DnK: Fra Kristi kirke til kultur- og samfunnshus

Fryden av å være del av flertallet og det kulturelt- og politisk korrekte er visst større enn den krevende lojaliteten mot Guds Ord og Jesu Kristi sanne kirke.

For hvem spør vel etter kursen når man endelig har slik en medvind?

DnK har dessverre over tid endret seg og det ser ut til at funksjonen som kultur- og samfunnshus skal være det primære. Frykten for å gå i utakt med flertallet og det kulturelt- og politisk korrekte er nå større enn frykten for å gå i utakt med Guds Ord.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Formuleringen av det kristne trosgrunnlag er dessverre langt på vei reduserrt til en funksjon av politisk-teologiske agendaer.

Høyres Kirkeminister Linda Hofstad Helleland fastslo for øvrig ifjor i Aftenposten at DnK er å oppfatte som et kulturhus. Dette synet på kirken eksisterer ikke bare i det offentlige rommet og hos en rekke politikere, men ser også ut til å etablere seg blant flere av kirkens teologer og medlemmer.

Den norske Kirke qua Jesu Kristi Kirke ser derimot paradoksalt nok ut til å svinne hen; trist nok med økende hastighet år for år. Det er ikke lenger Bibelen, bekjennelsen og tradisjonen som er øverste autoritet i DnK, men hva som p.t. samfunnsmessig anses som kulturelt- og politisk akseptabelt: Altså settes Guds Ord ut av kraft av hensyn til tidens overleveringer og tradisjoner.

Etter at postmodernismens lokkende hvisken om oppløsning av språk og sannhet også inntok kirke og teologiske institusjoner, så oppdaget flere at her kan med tidsånden i ryggen hevde at sannheten er høyst variabel og betinget. Bibel, bekjennelse og tradisjon har så med beste samvittighet blitt redusert til et koldtbord hvor enhver kan ta det en ønsker, -og man kan så overse resten. Alt som heter sannhet er redusert til subjektive variabler: Det som er sant for den ene er ikke nødvendigvis sant for den andre. Eller den tredje, etc.

Aftenposten presenterte en undersøkelse i mars ifjor og meldte: “Flertallet av statskirkens medlemmer er ikke (!) kristne”. (Dvs at bare 48% av DnK sine medlemmer svarer bekreftende at de er kristne). Likevel overlater kirkens ledelse altså til flertallet av DnK sine medlemmer å avgjøre hvordan DnK sin troslære skal forstås og hva som skal være liturgi eller ikke i kirken.

Vi har f.eks. dermed nå den absurde situasjon i DnK hvor det er etablert en liturgi som fullstendig går på tvers (!) av Guds Ord. Ganske enkelt fordi flertallet av medlemmene ønsker det. Hyrdene løper visst hit og dit etter flertallet når prisen for å stå på sannheten blir for høy. Har man flertallet med seg, så kjennes det sikkert godt. Men har man flertallet mot seg, så er det bare på ta det til etterretning og fortsatt stå på fast grunn.

Bemerkelsesverdig nok ser man den helt motsatte holdning hos bibelens profeter og den kristne tradisjons kristne klare stemmer gjennom tiden, enn det vi er vitnertil i dag: Hyrdene snur kappen etter vinden.  Men det er altså dog ikke folkestemninger, eller folkeavstemninger, som skal avgjøre hva som er sant og riktig i kirkens troslære eller ikke. Flertallet i en kirke kan ikke ha rett om evangeliet og kirkens troslære når flertallet samtidig bekrefter at de IKKE tror. DnK HAR (eller i hvert fall hadde) faktisk en adekvat referanse; altså som nevnt bibelen, bekjennelsen og tradisjonen.

Men Linda Hofstad Helleland har nå faktisk helt rett: Den norske Kirke har dessverre endret seg til nettopp et kultur- og samfunnshus.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tragisk nok ikke bare legitimerer flertallet av DnK sine teologer denne kirkelige demonteringen, men de bidrar desto verre aktivt til den frykten for å gå i utakt med flertallet og det kulturelt- og politisk korrekte er visst størrre enn lojaliteten mot Guds Ord og Jesu Kristi sanne kirke.

Eneste to ufravikelige trossetninger som gjenstår i DnK er: “Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil” og “Størst av alt er kjærligheten”. Og hvordan dette skal forstås er opp til den enkelte. I tvilstilfeller avgjør det ikke-troende flertallet.

Har man ennå Bibelen og bekjennelsen som basis i DnK, så må man nå begynne å snakke om kirkelig legitimitet her.

Les flere saker fra Kirkemøtet