Bibelen i reformasjonens tegn

Når tradisjonen identifiseres med folkeflertallets syn eller som trendy menneskelig erfaring, er det ikke populært å møte tidens strøm med argumenter hentet fra Skriften.

1.Martin Luthers95 teser. Den 31. oktober 1517 var en helt vanlig dag i den lille byen Wittenberg i delstaten Kursachsen i Tyskland. Byen hadde om lag 2000 innbyggere. En munk fra augustinereremittordenen ruslet til Slottskirken og slo opp noen teser om avlatshandelen, visstnok på kirkedøren. Kirkedøren var brukt som oppslagstavle ved universitetet i byen. Munkens navn var Martin Luther. Han var professor iteologi. Nå ville han invitere til offentlig disputas om avlaten og dens betydning. Ved slike anledninger var det ikke uvanlig å offentliggjøre noen teser i forkant. Men i dette tilfellet var det knapt noen som la merke til det som skjedde.

Samtidig sendte Luther sine teser – 95 i tallet – til biskopen på stedet og til erkebiskopen i nærheten, i Magdeburg. Tesene var skrevet på latin. De var ikke ment som folkelesning. Men de vakte likevel oppsikt og ble nokså snart oversatt til tysk. De ble trykt og spredt blant folk. Mange var opprørt over avlatshandelen. Det gjaldt ikke minst blant dem som hadde dårlig råd. De opplevde at de ble utsatt for press fra en pågående avlatskremmer, og spurte seg: Er det virkelig så at pengene skal gå til å utbedre Peterskirken i Rom? Smaker ikke denne praksisen av korrupsjon?

Erkebiskopen hadde gitt avlatspredikanten Johann Tetzel i oppdrag å intensivere salget av den nye avlaten. Tetzel var erfaren i bransjen. Han overtalte folk til å kjøpe seg fri for kirkelige straffer. Med avlatsbrev i hånden ville en slippe lettere i skjærsilden.

Den første av Luthers 95 teser lyder så: «Når vår Herre og mester Jesus Kristus sier: «Gjør bot osv.», så vil han de troendes hele liv skal være en bot.» Det er Luthers hovedbudskap. I tese 27 står det at de som sier at «sjelen flyr ut av skjærsilden så snart pengene i kisten klinger, forkynner menneskelærdom». Det «øker menneskenes havesyke og gjerrighet», heter det i den etterfølgende tese. Luther angriper paven og sier i tese 81: «Den frekke forkynnelse av avlat gjør det vanskelig, selv for lærde menn, å verne pavens verdighet mot bakvaskelser og nærgående spørsmål fra lekmenn.»

Luthers teser vakte bestyrtelse hos paven og i høyere geistlige kretser. Det førte ikke umiddelbart til noen disputasjon om tesene, men satte i gang en bevegelse spekket med kritikk av avlatshandelen. Det utløste en revolusjon i kirken og i samfunnet for øvrig.

Luthers alternativ til storsalget av avlatsbrev var boten – i betydningen hjertets omvendelse til Gud. Luther viste til Jesu ord: «Vend om og tro på evangeliet!» (Mark 1,15). Med det ville reformatoren si: Det gjelder (1) å angre sine synder og (2) å ta imot tilgivelsen fra Gud. Han oppsummerte sitt syn i tese 36: «Enhver kristen som sørger inderlig over sine synder, har full ettergivelse av straff og skyld, også uten avlatsbrev.» Men Luther foraktet ikke pavens utdeling av avlat så sant det var forkynnelse av den guddommelige syndstilgivelsen (Tese 38). For Luther gjaldt det å flytte oppmerksomheten bort fra ytre fromhetsøvelser til hjertets bot overfor Gud i form av anger og tro.

Luther ble en omstridt nasjonal skikkelse som rystet både pavedømmet og keiserriket. Han opplevde ikke dette som en triumf. Når han så tilbake på sitt liv, kunne han si, ikke uten bitterhet: «Alle lot meg sprelle alene i nettet med papistene».

2. Boktrykkerkunstens betydning. Boktrykkerkunsten ble funnet opp av Johann Gutenberg om lag 20 år før Luther ble født. Til å begynne med likte ikke den romersk-katolske kirke denne oppfinnelsen. Den kunne svekke pavens og presteskapets muntlige veiledning av folk og åpne for engasjement nedenfra – fra folket som kunne og ville lese Bibelen og andre skrifter. Men kirken endret snart praksis, og utnyttet boktrykkerkunsten til å trykke avlatsbrev i massevis. Det gav penger i kassen!

Avlatshandelen luktet så kommers at det begynte å ulme blant folk. Men det var først da Luther slo til mot «den frekke forkynnelse av avlat» (Tese 81) at folk våknet for alvor og reduserte kjøpet av slike brev. Forlagene og trykkeriene som hadde tjent godt på de mange tusen avlatsbrev som folk kjøpte, kom i vanskeligheter. De måtte se seg om etter andre inntektskilder. De så nå en ny mulighet for å tjene penger i folks interesse for Luthers skrifter.

Luther grep denne sjansen. Han skrev på folkespråket. Blant folk var det hunger etter det skrevne ord på et språk de kunne lese. Luther så viktigheten av å utgi små skrifter som folk hadde økonomisk evne til å kjøpe. Hans oversettelse av Bibelen til tysk folkespråk var et storverk, som naturligvis ble trykt. Men for ganske mange familier ble det en for dyr bok. Derfor ble en rekke bibelske enkeltskrifter utgitt. Ett eller flere av disse skriftene hadde de aller fleste råd til å skaffe seg. For Luther – og for reformasjonen i det hele – innebar Luthers oversettelse av Bibelen til folkespråket at Guds ord nå var tilgjengelig for alle, enten de selv leste bibeltekstene eller lyttet til høytlesning av dem.

Skrifter fra Luthers hånd spredte seg som ild i tørt gras. Ja, før Luther var ferdig med et skrift, hadde det dukket opp en boktrykker som straks satte i gang med å sette det – altså før skriftet var fullført. Det utviklet seg nærmest til en konkurranse om å få utgi skrifter av reformatoren. Fra Luthers penn strømmet det ut nye publikasjoner. Det sies at han i alt utga 5000 skrifter. Mange av dem ble trykt i Wittenberg. Boktrykkerne ble byens rikeste borgere. En dem som sto Luther nær og tjente godt, var Lucas Cranach d.e.. Han var ikke bare maler og illustratør av Luthers skrifter, men hadde også eget boktrykkeri. Små hefter på folkespråket som så innbydende ut, kunne kjøpes til en overkommelig pris fordi de kom i store opplag.

Dette viser hvor viktig boktrykkerkunsten ble for utbredelsen av Luthers tanker og tekster. I og med at han kunne ta i bruk folkespråket for å fortelle om gjenoppdagelsen av evangeliet, fikk hans forståelse av rettferdiggjørelsen uten lovgjerninger bredt gjennomslag. Det gjaldt også Luthers oppgjør med en rekke misbruk i den romersk-katolske kirke.

3. Rettferdiggjørelsen ved tro. Når Luther tok oppgjøret med misbruket i den romersk-katolske kirke, argumenterte han ut fra Skriften. Derfra hentet han sin lære. Han var skriftteolog og særdeles godt skolert i Det gamle og Det nye testamente – historisk, språklig, teologisk og kirkelig. Luther brydde seg ikke så mye om tolkningstradisjonene fra middelalderen og ville studere Skriften uten alle tilgjengelige kommentarer. Det var fordypning i de bibelske skrifter som gjorde at han gjenoppdaget rettferdiggjørelsen ved tro. Han fant ikke den nådige Gud ved fromhetsøvelser og gode gjerninger, men ved å kapitulere for Guds ansikt og trøste seg til apostelens ord: «Den rettferdige skal leve ved tro» (Rom 1,17). Kjernen i Luthers teologi ligger i Rom 3,28: «For vi hevder at mennesket blir rettferdig ved tro, uten lovgjerninger.» Det er ikke troen i seg selv som frelser, men Jesus Kristus – som mennesket kan ta imot ved tro alene. Derfor kan de lutherske kjennetegn – for ikke å si de lutherske frimerkene ‘Kristus alene’ og ‘troen alene’ aldri skilles. De griper fullt og helt inn i hverandre.

«Hvordan finne en nådig Gud?» Det var spørsmålet som bekymret Luther i klosteret. Den gang var det ikke et uvanlig spørsmål. Det var en religiøst ladet tid. Knapt noen annen generasjon i Tyskland har vært så intenst opptatt av døden og den enkeltes frelse etter døden som folk på slutten av 1400-tallet og i begynnelsen av 1500-tallet (Heinz Schilling). Konflikten mellom pavens avlatspraksis og Luthers nådelære rørte derfor ved dype strenger i folks religiøse liv. Luther traff sine tilhørere og lesere hjemme når han forkynte ‘nåden alene’. Folk var i frelsesnød. Det stod om veien til frelse.

4. Skrift og tradisjon. Ett av de vanskeligste temaer i den økumeniske bevegelse er forholdet mellom Skrift og tradisjon. Kjernen i denne diskusjonen er spørsmålet om autoriteten i kirken, spesielt i saker det står strid om. Tradisjonen har lett for å få en egen tyngde som det ikke er så lett underkaste Skriftens dom, selv om en i læreskrifter og festtaler kan tale høystemt om Skriftens autoritet. Kirker og kirkeledere i vår tid som taler på denne måten, kan i visse saker vike tilbake for å la Skriften korrigere en overlevert læretradisjon eller en utbredt folkemening. Og når tradisjonen identifiseres med folkeflertallets syn eller som trendy menneskelig erfaring, er det ikke populært å møte tidens strøm med argumenter hentet fra Skriften.

Luther og reformasjonen stod overfor en massiv tradisjonalisme som tildekket Guds ord som veiviser til frelse og evig liv. Nåden ble tilsmusset og langt på vei erstattet av maset om gode gjerninger. Også på andre områder – så som i synet på munkeløftene, helgendyrkelsen, presters ekteskap og skjærsilden – hadde tradisjonen en egen tyngde. På denne bakgrunn var det om å gjøre for Luther å bekjenne seg til Skriften som Guds ord. Det er der avgjørelsen i spørsmål om kirkens lære ligger.

Året 1520 var Luthers «gylne år». Da utga han flere av sine banebrytende reformatoriske skrifter, deriblant skriftet «Om den kristne frihet». Pavekirken utropte ham til vranglærer og kalte ham «den kjetterske reven». Han ville bli lyst i bann om han ikke trakk tilbake sin heftige kritikk av pavens primat og presteskapets forvaltning av sakramentene. Keiseren – den 19 år gamle Karl 5. – innkalte Luther til Riksdagen i Worms i 1521. Det var risikabelt for Luther å dra dit. Han kunne ende på bålet. Men han ville dra, «selv om det var så mange djevler i Worms som det er takstein på husene». I Worms ble Luther satt under press for å tilbakekalle sin kritikk av pavekirken. Men han stod imot og sa nei. Han viste til at samvittigheten var «fanget i Guds ord». Derfor kunne han ikke tilbakekalle med mindre han ble «overbevist ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter». Å gå imot samvittigheten er «besværlig, skadelig og farlig», sa han. Det er imidlertid viktig å merke seg at Luther ikke nøyde seg med å si at han følte seg forpliktet av sin samvittighet. Avgjørelsen lå ikke i samvittighetens dom i og for seg, men i den samvittighet som var «fanget i Guds ord». I ettertid er Luthers nei i Worms med rette blitt omtalt som «protestantismens nøkkeltekst». Forsøket på å få Luther til å avsverge sitt reformatoriske budskap endte med at han ble lyst i bann i keiserriket og erklært fredløs.

Luther framsto bundet av Skriften. Det var likevel ikke han som først formulerte skriftprinsippet. Skriftprinsippet ble trukket fram i senmiddelalderen – altså før Luther. Filosofen og teologen William av Occam (1285-1347) kunne for eksempel si: «Den hellige skrift kan ikke ta feil».

Det banebrytende ved Luther var at han trakk konsekvensene av skriftprinsippet i en uhyre kritisk situasjon i kirken og i folket. Han ville lære kirken å tenke ut fra Skriften. I sak tenkte, talte og handlet Luther etter prinsippet ‘Skriften alene’, selv om dette uttrykket som pregnant ordpar kom inn i bildet noe senere – nærmere bestemt i ortodoksien mot slutten av 1500-tallet og på 1600-tallet. Luthers skarpsindige og kraftige oppgjør med tradisjonen i den romersk-katolske kirke var grunnleggende for den reformatoriske fornyelse av Skriften som øverste autoritet i kirken.

Luther avviste ikke uten videre enhver tradisjon i kirken. I kirkelivet var det og vil det måtte være tradisjoner. De kan være gode, mindre gode eller villedende. Luthers poeng var imidlertid krystallklart: Enhver kirkelig tradisjon må underordne seg Skriften. Han ville ikke at tradisjonen skulle være noen frittstående teologisk autoritet, selv om den aldri så mye var understøttet av paven, av et konsil eller av en fyrste.

La meg legge til: Siden samfunnet den gang ikke var demokratisk, lå det utenfor horisonten å spørre etter folkeflertallets syn på hva som er god lære i kirken. I folkekirker i dag med lite bibelkunnskap i brede lag av medlemsmassen kan dette være en trussel mot skriftprinsippet. 



Teksten er et utdrag av et foredrag Torleiv Austad holdt i ­Nygård kirke 12. februar.