrudd. Står vi nå overfor dens sammenbrudd? Den gamle norske organisasjonslinjen («lekmannslinjen») er i hvert fall i ferd med å pulveriseres i sin grunnstruktur. Den dynamiske, lettbeinte bevegelsen kan lett ende opp som en statisk kirke, med økt byråkrati, presteskap og en økende mengde breddeaktiviteter. Hva fremtiden vil bringe er ikke godt å si. Den som lever får se.