Et uønsket domsbudskap

I en tid da relativisme og egenprodusert religiøsitet er i ferd med å undergrave sunn og sann kristendom i vårt eget land trenger vi å huske Francis Schaeffers ord.

«Reformasjon og vekkelse er vår kirkes mest grunnleggende behov i den historiske situasjonen vi er inne i.» «Reformasjonen gjelder tilbakevending til den rene lære; vekkelse gjelder en fornyelse av den enkeltes kristenliv.» Dette var hovedtema i en forelesningsrekke som Francis Schaeffer holdt for 50 år siden ved Wheaton College, Illinois. Foredragene ble senere utgitt i boka «Death in the City» (1969), som ble oversatt til norsk med tittelen «Jeg skammer meg ikke ved evangeliet» (Credo 1973).

Francis Schaeffer (1912–84) var en betydelig amerikansk teolog, filosof og apologet, som er kjent for sin virksomhet i senteret L’Abri i Sveits. Hans viktigste 22 bøker er samlet i fembindsverket Complete Works (1990). I denne artikkelen vil jeg trekke frem noe av innholdet i den første delen av den omtalte forelesningsrekken, som er minst like aktuell nå som den gang.

Schaeffer starter med å slå fast at vi lever i en avkristnet verden. Når vi preker til dagens mennesker, må vi vite at de står fremmede overfor bibelsk kristendom. Deres tilstand minner om Rom 1.18: «For Guds vrede åpenbares fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos menneskene som holder sannheten nede i urettferdighet.» Schaeffer omtaler relativismen og moraloppløsningen som følger der mennesker vil frigjøre seg fra Gud, og fortsetter: «Og nettopp denne friheten, som løst fra sitt kristne grunnlag er blitt en frihet uten korrektiv, er det som ved historiens naturlige gang bringer Guds vrede over oss. – Jeg er forundret over de evangeliske ledere som har latt seg overraske av de endringene som har inntrådt i vår kulturkrets i de siste årene. Vi skulle ha forutsagt dem.»

Mennesket er skapt med et formål. Schaeffer siterer Westminster-katekismen: «Menneskets bestemmelse er å ære Gud, og å fryde seg i Ham i all evighet.» Det er mulig å stå i et personlig forhold til en personlig Gud som virkelig eksisterer, som har skapt alle ting og som er alle tings mål. Mennesket har mistet meningen med livet.

Schaeffer er opptatt av profeten Jeremias, som av Gud ble kalt til å forkynne et domsbudskap til folket og dets ledere: «Se, jeg setter deg i dag over folkene og over rikene til å rykke opp og rive ned, til å ødelegge og bryte ned, til å bygge opp og plante.» (Jer 1,10). Jeremias skulle forkynne Guds dom over prestene som hadde vendt seg bort fra Herren og den kultur som ble resultatet. Jeg tror vi skal gå med det samme budskapet i dag, skriver Schaeffer. Bibelen gjør det klart at dette vil bli dårlig mottatt. «Hvis du er en kristen som ser deg om etter en lett tjeneste i en avkristnet verden der de kristne er i mindretall, da er du på utkikk etter noe som vanskelig lar seg finne.»

Jeremias fordømmer sin samtids religiøsitet og gudsdyrkelse i Guds tempel: «Og så kommer dere og står fram for mitt åsyn i dette hus som er kalt med mitt navn, og sier: Vi er frelst – og så tenker dere at dere fremdeles kan gjøre alle disse vederstyggelige ting?» (Jer 7,10). Schaeffer aktualiserer dette: «Når kirken ikke taler mot synd i den avkristnede verden, følger den ikke Guds eksempel gjennom Jeremias med hensyn til hva dens budskap skulle inneholde. – I dag tror ikke folk lenger på absolutter, og det er blitt mer og mer akseptert ikke å snakke sant. – Vi kan ikke vente at en gjenstridig generasjon som er syk og trett av glatt snakk og plastikk, skal ta kirken alvorlig hvis den ter seg på samme måten som verden.»

Jeremias omtaler den tids profeter: «Hva er det som er galt med profetene? Feilen er at de ikke virker som Guds talerør. De gjentar bare slikt som det hersker allmenn enighet om, og legger det fram som om det var Guds ord.» (Jer 5,31) Schaeffer anvender dette på sin samtid: «Den største skyld hviler på kirken, som forvaltet sannheten, så med vitende og vilje snudde seg bort fra den, og nå bare gir mennesker relativisme, et ekko av moderne verdslig filosofi. – De som vil bringe Guds ord til en generasjon som vår egen, må forstå hvilken holdning han vil møte: Du er en svartmaler som tar fra oss vår optimistiske livsholdning, derfor vil vi legge så mye press på deg som vi kan.»

Vår generasjon brenner ikke Bibelen, skriver Schaeffer og fortsetter: «Men mennesket ødelegger den i form av eksegese, de ødelegger den ved måten de behandler den på. De ødelegger den ved ikke å lese den som noe som er skrevet på vanlig, litterær måte, ved å ignorere historisk-grammatikalsk eksegese, og ved å endre Bibelens eget syn på seg selv som verbalisert åpenbaring i rom og tid – i historien. Jeg må spørre dere som kaller dere bibeltroende kristne, hvis dere ser Guds Ord bli mishandlet som tilfellet er i vår tid og likevel ikke føler sorg og indignasjon, elsker dere virkelig Gud?»

Hva skjedde med den gråtende Jeremias som trofast forkynte Guds ord til sin «avkristnede kultur»? Han ble forfulgt, satt i fengsel og truet på livet. Det var tider da Jeremias ble overveldet av mismot og roper mot Gud i sin nød (Jer 20,14–18). Schaeffer kommenterer: «Mange mennesker synes å mene at der Den Hellige Ånd er virksom, er arbeidet lett. Tro det ikke! Samtidig som Den Hellige Ånd arbeider, forbrukes et menneske. Det er historien om gjenfødelsene, om alle de stedene Gud virkelig har gjort noe. Det er ikke lett!»

Schaeffer skildrer hvordan kristne kulturer gang på gang har ødelagt seg selv. Enten ved å gå på akkord med sannheten, eller ved å gli over i død rettroenhet. Han utfordrer: «Vi sier at vi ønsker reformasjon og gjenfødelse, men vi forkynner ikke det negative budskap vår generasjon trenger. Hvis vi skal få en byggende revolusjon, må vi som Jeremias snakke om dom over de enkelte mennesker, store som små, dom over kirken, staten og kulturen, for de har alle kjent Guds sannhet og vendt seg bort fra Ham og Hans verbaliserte åpenbaring. Han er hellig, og vi må vite at dommen kommer. Og som Jeremias må vi fortsette forkynnelsen uansett hva det måtte koste oss.»

Er så et negativt domsbudskap det eneste vi skal komme med til mennesker som lever i en avkristnet kultur? Den som har leste Schaeffers bøker, vet at han har et positivt sikte: Evangeliet om Kristi frelseverk må formidles til alle. Men kanskje har vi godt av å lese hans femti år gamle alvorsord til ettertanke i en tid da relativisme og egenprodusert religiøsitet er i ferd med å undergrave sunn og sann kristendom i vårt eget land.