Grenser og senter

Kirken trenger ledere som både har fokus på Jesus Kristus som troens sentrum, og vet hva kirke er til for.

I kjølvannet av NMS’ generalforsamling og jubileum, og biskop emeritus Tor B. Jørgensens bidrag i jubileumsboken () har Vidar Mæland Bakke innledet en lavmælt samtale på denne avisens debattsider.

I artikkelen skriver Jørgensen «i min folkekirketeologi er det dette lyset som er avgjørende. Da blir ytterkanter og grenser uvesentlig. Forskjeller i teologiske tolkninger underordnet.»

Her anvender Jørgensen den misjons-sosiologiske modellen «Centered set/Bounded set» fremsatt av Paul Hiebert i 1979. Hans poeng er at vi i misjon må ha fokus på sentrum, ikke grensene. Det er et godt poeng, som gir mye mening, ikke minst i ungdomsarbeid slik jeg kjenner det fra Oslo øst, der vi ofte møter unge med få ferdige «modeller» i hodet for hva det er å leve som en kristen. Da er det viktigere å se på retning enn grenser.

Likevel er det slik at alt som er noe må ha en grense. Hvis en ting, et land, en organisasjon eller en kirke ikke på noe som helst måte skiller seg fra noe annet vil det være umulig å si hva den tingen er. Norge er Norge blant annet avgrenset geografisk fra våre naboland. Hiebert anerkjenner tydelig at det i begge modeller finnes grenser, forskjellen ligger primært i hvor opptatt man er av dem.

Og det er er her Jørgensen mister meg. Når han fortsetter å slå et slag for en universalistisk (som omfatter alle) forståelse av frelse har han krysset en linje som rokker ved selve fundamentet i kristen tro. Det mest grunnleggende svaret på hvorfor vi er kirke er slik det fremstår i et samlet bibelsk vitnesbyrd at vi betyr en forskjell, ikke bare i dette livet, men også i evigheten. Jesus er ikke en vei til Gud, han er Veien.

Jørgensen er pensjonert biskop, men han lyttes til, og disse synspunktene gjenfinnes blant mange kollegaer. Da blir plutselig grenser interessante likevel. Jeg mener vi må spørre, er dette kristen tro? Det kan likne veldig, men uten fortapelsens mulighet mister hele frelsesverket sin avgjørende motivasjon. Hvis ikke det er budskapet om at frelsen er å finne hos Jesus Kristus som er vårt oppdrag og oppgave, da er det ikke kirke vi beskriver.

Som en av Den norske kirkes tidligere ledere har Jørgensen fremdeles et ansvar for å kunne si noe meningsfylt om hva som er kirke og hva som ikke er det.

En spennende øvelse kunne være å be Jørgensen nevne noen ting han ville si at en menighet eller prest kan hevde som klart ville gjort at Jørgensen som biskop måtte si at dette ikke holder?

Grensene er der. Utfordringen blir å ikke bli for rigid eller for uklar. Etter mitt skjønn trenger Den norske kirke å avklare grensene i en rekke fundamentale teologiske spørsmål. Ikke for å holde folk utenfor, der må vi tenke «centered set». Men når det kommer til å definere oss selv trenger vi grenser. Vi kan leve med uenighet i mye, men når vi går helt inn på klingen av mål og oppdrag er det krevende. For ut av de grensene vokser det fram et felles mål. Skal kirken kunne ha noe som helst slagkraft som organisasjon må vi som minimum kunne si felles hvorfor vi er her.

-----

Her er debatt-samtalen mellom Tor B. Jørgensen og Vidar Mæland Bakke så langt: