Et hinder for evangeliet

Selv om det helt klart har skjedd gode ting, og mennesker har fått livsforvandlende møter med Gud, mener vi likevel at slik lederstilen utfoldet seg i Jesus Revolution, har den også vært et direkte hinder for evangeliet.

Vi er en gruppe mennesker som har stått under Anne og Stephan Christiansens lederskap i ulike sammenhenger. Mange har vært involvert i misjonsorganisasjonen Jesus Revolution, men gruppen består også av mennesker som har vært engasjert i andre organisasjoner og menighetssammenhenger hvor ekteparet Christiansen, sammen eller hver for seg, har stått som ledere.

Felles for oss er at vi har reagert på eller tatt skade av deres lederstil.

Dette brevet er vårt gjensvar på ekteparet Christiansens uttalte ønske om forsoning, i lys av deres respons på debatten som har pågått de siste månedene.

Christiansen sier i et intervju med avisen Korsets Seier at de ønsker forsoning. Vi opplever deres budskap som tvetydig, og vil derfor spille ballen tilbake til dem ved å etterspørre hva de forstår som forsoning og hva de konkret ønsker å foreta seg for å imøtekomme de personene som de ikke opplever seg forsonet med.

Vi vil her gjøre rede for hva vi tenker om begrepet forsoning og hvorfor vi mener at selv om det for enkelte kan være ønskelig, likevel er krevende.

Anne og Stephans ønske om forsoning ser vi positivt på. Samtidig er det uklart for oss hva de legger i dette begrepet. For at det ikke skal oppstå unødvendige misforståelser eller at vi snakker forbi hverandre, ønsker vi derfor å si noe om hvordan vi forstår begrepet.

Vi forstår forsoning som at relasjonen mellom de involverte partene blir gjenopprettet. Det vil da si at tillit og respekt gjenvinnes og partene kan starte på nytt med blanke ark. Siden tilliten mellom partene i denne saken er ødelagt, vil det si at vi står fremfor en gjennomgripende prosess dersom det skal bli tale om en reell forsoning i denne forstand.

For oss er begrepet forsoning krevende i denne saken. For det første setter vi spørsmålstegn ved om forsoning er mulig og ønskelig, dersom det innebærer å stå i en videre relasjon med dem, privat eller i tjeneste. For de fleste er alvorlighetsgraden av hendelser i historien man har sammen, så høy at man vanskelig kan se noe grunnlag for dette. Allikevel tror vi at forsoning som en respektfull sameksistens, uten å ha noe uoppgjort, er en mulighet.

Mange av disse historiene er blitt presentert for Anne og Stephan opp gjennom årene, både ansikt til ansikt, gjennom e-mail og brev. De er derfor ikke, som de påstår i KS (29.04.16), ukjent med anklagene eller anklagerne. Hovedtrekkene er det vi vil kalle en invaderende atferd med maktovergrep og åndelig manipulasjon, domfelling av mennesker, sammenblanding av tro og tjeneste, misbruk av frivillige ressurser, neglisjering av fysiske og psykiske behov, hensynsløshet i forhold til menneskers helse og en manglende vilje til å gjøre noe med tilbakemeldinger.Konsekvensen for de ulike individene som har stått under deres lederskap er forskjellige, da hver relasjon har sin dynamikk. Det ser også ut til at grad av nærhet i relasjon, lengde på relasjon og hvor asymmetrisk maktforholdet har vært har påvirket hvor hardt dette har slått ut i de respektive relasjonene.

Det vil si at det er en stor bredde i opplevelser og konsekvenser; fra de lettere sakene hvor folk har måttet bruke tid på å sortere tankene etterpå til de som nærmest ble selvutslettende i sin streben etter å nå det idealet ekteparet Christiansen, og underforstått Gud, har definert som normalen for Guds elitesoldater.

Senvirkningene av et slikt liv varierer, men mange bruker ord som isolasjon, ensomhet, mistro mot andre mennesker, utbrenthet, angst, depresjoner, aversjon mot organisert kristendom og, i enkelte tilfeller, tap av troen.

Det er også tilfeller hvor tanken på å ta sitt eget liv ikke har vært fremmed, og flere har i lengre tid vært i terapi og annen behandling, noen går fortsatt til psykolog.

For en rekke av oss har Anne og Stephans opptreden i media og i egen tjeneste både tidligere, men spesielt i det siste, forsterket og brakt tilbake gamle opplevelser.

Avsendergruppen utgjør toppen av et isfjell – det dreier seg om hundrevis som i større eller mindre grad er berørt.

Flere i avsendergruppa har selv vært en del av ledergrupper sammen med Anne og/eller Stephan, eller vært mellomledere i ulike sammenhenger, og selv vært utøvere av dårlig lederskap. En tilgivelses- og forsoningsprosess mellom dem og de som har tatt skade av deres lederskap er i høyeste grad aktuell. Vi er glad for at for de aller fleste, er dette prosesser de allerede har vært igjennom. Men denne saken dreier seg om ekteparet Christiansen, deres utøvde lederskap og hvordan dette har påvirket deres menige. Slik vi ser det er det derfor én tydelig utøvende part og én skadelidende part.

Alvorlighetsgraden i hendelsene gjør at vi, for det andre, setter spørsmålstegn ved hvordan ønsket om forsoning fra deres side, skal følges opp. Det synes urimelig for oss at den utøvende part peker på forsoning som løsning, når de så langt i saken tilsynelatende ikke tar inn over seg opplevelsene til den skadelidende part.

Når vi sier at den utøvende part ikke tar inn over seg opplevelsene til den skadelidende part, er det to hovedgrunner til dette. Den ene er alle henvendelser de tidligere har mottatt bak lukkede dører over en periode på 20 år, som ikke har fått nevneverdige konsekvenser. For det andre er det deres reaksjon i media de siste månedene.

Så langt er det kommet innrømmelser av at tempoet var for høyt og kravene for store, i oppstartstiden.

«Har vi gjort mange feil på ti år? Ja. Ungdommelig iver og stor nød for menneskers frelse, i et miljø som mangler noen som helst referanse til hvordan andre har gjort ting før, har vært en kombinasjon som ofte har ført til en overvurdering av hva vi egentlig kunne få til.» VG 18.03.16

Likevel undergraves disse innrømmelsene av det som senere skrives, og ansvaret for den dårlige opplevelsen blir lagt tilbake på soldatens skuldre.

«Det er åpenbart at vi tok inn ungdommer i vårt misjonsarbeid som hadde hatt bedre av å være i andre miljøer. Det vil imidlertid ikke si at misjonsorganisasjonen i seg selv kan karakteriseres som usunn. Det er interessant at det som for Rut Helen Gjævert var en opplevelse av å «være for mye», fikk helt andre utslag for andre.» VG 18.03.16.

I tillegg blir den enkeltes fortelling tilbakevist som karikert, unyansert og direkte usann.

«Vi har erkjent at det trengtes noen justeringer på flere plan (Ѓc) Like fullt framstår hennes framstilling av teologi, liv og lære i denne virksomheten som en karikatur.» Vårt Land 28.05.16.

 «Det er direkte usant at Jesus Revolution skal ha vært et miljø der fellesskap med familie og venner er uviktig, følelser er forbudt og fysiske behov blir neglisjert» Vårt Land 28.05.16.

Det er ikke uten grunn at de fleste involverte er svært tilbakeholdne med å gå i møte med ekteparet Christiansen selv, eller å stå fram med sin historie offentlig. Å ikke bli lyttet til og å få skylden i retur vil for de fleste oppleves som et nytt overtramp som gjør vondt verre. Maktforholdet mellom partene gjør også at mange av de involverte kjenner seg underlegne i møte med den utøvende part.

I tillegg opplever vi at Stephan Christiansen i sine gjensvar i debatten dreier på sakens kjerne, som om at det i bunn og grunn er et angrep på evangeliet.

«Min opplevelse er at denne serien ikke bare angriper oss, og meg som leder, men også ting som vi har så kjært, sier Stephan og lister opp misjon, frimodig evangelisering, bønn for syke og det å forsake noe for det man tror på.» Korsets Seier 29.04.16.

«Da er det viktig å forstå at det er mer enn en enkeltpersons narrativ det er snakk om. Vi snakker om at den troen som kristne alltid har hatt stilles det spørsmål ved.» Tale i Jesus Church 10.04.16.

For å klargjøre ser vi på vårt bidrag i denne saken som et viktig forsvar for evangeliet. Flere av de involverte sitter igjen med liten eller ingen tillit til kristne forsamlinger. Dette er ressurssterke mennesker som en gang ønsket å leve overgitt til Gud. Det harde kjøret og dårlig organisering gjorde blant annet også at mange av de menighetene som ble startet rundt om i Europa, ikke eksisterer i dag. Noen ble lagt sammen med allerede eksisterende menigheter, men det er vanskelig å se noe betydelig varig resultat av innsatsen som ble lagt ned. Så selv om det helt klart har skjedd gode ting, og mennesker har fått livsforvandlende møter med Gud, mener vi likevel at slik lederstilen utfoldet seg i Jesus Revolution, har den også vært et direkte hinder for evangeliet.Ved å løfte fram evangeliet som stridens kjerne, opplever vi at Stephan skyver evangeliet foran seg og bruker det som hjelp for å kunne avskrive seg ansvaret for sine egne handlinger.

«Min refleksjon i Vårt Land i 2008 konkluderes slik: «Hva hadde alternativet vært? Å ikke starte, ikke våge, ikke satse. Da hadde vi unngått alle vanskeligheter som kommer når man begir seg ut i ukjent farvann. Men da hadde vi heller ikke kunnet se inn i øynene til hundrevis av foreldre som takker Gud for at deres ungdommer er blitt forvandlet.»» VG 18.03.16.

Mange bekymringer knyttet til ekteparet Christiansens lederstil var kjent og dessverre underkommunisert både før Jesus Revolution ble startet og underveis, og kritikk av hvordan ting ble gjort ble gjentatte ganger avfeid. Vi skriver fordi vi ønsker at usunn ledelse skal opphøre og for å forebygge, slik at det vi ble utsatt for ikke skal gjenta seg verken i Jesus Revolution eller andre kristne sammenhenger i fremtiden.

Det er åpenbart mange hinder for å komme fram til en løsning i denne saken, men vi håper likevel på muligheten. Selv om det for de involverte i saken er vanskelig å stå ansikt til ansikt med den utøvende part alene, opplever vi at flere kunne vært villige til å gå inn i en felles prosess hvor målet er å komme fram til en avklaring mellom partene. Dette avhenger likevel av det vi ser på som noen grunnleggende forutsetninger.

Dersom partene skal kunne begynne på en avklaringsprosess, må det ligge en vilje hos begge parter til å komme hverandre i møte. For den skadelidende part vil dette kreve mye, for man skal stille seg sårbar overfor dem man mener har gjort seg urett. Dette krever et enormt mot, og det krever også at denne parten våger å vise tillit til den utøvende part.

For den utøvende part vil det ikke kreve mindre. Anne og Stephan må velge å lytte til alle disse fortellingene med det for øye å forstå hvordan deres lederstil har voldt skade. Her må de våge å legge til side sitt eget forklaringsbehov for en periode, og anerkjenne opplevelsene til de involverte som sanne, selv om de har hatt en annen intensjon med det de har gjort. Dersom de ønsker å skape den tilliten som skal til for at den skadelidende part skal våge å gå inn i denne prosessen, krever det også at de tar uforbeholdent ansvar for det som har skjedd. Selv om de mener at deres hensikter har vært gode og at målet har vært framgang for Guds rike, må en erkjennelse av skyld komme. En beklagelse vil være et naturlig steg videre. Dersom det ikke finnes vilje hos Anne og Stephan til å gå denne veien, er forutsetningene for en avklaring ikke eksisterende.

Den skadelidende part er en sammensatt gruppe med mange ulike behov. For de fleste vil det største behovet være å få sin fortelling anerkjent. Noen vil ha behov for å gi tilbake til Anne og Stephan det de opplever er blitt påført dem. En erkjennelse og beklagelse kan være det som skal til for at enkelte av disse får tilbake noe av fremtidstroen, at de tør å ta tak i drømmer som brast, og for noen kan det gjøre at de opplever å få kontrollen over eget liv tilbake. For andre vil det enkelt og greit bare være en lettelse å bli hørt og tatt på alvor.

De fleste av de involverte har uavhengig av denne prosessen lagt erfaringene bak seg og kommet videre. Flere vil også si at de har tilgitt, men kjenner ikke behov for forsoning etter vår forståelse av begrepet. Deres behov ligger ikke på det personlige plan, men de har et ønske om at historien ikke skal gjenta seg og flere skal ta skade. Den utøvende parts anerkjennelse av opplevelsene til den enkelte, erkjennelse av ansvar samt beklagelse til den skadelidende part vil for disse være et tegn på at ekteparet Christiansen har gått i seg selv og at mønsteret av dårlig lederskap som går helt tilbake til 90-tallet kanskje kan brytes.

Vi vil avslutningsvis påpeke at vi ønsker en konstruktiv dialog. Vårt anliggende er ikke å bygge opp under en konflikt eller å sverte ekteparet Christiansen. Dette initiativet kommer fra et ønske om å rette opp noe av den urett som er begått mot den skadelidende part og jevne ut noe av den skjeve maktbalansen. Mer enn kanskje noe annet ønsker vi å forebygge videre skade ved å belyse og gjøre oppmerksom på det vi mener er usunt lederskap, og på den måten bedre evangeliets kår.

Hans Eskil Vigdel, Synnøve av Rana, Ingrid Sofie Amundsen, Ane Sunde Borgersen, Fred C. Gjestad, Geir Johnsen, Maria Keeler, Will Keeler, Tom-Arne Paulsen, Sarah Rødland, Margareth Meldal Gela ogSvein-Åge Slettetveit.