Ånd, sjel og legeme

Author picture

tirsdag 25. september 2018

Kristenliv

Bibelen lærer klart at mennesket er ånd, sjel og legeme (1.Tess.5,23), men angående begrepet sjel og ånd, så er det ikke alltid lett å se hva Bibelen legger i disse begrepene. Den vanligste forståelsen er at ånden er den innerste kjernen i vår personlighet, og så følger sjel og så legeme. Dette illustreres da gjerne med tre sirkler, hvor den innerste sirkelen er ånden, mens den neste er sjelen og legemet da som den ytterste sirkelen.

Se illustrasjon her: http://thomasmarvin.files.wordpress.com/2012/03/spirit-soul-body.png

I 1.Kor.15 - som ofte blir kalt for ‘Oppstandelseskapittelet’, skriver apostelen Paulus noe som berører forholdet mellom ånd, sjel og legeme (v.35-50):

‘Men nå vil vel noen si: “Hvordan står de døde opp? Hva slags kropp har de?” Du uforstandige menneske! Det du sår, får da ikke liv igjen uten at det dør. Og det du sår, er jo ikke den planten som kommer opp, men et nakent korn, av hvete eller et annet slag.

Gud lar det få den skikkelse som han vil, hvert enkelt slag får sin egen skikkelse. Ikke alt kjøtt er av samme slag. Det er ett slag hos mennesker, ett hos fe, ett hos fugl og ett hos fisk.

Og det finnes himmelske kropper og jordiske kropper; de himmelske har én glans, de jordiske en annen. Én glans har solen, en annen har månen og en annen igjen har stjernene. Ja, én stjerne skiller seg fra en annen i glans.

Slik er det også med de dødes oppstandelse. Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet. Det blir sådd i vanære, det står opp i herlig glans. Det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft. Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige.

Det første mennesket var fra jorden og skapt av jord, det andre mennesket er fra himmelen. Slik det første jordiske mennesket var, slik er også de andre jordiske. Og slik den himmelske er, slik skal også de himmelske være.

På samme måte som vi har båret det jordiske menneskets bilde, skal vi også bære den himmelskes bilde.

Men det sier jeg, søsken: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og det forgjengelige skal ikke arve uforgjengelighet.’

Her synes det altså som om Paulus skiller klart mellom sjel og ånd - og at det åndelige bare gjelder oppstandelseslivet og den kommende verden - i og med at han skriver:

‘Det blir sådd en kropp som hadde sjel, det står opp en åndelig kropp. Om det finnes en kropp med sjel, finnes det også en åndelig kropp. For slik står det skrevet: Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel. Den siste Adam ble en ånd som gir liv. Det åndelige var altså ikke det første, men det sjelelige. Deretter kom det åndelige.’ (v.44-46)

Men samtidig lærer jo Paulus om at vi som mennesker har en ånd, og at denne ånden i oss kan bli influert av Guds Ånd her og nå. For i Rom.8,14-16 heter det:

‘Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.’

Det behøver selvsagt ikke være noen motsetninger i dette. I så fall må det bety (slik jeg ser det) at det åndelige livet som skal vare i alle evighet, allerede ER begynt i oss her og nå! Ja, så sant vi har mottatt Jesus som vår personlige Frelser og Herre, og har mottatt Den Hellige Ånd som pant i våre hjerter (Ef.1,13-14).