Gledesrop eller misnøye?

tirsdag 9. oktober 2018

Kristenliv

«Men mange av prestene og levittene og folkets ledere, de eldste som hadde sett det første tempelet, var ikke fornøyde. De gråt høyt da de så grunnmuren til det nye Gudshuset bli lagt. Men mange andre ropte høyt av glede, og folk kunne ikke skjelne lyden av gledesropet fra lyden av gråt. Jubelropene var så høye at lyden kunne høres på lang avstand.» (Hverdagsbibelen)

Bakgrunnen er at jødene har vært bortført i fangenskap i Babel. Nå er de kommet tilbake. Templet skal gjenoppbygges. Her ser vi to forståelige reaksjoner. Noen er ikke fornøyde mens andre ropte høyt av glede. De som ikke er fornøyde sammenligner det nye templet med det gamle. De som roper høyt av glede har ingen sammenligning, de er bare så takknemlige og glade over at templet blir bygd opp igjen.

Livserfaring og livsvisdom er viktig. Jeg takker Gud for alt det jeg selv har opplevd og vært med på. Erfaring og et levd liv skaper trygghet og gir oversikt. Det er viktig å ha gjennomlevd «en vinternatt før». Da kan man fortelle om Guds trofasthet og at Han er med gjennom alt. Men erfaring og tidligere historie kan også virke som en bremsekloss. «Ja, men det var jo annerledes før…» Da kan det bli en fare at man lever i fortiden.

Forventning til menighetens virke er viktig. I tillegg til erfaring er forventning viktig. Se Salme 40,2. Noen forventer det gamle tilbake. En pastor sa til meg for en tid siden: «Jeg har sluttet å synge sangen: Gamle tiders vekkelse vi venter, for jeg tror ikke på en gammel vekkelse, jeg tro på en ny vekkelse.» Jeg kan forstå denne pastoren. Gud sender nemlig ikke vekkelse i reprise fra en annen tid. Gud er alltid aktuell og sender sitt svar i rette tid. «Se, nå er denne rette tid, nå er frelsens dag.» Selvfølgelig takker vi Gud for det som skjedde før. Det er trosstyrkende med gode minner. Men tidligere historie må ikke være målestokken på det som skjer i dag. Det er også et moment vi skal være klar over at minnene ofte blir rosenrøde over tid. Alt var nemlig ikke bedre før. Men noe var absolutt bedre.

Det er en kunst å møte Gud uten fordommer og «bestillinger». Vi som er godt voksne må være rause og møte generasjonen under oss med tillit og støtte! I Esras bok leser vi om at jubelropene overdøvet klagingen. Jeg håper det skjer også i dag. Jeg ønsker å være med blant dem som takker Gud for det som skjer. Alt som skjer er ikke perfekt. Kanskje tidligere «byggverk» var flottere? Men gamle tider kommer ikke tilbake. Det er nå vi lever. Tenk gjerne over tekstene i Jes 43,18–19 og Matt 9,16–17.

Vi kan se ulikt på ting. Men la oss be om at «Ånden kan føre oss sammen til en enhet.» Ef 4,1–6.

Jeg håper det blir mange jubelrop å høre!