Brudekrona

Author picture

søndag 21. oktober 2018

Kristenliv

"Den som kommer til meg vil jeg ikke støte bort"

Det var i Kristiansandregionen; jeg tror det var i Vennesla. Jeg hadde reist sørover for å delta på kvinnekonferanse og samtidig besøke en venninne i byen. Det er noen år siden.
Møtene i den type sammenheng var alltid fine, gode, hjertenære og kloke. Det jeg vil fortelle gjorde ekstra inntrykk på meg samtidig som det var en bakgrunnsrelevans.


Det var et stort lokale og med amfiutforming. Jeg satt ganske langt bak i salen og så derfor ikke alle detaljer ved scenen.
Underveis i talen i et av kveldsmøtene, så jeg for mitt indre øye et bilde av “en kvinne” jeg hadde sett før, - ved flere anledninger tilbake i tid; - over flere år.
Første gang jeg så bildet stod hun med noe avstand fremfor meg i lang hvit kjole, halvveis bortvendt. Det var noe med kjolen jeg la merke til som jeg måtte se litt nærmere på; det så ut som stoff med en slags rosetter, og jeg så ved nærmere fokusering at det så ut som snefnugg/iskrystaller. Og jeg skjønte at det var et bilde på “Bruden”. Begrepet Jesu Brud.
Hvert snefnugg representerte et menneske; unikt i sin struktur og genuint vakkert. Samtidig som det kunne være et bilde på “kvinnen”; - også meg selv.

Ved en annen anledning så jeg kvinnen igjen - påny på avstand, denne gang med solens stråler glitrende på kjolen, vakkert lik tusen diamanter slik som kan sees på snødekte fjellvidder når vinterfjellet er på sitt vakreste. Variasjonen mellom overskyet vær versus strålende solglans, slik erfaringen av også Guds stråleglans kan variere, var også et moment.

For tredje gang så jeg kvinnen og denne gang ble det satt en krone på hodet hennes. Bildet var nydelig vakkert. Det var bare en “hake” ved det denne gang; - jeg begynte å kjenne på hjertebank. Det var ikke vanlig for meg, og jeg begynte en indre runde: “Gud; mener du jeg skal dele det”? Midt i en tale, langt bak i lokalet og i en stor forsamling av masse ukjente mennesker. Hvordan skulle jeg i tilfelle gjøre det konkret?
Da talen var slutt, var det ettermøte, jeg visste ikke hvordan jeg skulle gripe det an, og i sum kjente jeg at det ble uoverkommelig og jeg sa tilslutt “Gud, gi det til noen andre”. “Jeg klarer ikke”. Og det var greit, men da jeg reiste hjem med bussen var jeg både noe ettertenksom og også på et vis litt lei meg - bildet var jo både godt og fint. Og hadde en dialog med Vårherre om hva, hvordan og hvorfor. Hvordan skulle jeg kunne i tilfelle ha gått frem? Bilder jeg fikk var vanligvis gitt som illustrasjoner for meg selv. Ville Han jeg skulle dele det; - jeg skjønte forsåvidt etterhvert det. Og jeg inngikk en indre deal om at dersom Han ga hjertebanken pånytt neste dag, skulle jeg fortelle om det.

Neste dag var nok et nydelig møte - og i særklasse et spesielt møte.
De hadde tydeligvis fått fra Gud i forberedelsene å skulle gjøre en type symbolsk/ “profetisk” handling som del av en forbønnssekvens etterpå. - Når man er under Den Hellige Ånds salvelse, er det fantastisk hva Gud kan gjøre i menneskers hjerter og liv.

Slik jeg satt, så jeg fremover retning til høyre en person stå klar der oppe og komme gående ned fra toppen av sidetrappen, i rett linje ned til scenen; bærende på en krone. Slik jeg husker det kom hun bærende med den på en pute i hendene og mens akkompagnert av trompet. Det var nesten ikke til å tro sine egne øyne.
Da personen var kommet ned frem på scenen ble det fortalt at vi i salen skulle kunne komme frem til forbønnshandling, “bli velsignet & bli kronet”. Det viste seg at det var plassert 4-5 “krystall”/glasskroner delvis synlig innimellom i scenedekorasjonene, noe jeg selv ikke hadde sittet nært nok til å se.
Slike handlinger kan man bare gjøre i tro og utfra Den Hellige Ånds ledelse. Og vi formet ulike rader frem imot bønnestasjoner mens vi kom frem. Forsåvidt ikke ulikt som når man går frem for å ta imot nattverd. En nydelig stund innfor Gud og mennesker der man deler vakre og dype handlinger under bønn mens i en erfaring av gudsnærværet hvilende over forsamlingen.

Det hører med til historien at jeg etterpå leita opp møteleder og delte med henne det jeg hadde sett for mitt indre øye kvelden før (-og kjente på påny fra tidlig i møtet - om enn svakere). Vi visste såvidt av hverandre og hun flettet deler av det inn i det hun sa ved leilighet senere mot avslutningen av møtet. Det kjentes greit ut, dog forstod jeg forskjellen på å fortelle i tro i forkant før det skjer versus i etterkant.
Men jeg kjente i sannhet på undringen over og skatten i hvordan himmelens Gud gir mennesker å kjenne fragmenter av sin rikdom og glimt av sin herlighet. Til hver og en med ulike ting, og som unike personer skapt i Guds bilde og del av Hans Sønns verdensvide Brud; - Som representert ved “et snefnugg/-krystall” på brudekjolen - eller om så er: “talløse som himmelens stjerner eller som havets sand”.

Hva er Brudens krone forbundet med? - Hjertets kjærlighet. Å elske Gud. Og bli elsket.
--------

En gang hadde vi hjemme i min menighet besøk av noen ungdommer som underviste i dette med å øve seg opp i lytte inn/høre fra Guds Ånd.
Han som ledet samlingen ba oss snu oss til sidemannen og be Gud gi oss noe å dele med den andre. Jeg kjente fra menigheten hun som satt ved siden av meg, og i stillheten fikk jeg et synsinntrykk av en kjøkkenskuffe m/ulike redskap i. Det var greit å dele og ga mening. Gud gir oss jo ulike type “verktøy”.

Øyeblikket etter pekte han på nettopp oss to, og ba oss komme frem og ”profetere” over forsamlingen; - dvs konkret at vi skulle be Gud gi oss noe/ et ord for en av de som satt der. Vi var kanskje 15-20 stk på det tidspunkt, en liten og grei forsamling av bare “kjente”. Blank i hodet var jeg, men siden trinnvis “læring”; Gud ok, jeg hadde jo fått impulsen om “verktøyskuffa”, så jeg gikk frem som invitert til. Dessuten var jeg på et vis praktisk medansvarlig på Huset, og syntes ikke jeg kunne unnslå meg å ta imot utfordringen gitt.

Da min tur kom og jeg så utover gruppen og ba innvendig Gud gi meg noe, var det som et synsinntrykk kom til syne: - Som om det hang masse dråper over forsamlingen. Dråpene så ved første øyekast blålig ut, men ved nærmere iaktaktagelse så jeg også noe gyldent inni. Og jeg skjønte hva de representerte; Vanndråpen=ordet og Ildtungen=Ånden. Det ga også mening, og “velsignelsens regn” bestående av Guds Ord samt Ånd, ble synliggjort.

Ved en tredje anledning var vi noen som hadde kommet hjem fra et bønnested og var uformelt uhøytidelig samlet i kirka og en av damene spurte overraskende om jeg ville be for henne. Ord falt om at slik det engang i nord var vekkelse rundt leirbålene og folk danset rundt så gnistregnet føk, - at Gud skulle komme med sin Åndsutgytelse påny. Og jeg kjente til min forbauselse følelsen samtidig mens hun snakket av at ”det rant” inni brystkassa -“som vann”- Aldri hadde jeg kjent noe slik, og jeg hørte meg selv si ut umiddelbart i tro: “Det skal skje igjen!”. Det var fysisk virkelig for meg og rent ut sagt forbløffende. Jeg har kjent noe lignende én gang senere.

Vil Gud komme påny med det de i gamle tider kalte “sildigregnet”/ velsignelsesregnet?
At Han kommer påny, - ja, det tror jeg. Ja, - og at Han det levende Ordet forsåvidt alltid er her med sin Ånd.

--------

Hvordan kan man ikke tro på Gud?, er blitt mitt spørsmål, - ikke motsatt.
Enkelt sagt: Man ér, altså er også Gud. Han har skapt oss, - ikke vi selv. Til sitt folk, - til sin medpart. I Ånden.

Når kommer Han med ting? - Det bestemmer Han ofte selv. Men vi kan få samarbeide gjennom bønn og i & med vår egen ånd. Som medarbeidere og på sett og vis “ to alen av samme stykke”. Født av Gud; ved Vann og Ånd og ved Hjertets tro til samtykke.

Han kom selv inn i vår verden og virkelighet - Ordet ble ikledd jordisk kjød og ble Menneske; født inn i ringe kår, konkret i en stall i Tidens Fylde. Himlenes Herre - som ikke så det som “røvet gods” å være Gud lik. Fil.2.5-7.
Alfa & Omega, Begynnelsen og Enden. Den Gud som var og som er og som kommer.
1.Mos 1.1. Johannes evangelium 1.1. Åpenbaringsboken 1.

Man vet aldri når det kommer “et (v)indpust” eller ord til liv. Og de tas imot med stor takk.

Tyven/ Djevelen derimot, kommer for å røve, myrde, stjele og ødelegge. Knuse hjerter, liv, helse & håp. Men Guds Ord og Ånd kom& kommer for at vi skulle få liv og fred. Igjen og igjen.

Måtte vi ha åpne øyne og ører samt varme hjerter. Jeg snakker til meg selv også, - ikke minst.
----------

“Ånd fra himlen kom med nåde, kom med liv og lys her ned. La din Guddomsmakt nå råde, gjør oss vis til salighet”.

“Se til hvert bedrøvet hjerte som på syndens byrde bær. Før dem ut av angst og smerte, tal din fred til sjelen her.”

“Hør vår bønn all godhets giver, Fader Sønn og Hellig Ånd, Du som var og alltid bliver, rekk nå ut din allmakts hånd! Kom til gamle, kom til unge i din kraft og med din fred! Så skal vi med jubel sjunge: Herren er på dette sted!” (Fra en salmeskatt).