MISJON: «I skrift og tale skal vi løfte fram hva kristne verdier betyr for liv og fellesskap», skriver Svein Granerud. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

En tidsløs metode

søndag 14. oktober 2018

Kristenliv

Er det mulig å nå vestlige sekulariserte mennesker med evangeliet?

Jeg registrerer at mange troende kristne bærer på en tvil om lar seg gjøre. Avstanden mellom det kristne fellesskap og livet utenfor oppleves stor. Kunnskap om kristen tro er på historisk lavmål blant nye generasjoner. Og skulle en selv høre til blant dem som omtales som konservative – for ikke å si fundamentalistiske – kristne, gir det ikke plusspoeng om en skulle heve røsten.

Interessant nok skjer dette samtidig som religion ikke har forsvunnet fra det store samfunnsbildet. Snarere tvert i mot. Nye landsmenn lever synlig og frimodig ut sin tro. Det religiøse mangfold har aldri vært større. Interessen for fenomener som ligger utenfor fornuftens og vitenskapens grenser, er ikke avtagende. Som kristen kirke er det Jesu misjonsbefaling som definerer oppdraget vårt. Også sekulariserte nåtidsmennesker kan bare bli frelst i møte med Jesus. Hva gjør vi?

Vi skal la vår røst høre. I skrift og tale skal vi løfte fram hva kristne verdier betyr for liv og fellesskap. Vi skal ikke være engstelige for å vedstå oss at vi har tillit til Bibelen som sann veiledning både for troen og for livet vi lever. Og vi vet at Gud gjennom Bibelens ord kan berøre også mennesker som i utgangspunktet er fremmede for bokens budskap. Men jeg vil slå et slag for den metode jeg tror til enhver tid er mest virksom, og som Jesus ber sine disipler å bruke. «Dere skal være mine vitner» sier han til dem i Apostlenes gjerninger kapitel 1, vers 8. Å være vitne er ikke å dosere en sannhet eller å sett inn det avgjørende argumentet i en debatt. Å gi et vitnesbyrd er å dele noe en har opplevd, en erfaring. Jesu disipler kunne ikke la være å fortelle om det de hadde sett og hørt. Bibelen har mange eksempler på slikt.

Min favoritt er kvinnen som vi møter i Johannesevangeliets kapitel 4. Møtet med Jesus gav livet hennes en ny start. Hun møtte nåde og ble oppreist. Hun fikk se at også hun var elsket. Møtet med Jesus forandret alt. Det første som deretter skjer, er at hun vender tilbake til den lille landsbyen for å fortelle hva som var skjedd. Hun leste ikke skriftord og lanserte ikke teologiske argumenter. Men de som hørte henne, så at hun var forandret. Intet argument kunne ta bort troverdigheten. Derfor inviterte de Jesus inn til byen. Erfaringer har ofte større troverdighet enn argumenter. Jeg tror det er derfor Jesus kaller oss til å være vitner. Få av oss kan dele opplevelser lik den kvinnen fra Sykar hadde. Men vi har alle opplevelser av Guds godhet og Guds nærhet i vårt liv. Kanskje vi skal bli flinkere til å registrere dem og huske dem? Og kanskje vi bør øve oss i å sette hverdagslige og enkle ord på dem?

Det er ikke media og debattmøter som er den viktigste arena for å dele erfaringsvitnesbyrd. Det er hverdagens møte med enkeltmennesker som av og til gir det som Jesus i Bibelen kaller «den beleilige tid». Når en nabo eller en kollega møter en av livets motbakker, kan det gi meg mulighet til å dele en erfaring av Guds godhet som jeg opplevde da jeg møtte en lignende utfordring.

Jeg tenker at denne form for troskommunikasjon er tidløs. Vi lytter til dem som deler liv. Når noe var til hjelp for en annen, kan det kanskje hjelpe meg også? – La oss ta vare på troens erfaringer, og be Gud hjelpe oss å se når muligheten er der for å dele!