På jakt etter god kristenkultur
Dette er bare noen få, grunnleggende vitaminer for et sunt menighetslegeme: trygghet, åpenhet mot mennesker på utsiden av fellesskapet, anerkjennelse av at det meste i livet har vi felles med alle mennesker, kultur for å stille spørsmål (uten for raske svar), variasjon i uttrykksform og ledere med ulike evner og gaver.
Det siste året har debatten rast i de kristne dagsavisene om kristne miljøer som ikke oppleves som sunne. Det som skulle vært drivhus med gode vekstvilkår for et frimodig disippelliv, er blitt det motsatte. Spørsmålet jeg sitter igjen med er: Hva er det som skaper gode vekstvilkår? Hvordan kan vi unngå at mennesker opplever at de må ta avstand fra et kristent miljø?
Jeg har vokst opp i et bedehusmiljø med relativt få dirrende pekefingre og med lite fargesterk helvetesforkynnelse. Min foreldregenerasjon introduserte sketsjer og leker som innslag på bedehusenes fester – riktignok ikke uten enkelte hevede øyebryn. Den deilige lukten av kjelekokt kaffe og smørbrød blandet seg med oppriktig varme, glede over å være sammen om det viktigste og en klar, evangelisk forkynnelse. Bedehuset var ofte et sentrum i den lille bygda – med basarer, juletrefester og et stort barne- og ungdomsarbeid. Til og med barnehage fikk lille Kjærre bedehus.
Hva skiller mitt eget bedehus fra karikaturen av pietistiske miljøer der pusteproblemene meldte seg så altfor raskt? Jeg tror det dreier seg om trygghet på at eget verdigrunnlag holder. Hvis verden «der ute» er depressiv, trist, meningsløs og umoralsk, så fungerer det kanskje som et lim på kort sikt: Her inne er det glede og livsmening i motsetning til i verden utenfor kirkeveggene. Men livet innhenter oss altfor raskt. Vi kan selv bli rammet av den dypeste smerte, den kristne lederen er også et feilbarlig menneske og naboene opplever tilsynelatende mer livsglede enn en selv. Da blir i verste fall det varme fellesskapet forvandlet til et hyklersk fellesskap som tror de er bedre enn andre.
En annen faktor som bygger god kristen-kultur, er et klima der det er greit å stille spørsmål. Journalist Øyvind Woie formulerte dette godt for noen år siden: Hvis vi vil gi barna våre det beste på vei ut i verden, må de få være med å pakke sekken selv. I verste fall blir ærlige spørsmål tolket som opposisjon, vantro og mistillit til Gud. Jeg var heldig som hadde en søndagsskolelærer som svarte på alle mine rare spørsmål og som ofte inviterte til den gode samtalen. Da blir spørsmålene en anledning for egen refleksjon og en mulighet for å bygge en sunn kristen identitet.
Når man gjør en tilstivnet form til en del av den teologiske plattformen, er det grunn til å tenke seg om. Det som er drømmegudstjenesten for noen, kan være endeløst kjedelig for andre. Mye av denne ensformigheten kan forebygges ved variasjon i musikk, prekenform og møteform.
Egil Svartdahl fortalte for noen år siden om hvordan menighetsstaben fikk plassere seg selv på en fotballbane: Likte de å spille langt fremme eller å holde seg mer i bakgrunnen? Alle kan ikke spille spiss hvis det skal bli et godt lagspill, men alle gavene må anerkjennes. En menighet bør ikke ledes av en gruppe hyrder alene, eller evangelister eller profeter. Et sunt lederskap har gaver som utfyller og korrigerer hverandre. Dette gjør også noe med møteformen.
Dette er bare noen få, grunnleggende vitaminer for et sunt menighetslegeme: trygghet, åpenhet mot mennesker på utsiden av fellesskapet, anerkjennelse av at det meste i livet har vi felles med alle mennesker, kultur for å stille spørsmål (uten for raske svar), variasjon i uttrykksform og ledere med ulike evner og gaver. Men likner ikke dette overraskende på verdier for en god arbeidsplass eller et godt idrettslag? Min egen refleksjon om dette bunner ut i en motstand mot å gjøre «åndelig lederskap» til noe helt annet enn andre former for lederskap.
Gud har skapt hele verden og alle menneskene i den. Det er derfor noe som dypest sett er sant og godt for alle mennesker: Sunne menneskelige fellesskap og prinsippene for dette er eksempler på dette. Så dreier det spesifikt åndelige lederskapet seg om å lede mennesker til Jesus gjennom bønnen, forkynnelsen og ved forvaltning av nådemidlene. Kanskje verken mer eller mindre.
