Den norske kirke – i samtid og framtid

Kirken er sterkt svekket: Den har forlatt noe av sin kjærlighet til sannhet.

Den norske kirke er i krise. Den er tydelig svekket, og har delvis gjort seg selv til narr. Den har begynt å begi seg på veien fra å være åndelig veileder til diffus tåkelegger og en svarskyldig tåpe. Det er ulike meninger om hvordan krisen blir håndtert, men ved det som hittil er gjort, har smerten langt fra blitt borte. Kjernen i den indre kampen bærer navn av å avspeile overfokusering og viktiggjøring av seksuell trang og utfoldelse; en forkledning som har tidsåndens veldige medvind. I kirken er redskapet blitt brukt som brekkstang for å svekke forståelsen av og hensynet til Guds overordnede vilje.

Kirkestriden dreier seg primært om Bibelens troverdighet og posisjon. Guds ords autoritet utsettes for tvil og tilsidesettelse. Slik har det alltid vært, men nå skjer det midt i Hans eget hus - som skulle være et klippefast vern for sannhet og rett.Som reaksjon gjør Kristus-troende mennesker forskjellige valg: Noen forlater kirken, mens andre fortsatt vil arbeide for eller vente på en forandring og forløsning. Et avgjørende moment i denne stridens tid, er at Herren åpenbart ennå ikke har forlatt Den norske kirke. Den er fortsatt Hans, og Han svikter den ikke i nøden.

Dersom hyrden blir slått ned, spres flokken. Det har ikke skjedd. Hyrden lever, og er like kjærlig, sterk og god som alltid. Hvor vi enn snur oss, sees fortsatt disse sterke livstegnene. Skulle jeg da tro meg å gjøre rett ved ikke å følge Kirkens hode der Han fortsatt velger å være? Han som åpenbart trenger meg der jeg er?

Se til Getsemane: Da ondskapens beger rant over, slik at mørkets krefter i uhyggelig overmot fant å konfrontere godhetens kjerne, forsvant alle Kristi venner. Herren hadde bedt sine nærmeste om bli værende med ham i stridens stund. Han ønsket ikke at de skulle forlate Ham, men bli, våke og be. De valgte til sist en helt annen vei: Fluktens. (Mt. 26,56). Argumenterte de med at de ikke kunne oppholde seg på samme sted som Judas og utsendinger fra overpresten og folkets eldste? De forlot Ham ikke fordi de slik ville forsvare og bevare sannheten, men for å prøve å redde seg selv.

Selvfølgelig er det ingen oppriktig kristen som forlater sin kirke uten forutgående tros- og samvittighetskvaler. Man skal se opp til alle som etter grundig overveielse gjør valg som er myntet på å forsvare og utøve Guds vilje om så på annet vis enn i Den norske kirke.

Et godt budskap til disse er at Gud også sårt trenger mennesker som vil være med og kjempe for guddommelig sannhet fra andre flanker. Dersom ens tro og gudsrelasjon trues under byrdene av vranglære, kan det absolutt være rett å finne seg nytt fotfeste. Har kirken åpnet sin hellige dør for urenhet, må enhver som elsker Gud søke likevel å holde seg ren. Også her gir Gud åpenbart menneskene ulike veier å vandre, og heller ikke i dette spørsmålet har noen fått tillatelse til å fordømme sine søsken i deres valg, eller en fasit for alle.

Likevel trenger Den norske kirke alle som vil bli værende og trofast stående urokkelige i stormenes tid. Kirken er sterkt svekket: Den har forlatt noe av sin kjærlighet til sannhet. Håpet ligger i at viktige deler av den gråter og sukker etter å finne tilbake, og at Gud selv vokter den fra å rives ned og rase sammen: Han som ikke lar seg spotte, og som tar vare på alle sine - så lenge de lever under Hans godhet. Et hus som er i strid med seg selv, kan ikke bestå. Det er begrenset med tid igjen for Den norske kirke til å bli renset og fornyet. Kanskje vil det aldri skje, men Guds venner skal uansett gjøre det sanne og rette, og holde fast ved at alt er mulig for Gud.

Språkets begrensninger bidrar til forvirringer, og forvirring åpner for til dels dramatisk feilforståelse. Ordet kjærlighet har i folks ører oftest en opphøyet grunnklang: Av alt som godt er, og som derved bør holdes høyt i ære. Ordet er derfor svært velegnet til å pynte på det som ellers kunne stå som mer tvilsomt eller klanderverdig. Når kjærlighetsordet blir merkelapp på menneskelig trang til å tilfredsstille seg selv, kan egen nytelse løftes opp til noe oppfatningsmessig mer høyverdig og uangripelig.

I åndelig forstand vil imidlertid den allmenne menneskenaturens selviskhet og selvopptatthet stjele av Kristi plass i sinn og liv. At jaget etter egen nytelse skal opphøyes under dekket av begrepet kjærlighet, grunner på en katastrofisk feiloppfatning. Kjærligheten mister slik sitt opprinnelige hovedsete og sin sentrale betydning i alt mellommenneskelig og Gudsrelatert liv. Grunnvollen i sann og Gudsopphavelig kjærlighet, er å gi - ikke å nyte til egen vinning og velvære. Kilden til kjærlighet er Gud – kjærligheten.

Det er påfallende hvor liten plass og oppmerksomhet spørsmålet om Guds vilje har hatt i den pågående kirkestriden. Det argumenteres hovedsakelig under menneskelig fokusering. De rette overordnede svarene på livets mange utfordringer, finner vi bare når vi setter Guds veiledende vilje over all annen vurdering, og legger Hans Ord til grunn. Dersom trangen til å elske kjærlighetens Gud tilbake er vårt vesentligste begjær, vil Guds Ånd opplyse oss om alt vi ellers trenger å vite. Og Guds hånd ivareta oppfyllelsen av alle våre reelle jordiske behov. Alt jordeliv skal underordnes Kristus.

Gud er den elskende giveren. Dersom du ikke bryr deg om hvordan Gud har det med deg, og om hva som gjør Ham sorg gjennom din livsførsel, lever du utenfor sannheten. Om din ferd og dine valg ikke gleder Herren, vandrer du på en blindvei vekk fra ditt opphav, din livgiver og ditt endelige livsmål. Den som kaller selvtilfredsstillelse for kjærlighet, er en forvirret og forvillet stakkar. Når uretten blir fullmoden, føder den død og elendighet - borte fra Gud. Hvordan skal så en lidende opptre dersom han/hun blir værende i sin tilskitnede og forblindede kirke? Bibelens autoritet har svarene vi trenger:

Det er kommet fremmede vekster blant hveten. Fienden har sådd ugress midt iblant det gode kornet. At han så har forlatt det, viser også hvilken tragisk situasjon hans avkom er havnet i. Å søke å rykke opp og kaste ut uvekst fra kirken, vil også true Guds folk med mulig skade. «La dem begge vokse sammen til høsten kommer»! Da skal høstens Herre selv ta seg av sitt gode, og gjøre med fiendens eie som rett og rettferdig er. (Mt. 13, 24-30). Frykt ikke: Kjærligheten bringer frykten ut. Våk og be - etter Herrens veiledning i Getsemanes mørke. Bli stående. Forkynn kjærlighet i ord og handling. Kanskje vil omvendelse innta arenaen. Gled Herren. Elsk med den uselviske Guds giverglede også dem som ikke elsker - og som ulykkeligvis ennå ikke engang vet hva ekte kjærlighet er. For den som sår kjærlighet, bringer Gud.