Gjestfrihetens prosjekt

Jeg har tidligere skrevet om gjestfrihet som utfordring til kirke og samfunn, og har fått tilbakemelding fra enkelte politikere som problematiserer gjestfrihetens prosjekt, og synes biskopen er altfor raus og forenklet i sin aktualisering.

Nå utfordrer de kirken til å bidra med politiske løsninger i forhold til asylsøkere og flyktninger.

Felles for disse tilbakemeldingene er at de fokuserer ensidig på de negative konsekvensene av integrering, mens de fortier de gode muligheter og frukter av det som våre nye landsmenn også bringer med seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et av spørsmålene har vært: «Vil biskopen påføre oss konstant dårlig samvittighet fordi vi ikke er gjestfrie nok?»

Til det er mitt svar at biskopen i alle fall ønsker å bidra til at vår kollektive samvittighet holdes våken, så vi som bor i verdens beste land å leve i blir mer opptatt av å takke og ta imot enn å telle og definere kvoter.

Derimot er det verken biskopens eller kirkens oppgave å foreskrive de politiske løsninger på de alvorlige utfordringer vi står overfor.

Dette er det våre politikere som er valgt til å gjøre. Kirkens oppgave er derimot å holde fram Jesu lære og dens konsekvenser for tro, liv og holdninger.

På den måten vil kirken kunne fungere som en viktig premissleverandør til den politiske debatt.

Det er politikernes oppgave å velge hvilke verdier de vil være forvaltere av inn i aktuelle og krevende situasjoner. Derfor ber vi også i våre gudstjenester for alle som har lederansvar i samfunnet. Vi har en utfordring mellom den etiske fordringen og det politiske mulige. Politiske beslutninger må derfor tas med et varmt hjerte og et klart blikk for det enkelte menneskets verdi og for det norske samfunn som helhet.

Kirkens egen utfordring vil bli å se til at gjestfrihetens dører åpnes i de ulike lokalsamfunn og menigheter der flyktninger og asylanter etter hvert blir bosatt, og å være en tydelig nok etisk premissleverandør for dem som har politisk ansvar.

Derfor denne artikkelen om gjestfrihet som nasjonens verdighet. Migranter og asylsøkere er på flukt fra krig, utrygghet, overgrep og sult, og på vei til noe de håper kan bli et hjem for seg og sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

De er våre brødre og søstre, og spørsmålet vi alle må stille oss er: «Hvordan tar vi imot mennesker som er på flukt?»

Arnulf Øverlands ord fra 1936 er mer enn aktuelle: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.» Er vi på innsiden av den smerte, sorg og skamfølelse mange av våre nye landsmenn kjemper med? Dette berører vår alles evne til å ta imot og åpne oss for andres fortvilelse.

I dette perspektivet blir menneskers behov kirkens kall.

Et kall vi ikke kan slutte å adressere til våre politikere. Det handler nemlig om vår verdighet som nasjon i en verden der vi dypest sett alle er gjester som lengter etter et dekket bord.

Og der vi alle dypest sett er flyktninger som søker etter et hjem.

Vår gjestfrihetstenkning har sine røtter i Guds gjestfrihet. Han har en omsorg for alle Han har skapt, og gjør ikke forskjell på folk. Vi utfordres rett og slett til å elske innflytterne slik vi alle er innflyttere på Guds jord. Vi er ikke mennesker uten at vi åpner oss for andre. Det er ikke tilfeldig at mannen fra Nasaret sa: «Det dere har gjort mot en av mine minste har dere gjort mot meg.»

Vår tro er ikke en levende tro hvis vi gjør forskjell på folk og lukker våre øyne for at alle mennesker dypest sett er våre brødre og søstre.

Kanskje blir vi redde for å miste våre egne goder når vi nå utfordres til å dele og ta imot medmennesker på flukt? Kanskje er det blitt sånn at flyktningene forstyrrer oss i vår velordnede velstand?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Uansett kompleksitet i å finne politiske gode løsninger på integrering, kommer vi ikke utenom at fremmedfølelsen og den vonde opplevelsen av å være ubudne gjester, skaper en fortvilelse i barn, unge og gamle på flukt. Dette har alle et ansvar for som medmennesker.

Når alvorlig nød banker på vår dør, må vi dele og øve oss på å ta imot hvis vi vil beholde vår verdighet som nasjon og enkeltmennesker.

Lettere sagt, enn gjort, tenker mange av oss. Derfor gjør vi klokt i å minne om Gandhis ord: «Det er nok i verden til alle menneskers behov, men ikke til alle menneskers grådighet.»

Og det er ikke sånn at gjestfrihet tapper oss for energi og glede.

«Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester uten å vite det,» leser vi i Bibelen.

Vi blir sterke av å være gjestfrie. Vi blir svake av å lukke vårt hjerte for andre enn oss selv. Må Gud hjelpe oss!