Det nykarismatiske evangelium

Er evangeliet selve budskapet, eller er det en forutsetning for budskapet? I dette spørsmålet finner vi noe av hovedpoenget i Geir Otto Holmås’ tankevekkende og viktige bok.

Geir Otto Holmås

Ved en korsvei

Åpent brev til mine karismatiske venner

Luther forlag 2018

Hft., 154 sider

 

 

Dobbel betydning

Tittelen har en dobbel betydning, i den forstand at deler av det karismatiske Kristen-Norge står ved en korsvei, og ved at forholdet til nettopp korset er i søkelyset.

Historiens gang er delvis et produkt av de valgene vi tar. Men den er også et produkt av virkninger av de valgene vi tar, tilsiktet eller ei. Ingen kristenleder vil si åpent at han eller hun ønsker å forkynne mindre om korset. Men spørsmålet er ikke bare hvilke intensjoner vi måtte ha. Spørsmålet er vel så mye hva vi gjør i praksis. Hvis Jesu stedfortredende død, hans soning for våre synder, vårt behov for omvendelse, hvis alt dette blir redusert til bakenforliggende premisser for å si det vi egentlig vil si om Guds nærvær i oss og gjennom oss, om Guds manifesterte nærvær, om under og mirakler, da står vi ved den korsveien som Holmås skriver om. Han stiller et spørsmål som burde være aktuelt for alle kristne: «Tenk etter: Når hørte du sist noen utlegge – jeg mener brette ut – budskapet om forsoningen og Jesu død for våre synder, byttet der han tar det som er mitt, og jeg får alt som er hans?»

Guds rike

Et annet aktuelt spørsmål Holmås stiller, er dette: «I vår jakt etter kraft, manifestasjoner og effektiv framgang for Guds rike, har vi egentlig mistet tilliten til kraften i Guds ord og i forkynnelsen av evangeliet om korset?» For å kunne svare sannferdig på dette må vi se forbi de uttalte intensjonene og vurdere realitetene. Hva og hvem er det vi har satt vår lit til? Holmås siterer forfatteren Kevin DeYoung som har skrevet: «Tro meg, noen av de beste folkene i menighetene våre er slitne. De trenger ikke å høre mer statistikk eller historier om hvor ille det står til i verden. De trenger å høre om Kristi død og oppstandelse. De trenger å høre om at vi er rettferdiggjorte ved tro uten lovgjerninger.»

Kirkens fremtid

Bjørn Eidsvåg synger i en av sine kjente sanger: «Jeg trodde det jeg trodde det var meg som skulle redde deg.» Bjørn Eidsvåg er neppe den som blir sitert oftest fra talerstolen i de miljøene Holmås primært henvender seg til. Men akkurat denne strofen treffer kanskje likevel ubehagelig godt. I møtet mellom avkristning, mindre vekt på dogmatikk, et mer flerreligiøst samfunn og forsterket individualisme risikerer vi å gjøre Gud mindre og oss selv større. Hvis Gud blir redusert til et hjelpemiddel for å oppfylle mine drømmer, kan det som tilsynelatende er et ønske om å utbre Guds rike like gjerne være et underkjent behov for selvrealisering. Det står ved lag, som det har gjort gjennom hele den kristne kirkes historie, og som Holmås presist uttrykker det: «Den hellige ånds viktigste oppgave: Å gjøre den korsfestete og oppstandne Jesus stor.» Det er ikke kirken som skal bli sterk og mektig, og det er ikke først og fremst gjennom ytre og målbare tegn at Guds rike går frem. Det er evangeliet om Jesus Kristus som reiser opp den falne. Det er ikke våre ferdigheter innen lederskap eller strategiutvikling som avgjør kirkens fremtid.

Satt i frihet

Jeg har tilhørt en karismatisk menighet i mesteparten av mitt liv, og kaller meg fortsatt karismatiker. Men det er behov for å tenke nøye gjennom hva vi legger i begrepet. Karismatikk kan være uttrykk for en kristen åpenhet, for hengivelse og et ønske om en genuint bibelsk åndsfylde. Men karismatikken kan også bli et substitutt, en avsporing, noe som plasserer vår egen åndelighet i sentrum. Da er det grunn til å hente frem det klassiske loviskhet-begrepet og understreke, igjen med Holmås, at «Vi kan helt og holdent regne med Guds nærvær fordi Jesus på korset har tatt bort fiendskapet som skilte oss fra ham.»

Når vi snakker om behovet for åndelig dømmekraft, for å skjelne mellom sant og usant, handler ikke det først og fremst om hva vi føler inne i oss. Det handler om hva Guds ord sier. Følelser er bra, og åndelig intuisjon kan være av det gode når den er drevet av Guds ånd. Begge deler kan bli misforstått og misbrukt og slik sette mennesker i fangenskap i stedet for i frihet.

Ny gnostisisme

Det er ikke vi som skal redde Gud eller Guds rike. Han er ikke avhengig av at vi er på hugget. Han er ikke avhengig av våre ambisjoner. Det er vi som trenger ham. Det er vi som trenger å omvende oss fra forestillingen om at vi kan klare oss selv. Det er vi som trenger å omvende oss fra forlegenheten i møte med korset. Korset er ikke gammeldags eller kleint, korset er ikke forbeholdt de nyfrelste. Korset er vårt eneste håp. Geir Otto Holmås sier noe av det samme som Magnus Malm skriver i sin nyeste bok, at vi står i fare for å nærme oss en ny gnostisisme hvis åndeligheten blir av en slik art at det kristne evangeliet kommer i bakgrunnen. Og denne faren tror jeg er ubehagelig aktuell, også i kristne miljøer hvor dette slett ikke er erkjent. Hva skjer over tid med en tenåring som har vokst opp med mangfoldige prekener om Guds manifesterte nærvær og nesten ingen om behovet for syndenes tilgivelse?

NAR-bevegelsen

Geir Otto Holmås velger å ikke spesifisere hvilke miljøer han sikter til. Han viser rett nok noen ganger til Oase-bevegelsen, hvor han selv har noe av sin bakgrunn, men det er åpenbart at siktemålet hans er bredere enn dette. På en måte er dette utfordrende, fordi det kan være uklart hvor kritikken egentlig er rettet. På den annen side kan det være nyttig på den måten at han unngår å personifisere kritikken, så kan leseren heller selv tenke gjennom hvorvidt Holmås’ beskrivelser er treffende. Avslutningsvis presenterer Holmås den såkalte NAR-bevegelsen, hvor NAR er forkortelse for New Apostolic Reformation. Jeg tror det er klokt av ham å ikke bruke denne betegnelsen i boken for øvrig, ikke minst fordi denne bevegelsen har en uklar struktur og få vet hvem som egentlig er med i den. Samtidig kan nok betegnelsen si noe om teologiske utviklingstrekk som angår flere enn ett enkelt miljø.

Ingen teologisk fagbok

Jeg ser på Holmås’ bok som en velment anbefaling fra en som selv fortsatt vil regne seg som karismatiker, og som ønsker denne bevegelsen vel. Det er all grunn til å håpe at boken blir tatt i beste mening, og at den blir møtt med et åpent sinn. Holmås var inntil 2014 førsteamanuensis i Det nye testamente ved Menighetsfakultetet, men det er ingen teologisk fagbok han har skrevet. Snarere er den en blanding av personlige betraktninger og analyse av en utvikling som både består av tilsiktede og utilsiktede elementer. Sllik livet for øvrig også gjør det.