Kan vi nå tenåringene?
I mesteparten av Kristen-Norge er det et større problem at man mangler ungdom enn at ungdommen får for stor plass.
Alle sammenhenger trenger tilvekst av unge mennesker for å overleve. Når man i tillegg kaller segUngdom i Oppdrag, bør navnet forplikte. Men tiden går. Ikke minst i frivillige sammenhenger vil det alltid være en fare for at man stivner i etablerte mønstre hvor de som har vært sentrale før, forblir sentrale gjennom sin levetid. På bekostning av den sunne indre fornyelsen.
Det er ganske lett å peke på risikofaktorer ved å gi unge mennesker lederansvar. Men det er ikke spesielt mye vanskeligere å peke på risikofaktorer ved å holde unge mennesker utenfor lederansvar. I mesteparten av Kristen-Norge er det et større problem at man mangler ungdom enn at ungdommen får for stor plass.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Heldigvis står ikke valget mellom det ene eller det andre. Det går an å arbeide for god samtale mellom generasjonene slik at man kan bygge ned konflikt og styrke både kontinuitet og fornyelse. Men dette skjer ikke av seg selv.
Ungdom i Oppdrag er i dag å regne som en etablert størrelse i Kristen-Norge. I motsetning til mange andre, er organisasjonen i vekst. Denne uken har medarbeiderne vært samlet til stabsmøte, tradisjonelt kalt arbeidersamling, på Grimerud i nærheten av Hamar.
I den internasjonale UiO-familien (Youth With A Mission) heter det i en av kjerneverdiene at man ønsker å legge til rette for unge mennesker. Dette ble også fremhevet da to tenåringer på 17 og 15 år ble introdusert som de yngste som noen gang har talt på en arbeidersamling. Møteleder Britt Solveig Spilde påpekte at hvis ikke Ungdom i Oppdrag gir rom for unge mennesker, så er de ikke Ungdom i Oppdrag.
Det var både imponerende og inspirerende å høre på de to tenåringene. Ting endrer seg raskt i våre dager, og man skal ikke ha lagt mange år mellom seg selv og videregående skole før man kommer på avstand fra tenåringslivet. De to ungdommene var opptatt av å leve sanne og ekte kristenliv, og å sørge for nær og god kontakt på tvers av generasjonene.
Den svenske forfatteren Magnus Malm har i sine to siste bøker pekt på to av de mest aktuelle farene for vår tids kristenhet. I «Som om Gud ikke finnes» skriver han om hvordan kirken sekulariserer samfunnet ved at vi som kaller oss kristne i praksis lever som om Gud ikke betyr spesielt mye for oss. Jeg tror Malm har rett i at dette er en viktigere faktor for å forstå det vi kaller avkristning enn både ytre sekularisering og muslimsk innvandring.
Ungdomstiden blir gjerne kjennetegnet av et ønske om tydelige svar, om radikalitet. «Hvis du ikke er radikal når du er ung, har du ikke hjerte. Men hvis du ikke er konservativ når du er gammel, har du ikke hjerne», er det noe som heter. Kirken i Norge er i dag ikke overlesset med ekte kristen radikalitet. Vi trenger flere unge stemmer som kan utfordre lunkenhet og likegyldighet.
I Malms nyeste bok, «Samtidig», er et sentralt poeng faren ved en åndelighet som lukker seg inne i seg selv. I en tid hvor færre leser jevnlig i Bibelen og kjennskapen til kristen tro og tenkning er redusert, er også faren for avsporing større. Da er det ikke minst verdifullt med møteplasser hvor unge mennesker kan lære av dem som har levd lenger enn dem selv.
Etter de to ungdommenes innlegg var Ungdom i Oppdrags leder Andreas Nordli både beveget og ambisiøs da han spurte: Hvis vi kan nå tenåringene, hvordan kan landet vårt se ut om 25 år? For noen vil kanskje spørsmålet i seg selv virke overmodig. Det er en stor oppgave å skulle «nå tenåringene».
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Da evangelisten Franklin Graham besøkte Norge i november, sa han til Dagen at «Det skulle være kirken som påvirker kulturen, i stedet er det nå kulturen som påvirker kirken». Det verdt å tenke over disse ordene. Og det er verdt å la seg utsette for kontakt med unge mennesker som ser verden med sine øyne, og som vil finne ut hvordan de kan leve som helhjertede disipler av Jesus Kristus i sin levetid.
