Hva er en profet - før og nå?

Author picture

onsdag 19. september 2018

Kristenliv

Finnes det profeter i vår tid? Hva skiller profeten fra misjonæren, Pastoren eller andre tjenestegaver?

Profeten og hans oppdrag.

Profeter finner vi i GT, NT, og vi finner dem i menigheten i denne tid. Profeten har en tjeneste med å tale, en talsmann for Gud i sin samtid, inspirert gjennom nådegaven. Han er utsendt for å tale fritt, men bundet av Guds ånd. Han taler ikke av seg selv, han konstruerer ikke egne bilder, men han beskriver samtiden, og han ser inn i framtiden.

I Gamle testamentet omtales profeter fra 1. Mosebok, fra Abraham og Aron, gjennom kongebøkene med Kongenes profeter, Samuel og Natan, og profetskolenes ørkenprofeter som Elias og Elisa. Et variert repertoar av ulike og interessante personligheter.

Profetene i GT forteller oss i bilder og indisier, hva som skjedde i menigheten, i samfunnet, i internasjonale forhold, beslutningsprosesser og i politikken. Omtrent aldri forutsier profeten tidspunkt for når ting skal skje, men han bruker metaforer, bilder, tidsaktuelle rammer og symbolikk, når han profeterer om samtiden eller fremtiden. Likevel gir ikke profeten en fullstendig beskrivelse og helt komplette bilder.

En profet i vår tid, nytestamentlig tid, taler ikke bare til menigheten, han kan tale til verden, øvrigheten, og til enkeltpersoner. Han kan i utgangspunktet tale hva som helst slags budskap, så lenge det er i takt med Guds ord.

Profetens budskap trenger ikke kun peke på den personlige frelsens vei, evangeliet om korset, oppstandelse og himmelen. Profeten kan peke på samfunnet, levekår, urettferdighet, synden, dommen, forklare tiden vi lever i, og han forstår seg på eskatologiske perspektiv (endetiden) – han skjønner «tider og stunder», - når ting nærmer seg å skje. Han forstår verden vi lever i her og når, hvor i historien vi befinner oss. Profeten advarer, formaner både menigheten og verden og enkeltpersoner med den hensikt å anspore vedkommende på en bedre vei.

Profeten i GT kontra NT. Det er forskjell på tjenesten til en profet i den gamle og den nye pakt. I GT var profeten spesielt utvalgt og salvet med den Hellige ånd, noe som ikke var menigheten generelt gitt til del på den tiden. I GT var det kun profetene, noen konger og presteskapet som hadde fylden av den Hellige ånd. Profeten opptrådte som støtte, rådgiver og refser for presteskapet og for kongen, en talsmann. Profeten var også en seer, dvs han kunne fortelle om fremtiden, hva som skulle skje både i verden og i menigheten.

I den nye pakt, sier bibelen derimot - at alle frelste har fått del i den Hellige ånd, og ingen «trenger å læres av prest og profet» ( Heb.8.11). Både Jesus og Paulus sier at vi alle har fått «del i den profetiske ånd». I den nye pakt har derfor profeten ingen åndelig særstilling over menighetens medlemmer, eller over andre tjenestegaver. Likevel sier Paulus at «Gud satte noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere». (Efes. 4.11) Profeten finnes derfor i NT, som et forsvar mot forfall, synd og vranglære i menigheten. Det virker som Paulus mener at hyrdene og lærerne er sårbare og mottagelige for å bli forført, mens profeten står gjennom stormer og vanskelige tider. Derfor har Gud alltid profeter tilgjengelig gjennom alle tider.

Hvordan gjenkjenne en profet?

En sann profet opptrer uten noen videre identifikasjon, dvs han trenger ingen tittel, tillatelse, akademisk grad eller talerstol. Profeten taler Guds ord, uansett om han ikke tilbys en talerstol i verden eller i menigheten. Profeten finner alltid en arena eller fora for sin virksomhet, enten det er i store eller små forsamlinger. Han følger bare instruksen fra Gud. Han kan ikke la være å tale, eller tie. Profeten taler, bruker munnen sin og taler ut det budskap som Gud har lagt på ham. Han er ikke bundet til omgivelser, men til tid og det rette tidspunkt for å tale. Profeter kan la være å tale, dersom Gud vil det. En tid for å tale, en tid for å tie. (Predikerens bok, 3.7)

Profeten er en uredd type, og tåler mye hån, spott og mobbing fra både verden og menigheten. Profeten Esekiel sier at Gud gav han en panne hard som diamant:

«Se, Jeg(Gud) gjør ditt åsyn hårdt mot deres åsyn, og din panne hård mot deres panne. Lik en diamant, hardere enn sten, gjør jeg din panne; du skal ikke frykte for dem og ikke forferdes for deres åsyn; for en gjenstridig ætt er de». (Esek 3.9) Med andre ord - Esekiel tålte en trøkk fra sine motstandere.

Profeter - kaller seg ikke profet.

En profet går ikke omkring og kaller seg selv for profet. Han er bare den han er,- uten noen tittel, en stemme, en røst, en proklamasjon. I Profeten Amos kaller han seg for en hyrde, en gjeter, noe han i virkeligheten var. Et vakker dobbeltbilde, han voktet sauer, men også mennesker, og han røktet Israels menigheter. En alminnelig mann, et hverdagsmenneske uten noen bindinger til akademisk eller yrkesmessig tittel, gjerne av lavere økonomisk og sosial rang. Elias og Johannes døperen var profeter som levde på utsiden av menigheten, i ørkenen og levde spartansk.

Den nye pakts profeter lever også ofte litt på utsiden av menigheten, et spartanske liv i bønn og forsakelse. Gjerne i faste og bønn, og uten trang til verdslige goder, nytelse og forlystelser. Dette er likevel ingen regel. Alle typer mennesker kan bli brukt av Gud, uavhengig av alder, rang og rase. Deborah var profetinne og dommer i Israel. (Dom. 4) Hun satt under et palmetre og dømte i ulike saker, i en tid det var mye ondskap og forvirring (Dom.4.1) Gud brukte en kvinne denne tiden, fordi det var umulig for Gud å finne en tilgjengelig og brukbar mann. Kun en mann, var brukbar i krigen for øvrig, Barak, hærføreren. I den nye pakt finner vi evangelisten Filips 4 døtre, kvinner som har profetisk gave og en profet ved navn Agabus som kom på besøk:

«Filip, evangelisten, som var en av de syv, og blev hos ham. 9 Han hadde fire ugifte døtre som hadde profetisk gave. 10 Mens vi nu blev der i flere dager, kom en profet ved navn Agabus ned fra Judea (apg 21.9)

Profeten er uavhengig fra hierarkiet, presteskap og ledelsesstrukturer.

Profeten er motstykke til den falske lære, falske menigheter og falske profeter. Som et redskap og våpen mot de falske profeter, reiser Gud opp sine profeter. De har en egen autoritet, i kraft av sin frimodighet og åndelige utrustning. Derfor har profeten ingen tilsynsmann over seg. Han opptrer fritt og uavhengig og han blir brukt av Gud alene, når lederskapet og hyrdene har gått inn i villfarelse og vranglære. Profeten er motstykke til den falske ånd, religiøse krefter, tidsånden og anti-krist. Dette betyr ikke at profeten i NT er suveren, syndfri og feilfri, og han skal prøves og testes av menigheten, bredden av Guds rike, sier Paulus. (1.Kor.14.29) I teorien kan både menigheten og profeten være på ville veier, noe vi ofte ser i dag på kristne forsamlinger, sekter og formidlere av evangeliet. (TV og media, sosiale media)

Profeter klarer å skille åndene, på løgn og sannhet.

Profeter er følsomme for den åndelige verden. Moses var omgitt av all Egyptens trolldom, åndemaning, spåmenn, magi og mystisisme. Derfor var han også kalt for profet. Guds ord og ånd i Moses gjorde han til en seer, en profet blant de okkulte. Daniel var også kjent med trollmenn, spåmenn og babylonske sannsigere. Men Daniel hadde Guds ånd i seg, og han gjennomskuet dem for Kong Nebukaneser. Det endte med at trollmennene ble drept. Profeter ser inn i den åndelige verden, den usynlige verden. Profeten avslører løgn, hykleri, maskepi, manipulasjon, skuespill, konstruert stemning og illegale virksomheter. Han kan lukte kriminalitet og svindel, akkurat som en opplært politihund på oppdrag. Profeten kan kjenne og prøve ånder (1 Joh.4.1), dvs om noe kommer fra Gud, fra mennesker, eller fra den sataniske verden, onde ånder, demoner og djevler. Han klarer å definere urene ånder eller okkult symbolikk og okkulte fenomen. Han gjennomskuer new-age, religiøs symbolikk, magi og illusjonisme. Profeten ser forskjell på trylletriks og faktisk demonisk spiritisme og demoniske manifestasjoner. Han gjennomskuer spådomskunster og kvakksalveri.

Profeter blir ringaktet og forfulgt

Første gang bibelen bruker begrepet «profet», er om Abraham, (1 Mos 20.7) da hans kone Sara ble kidnappet av Abimelek, og han ville ha henne til kone. Gud kom da til Abimelek om natten, i en drøm og advarte Abimelek. Gud sa at han måtte sette Abrahams kone fri, fordi Abraham var en «profet», en utsending fra Gud. Ellers ville Abimelek dø. Abraham var Guds eneste mann på jorden på dette tidspunkt, med unntak av hans nevø, Lot. Abraham ble derfor forfulgt, slik Noa var blitt noen hundreår før. Satan hadde i sinne å ødelegge Abrahams ekteskap og hindre hans fremtidige løftesønn Isak å bli født.

Jesus er den største profet som har levd på jorden.

«Moses har jo sagt: En profet, likesom mig, skal Herren eders Gud oppreise eder av eders brødre; ham skal dere høre i alt det som han taler til eder; 23 og det skal skje: Hver sjel som ikke hører denne profet, skal utryddes av folket.» (apg.3.22)

Han er vår felles, evige og ufeilbarlige profet. Likevel sa Jesus at en profet blir ringaktet på sitt hjemsted. Når de forfølger det friske treet Jesus (den fullkomne profet), hvor mye mer forfølgelse vil det ikke bli av de tørre grener (den ufullkomne menighet) (Luk 23-31).

Jesus gir oss en advarsel om trengsler som kristne og kristne profeter vil møte. Profettjenesten er spesielt utsatt for forfølgelse og forakt, fordi den taler mot både sine egne og sine egentlige motstandere, profeten taler mot både frafalne prester og mot de falske profeter, som står i ledtog med verden og den korrupte kirke. Profeten vil derfor lide dobbelt opp, i hån og forakt. Hans Nielsen Hauge var et godt eksempel på dette. Hans budskap om lekmannskristendom og det alminnelige prestedømme kostet ham både fengsel, helsen og livet til slutt. Han var en profet oppreist av Gud, i en tid da det manglet fullstendig en kraftig sann røst og sannferdig tale. Luther må også betraktes som en Guds profet i en forfallen korrupt kirke i middelalderen. Gud har også salvet konger i de senere hundreår med den Hellige ånd og kraft til å endre historien i kristendommens favør. For eksempel danskekongen Kong Kristian den 6.