MAKTMIDDEL: Boken er egnet til å sette et våkent søkelys både på hvordan kristne miljøer kan fungere, og hvordan religion kan bli et maktmiddel med potensielt store skadevirkninger, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi Anders Torp.  Foto: Stein Gudvangen

Bort fra helvetesangsten

torsdag 21. april 2016

Kristenliv

Det er ikke spesielt vanskelig å forstå 
at Anders Torp ønsket seg langt bort fra den 
sammenhengen han vokste opp i.

Bok: Jesussoldaten - Gutten som skulle vinne landet for Gud

Skrevet av Tonje Egedius og Anders Torp

Innbundet, 261 sider

Cappelen Damm, 2016

Bokanmeldelse

Fra kirkens side blir evangeliet gjerne omtalt som «det glade budskap». For Anders Torps del er dette en lite dekkende beskrivelse av oppveksten. Det har vært en smertefull opplevelse å lese hvordan han beskriver sin egen barndom.

Aftenposten-journalist Tonje Egedius fortjener ros for å ha ført Torps historie i pennen. Hun har også innhentet opplysninger som setter historien i sammenheng.

Egedius reiser en viktig og samtidig utfordrende problemstilling om barn og religiøsitet på avveier. Mer enn å gå i forsvar trenger vi som kristne å ta disse historiene på alvor.

Religionsfrihet

«Ida syntes det var morsomt å skåle ved bordet. Ofte lo pappa av henne og skålte tilbake. Dagen etter var det plutselig ikke morsomt lenger. (...) Visste vi ikke at vi kunne havne i helvete av å holde på sånn?»

Ida er bokens fiktive navn på en av Anders Torps søstre. Episoder som denne er ganske typiske i Torps beskrivelse av sin egen oppvekst.

Anders Torp sier allerede i bokens forord at han vokste opp uten religionsfrihet. Han beskriver en oppvekst hvor angst er en sentral bestanddel, og hvor frykten for helvete ikke var langt unna.

«Det lå liksom alltid der, i bakhodet, at selv når vi hadde det bra, var vi bare en hårsbredd fra helvete». Det er også påtakelig hvor lett det tilsynelatende har vært å årsaksforklare nær sagt alle mulige forhold med onde åndskrefter.

Angst for helvete

For Anders Torp var angsten en sentral bestanddel allerede fra barndommen av. Han strakte seg langt for å tilfredsstille omgivelsenes forventninger, men opplevde stadig å komme til kort. Han var ikke from nok. Han fortjente nok ikke annet enn helvete. Midt i tenårene gjennomførte han to ganger en 40 dagers faste. Det hjalp ikke på angsten.

Allerede mot slutten av barneskolen spør Anders moren sin om han skal begå selvmord. Senere skal han flere ganger komme på avstand fra Gud, men han kommer på nesten forunderlig vis alltid tilbake. Delvis forklarer han dette med farens sterke overtalelsesevner.

Grensen

Anders Torp har fortalt om det vanskelige forholdet til faren flere ganger før. Denne våren har historien kommet frem på nytt, både gjennom VGTV-serien «Frelst» og gjennom denne boken.

I boken flettes Torps historie sammen med den generelle utviklingen når det gjelder samfunnets kjennskap til ulike religiøse miljøer og hvordan disse påvirker barn. Det kommer tydelig fra at samfunnet mangler kompetanse når det gjelder barn i mer eller mindre eksklusive religiøse miljøer. Religionsfriheten står sterkt, og mange vegrer seg for å blande seg inn i private anliggender.

Men hvor går grensen? Hvor langt kan foreldre og religiøse ledere gå før holdninger og handlinger blir et offentlig anliggende?

Dilemma

Et av dilemmaene vi står overfor, er at religiøs aktivitet i stor grad har blitt presset ut av offentligheten og over i det private. Dermed har noe av respekten og forståelsen for hvor eksistensiell en religiøs tilhørighet kan være blitt svekket. I kjølvannet av det kan nok sekulære mennesker til tider for lett gå inn for å regulere religiøse miljøer.

Men samtidig som vi må hegne om religionsfriheten, kan vi ikke ignorere barns lidelser i møte med foreldres noen ganger uvettige, andre ganger direkte skadelige adferd.

«Science-fiction»

For min egen del har «Jesussoldaten» også vært tankevekkende lesning fordi jeg selv har hørt flere av de forkynnerne Anders Torp forteller om.

Gjennomgående tror jeg Filadelfiakirkens pastor Andreas Hegertun oppsummerte godt da han i TV-debatten på NRK i mars omtalte Torps fortellinger som «science fiction». Ikke på den måten at han mistror Torps fortellinger, men at han på ingen måte kjenner seg igjen i viktige sider ved den åndeligheten som ble uttrykt i de miljøene Anders Torp har tilhørt.

Denne boken beskriver ikke typisk norsk pinsekristendom. Heldigvis.

Trist

Jan-Aage Torp takket nei til å medvirke til denne boken. Anders’ mor Ann Christin er derimot intervjuet. For meg var en av de tristeste uttalelsene i hele boken den hun kommer med mot slutten.

Hun visste at Anders syntes mye av det han hadde opplevd var var vanskelig, men ikke hvor ille han hadde opplevd det. «En annen grunn til at det var var vanskelig å lese Anders’ historie, er at det han forteller er sant.» Det sier ikke så lite, når en har lest hvordan Anders beskriver sin egen oppvekst.

Svært personlig

Anders Torp forteller nokså detaljert om forholdet til faren. Han beskriver også sympatiske trekk ved ham, men mye av skildringen tegner et bilde av en far og en pastor som ikke har skjøttet sine roller på beste måte.

Denne delen av debatten er den vanskeligste, fordi den blir svært personlig. Det var også en underlig opplevelse å se far og sønn i den nevnte TV-debatten på NRK. Det finnes åpenbart premisser for samtalen som vi ikke kjenner. Derfor er det vanskelig å ta ordentlig stilling til det som blir sagt, særlig når det gjelder private forhold.

Langt bort

Menneskelig talt kan jeg godt forstå at Anders Torp ønsket seg langt bort fra det miljøet han tilhørte og den Gud han kjente. I 2007 sa han definitivt takk for seg i Oslokirken. I dag kaller han seg ikke lenger en kristen. Det valget er hans eget, og det fortjener han respekt for.

Selv etter å ha lest en slik personlig bok, er det mye en ikke vet både om Anders selv, om familien og om menigheten.

Men boken er egnet til å sette et våkent søkelys både på hvordan kristne miljøer kan fungere, og hvordan religion kan bli et maktmiddel med potensielt store skadevirkninger. Det er ikke evangeliets hensikt. Derfor bør vi prøve å lære av dette fremfor å skyve det vanskelige unna.