ULYKKE: Jeg ikke begripe annet enn at det må være en ulykke for norsk kristenhet – og for det norske samfunnet – at det ikke finnes offentlig kristen virksomhet på ungdomsskoler i noen av Norges tre største byer, skriver Tarjei Gilje. I  Foto: Roald, Berit

Hvor er skolelagene?

fredag 26. februar 2016

Dette innlegget er en respons på "– De offentlige skolene støvsuges for kristne"

Kristenliv

Det gjorde inntrykk å lese i Dagen sist lørdag at det ikke finnes kristne skolelag på de offentlige ungdomsskolene i Oslo, Bergen eller Trondheim.

Dette betyr naturligvis ikke at det ikke finnes kristne på disse skolene. Men fraværet av skolelag sier likevel noe om en utvikling som gir grunn til ettertanke.

Noen valg ser vi konsekvensene av med en gang. Andre kan det ta mange år før vi virkelig ser fruktene av. Men ikke så sjelden er det disse valgene som får størst betydning. For når en bestemt utvikling har fått pågå i lang tid, er den gjerne vanskeligere å snu.

Nå er et av spørsmålene hvordan vi skal tenke om kristent nærvær på skolene. Svarene vil sannsynligvis variere, og de er ikke enkle. Jeg har selv to barn under skolealder, og har allerede for lengst søkt om plass til dem begge på en kristen ungdomsskole. Jeg fikk selv erfare hvor verdifulle disse tre årene ble i min egen ungdomstid, og vil i hvert fall sikre at barna mine skal få mulighet til å benytte seg av dette alternativet dersom de ønsker det. Men gjør jeg dem da egentlig en bjørnetjeneste? Noen vil nok mene at jeg gjør det.

I dag er det hovedsakelig to aktører som arbeider med kristent skolelagsarbeid. Norges Kristelige Student- og Skoleungdomslag er den desiderte veteranen. Organisasjonen ble startet i 1924, og har fostret mange kjente ledere innen ulike deler av norsk kristenliv og samfunnsliv. Ny Generasjon ble startet på 1990-tallet av Anne og Stephan Christiansen, med utgangspunkt blant annet i ungdomsarbeidet i Oslo Kristne Senter. De vokste hurtig de første årene, men hadde en løsere organisering enn Laget har.

På Ny Generasjons nettsider kan vi lese at det i Norge finnes over 1600 skoler og studiesteder fra ungdomsskolenivå og oppover. Ifølge Ny Generasjon finnes det kristent arbeid på knapt 15 prosent av disse. Ny Generasjon selv forteller at de har 70 grupper. Laget skriver på sin side at medlemmene deres samles på drøyt 200 skoler og studiesteder landet over. Men ingen av disse altså på offentlige ungdomsskoler i Oslo, Bergen eller Trondheim.

Jeg ble kjent med lagsbevegelsen som elev på Danielsen ungdomsskole i Bergen midt på 1990-tallet. Først ble også jeg, som sikkert mange både før og etter meg, forvirret av at det tydeligvis fantes et skolelag som verken drev med fotball, håndball eller andre tradisjonelle idretter. Men etter at det hadde blitt avklart hva slags lag det her var snakk om, ble jeg selv med i arbeidet, og ledet i en periode lagsavdelingen på ungdomsskolen. Det var en berikende opplevelse på flere plan, både som ledertrening og som åndelig inspirasjon.

Laget hadde en viktig funksjon som samlingspunkt for det kristne fellesskapet på skolen. Samtidig gav Laget også en arena for å invitere med seg klassekamerater og andre som enten ikke hadde et avklart forhold til kristen tro eller ikke regnet seg som troende.

Omtrent på denne tiden ble også Ny Generasjon startet. De la mesteparten av vekten sin på den misjonale siden ved lagsarbeidet og overlot mer av det fellesskapsbyggende til menighetene. Der Laget kunne virke vel traust, satset Ny Generasjon på spenst og initiativ. Og de klarte å mobilisere nytt engasjement. Men over tid har Laget klart seg relativt godt likevel, og de er i dag altså vesentlig større enn Ny Generasjon målt i antall skolelag.

Disse innbyrdes utviklingstrekkene er imidlertid av ganske underordnet interesse målt mot det som er hovedsaken, nemlig kristent nærvær på skoler og studiesteder. Etter tre lykkelige år på Danielsen ungdomsskole vendte jeg tilbake til den offentlige skolen, og opplevde det etter hvert både hyggelig og meningsfullt å få være elev der. På Sandsli videregående hadde vi både bønnemøter og mer offentlige møter med forkynnelse. Talere med ulik profil kom på besøk, og det var faktisk ganske mange elever som kom innom i storefri. Rektor var velvillig med utlån av grupperom til bønnemøter og auditorium til de større samlingene. Vi møtte ingen protester så langt jeg kan huske.

En firebarnsfar fra Oslo sa til meg for et par år siden at han mente det var lettere for barna hans å være kristen på skolen enn det i sin tid var for ham selv. Kanskje har han rett? Kanskje har toleransen mange steder måttet utvikle seg i takt med utviklingen av et mer mangfoldig samfunn. Dermed er det ikke så farlig om noen er kristne lenger. Men jeg tror ikke dette er hele bildet. Selv kan jeg ikke huske akkurat når det skjedde, men helt fra jeg var barn har jeg hatt en iboende bevissthet om at jeg på noen arenaer helst bør ligge litt lavt med å snakke om at jeg er kristen, i hvert fall hvis jeg vil unngå ubehageligheter.

Da kjennes det gjerne lettere å droppe det organiserte lagsarbeidet og heller satse på å utøve sin misjonsgjerning overfor enkeltpersoner man blir kjent med. Og i mange situasjoner kan det sikkert være vel så effektivt. Men i det store bildet kan jeg ikke begripe annet enn at det må være en ulykke for norsk kristenhet – og for det norske samfunnet – at det ikke finnes offentlig kristen virksomhet på ungdomsskoler i noen av Norges tre største byer.