Ættetavlenes budskap

Jeg ser ikke på skapelsesberetningen, og langt mindre ættetavlene, som poesi. Men jeg tror vi står i fare for å presse tekstene hvis de leses som en slags journalistisk fortelling om nøyaktig når og hvordan Gud skapte verden.

I etterkant av kronikken min«Bibelske argumenter for en gammel jord» (Dagen 17/8) har jeg fått variert kritikk. Det er helt greit. Selv er jeg blant de som tenker at det ikke er så enkelt å fortolke de første elleve kapitlene i 1. Mosebok – gjerne kalt «Urhistorien». Slik sett er det naturlig at kristne bibellesere tenker noe ulikt om hvordan teksten skal forstås.

Derimot blir jeg mismodig når spørsmålet om ung jord gjøres til en test på bibeltroskap eller når for eksempel Cathrine Olaussen slår fast at «Det kristne håpet forutsetter en ung jord» (Dagen 24/8). Nei, slik er det heldigvis ikke. Jeg kan tenke nøyaktig det samme som Olaussen om at Gud en dag skal skape en ny himmel og en ny jord selv om jeg er åpen for jorden ble skapt for mer enn 6000 år siden.

Noe kritikk mot kronikken min har vært knyttet til min påstand om at det finnes «hull» i ættetavlene, og at disse kanskje ikke var «ment som en komplett oversikt over alle slektsledd mellom Adam og Jesus». For eksempel sitererAxel Saxe i Dagen 21/8 Øivind Andersen som skrev om «de nøye tidsangivelser i 1. Mos 4 –11». Taler ikke disse tidsangivelsene imot muligheten for at det kan være hull i ættetavlene? Spørsmålet er relevant og jeg vil derfor gi noen utfyllende kommentarer.

La meg starte med å påpeke årsaken til at mange bibelforskere ikke leser de første kapitlene i Bibelen som en slags historisk fortelling om de 2000–3000 første årene av universets historie. Årsaken er tekstens sjanger – som er omstridt.

Dette handler om mye mer enn en diskusjon om skapelsesberetningen bør leses bokstavelig eller ikke. Mulighetene er langt flere. Dessuten er det på ingen måter gitt at bare en strengt bokstavelig lesning er det samme som å ta teksten på alvor.

La meg illustrere poenget: Hvis jeg sier til kona mi at kofferten hun har pakket «veier et tonn», bør hun ikke avfeie påstanden ved å hevde at den bare veier 31 kilo. Jeg har faktisk noe på hjertet selv om det ikke er bokstavelig sant at kofferten veier omkring 1000 kilo, nemlig at kofferten er (overraskende) tung.

Det er altså ikke slik at en tekst må være poetisk for at det blir feil å lese alle ord og formuleringer bokstavelig. Teksttolkning er vanskeligere enn som så – selv om mye blir løst hvis vi ser på konteksten og tolker tekster i lys av hverandre.

Jeg ser ikke på skapelsesberetningen, og langt mindre ættetavlene, som poesi. Men jeg tror vi står i fare for å presse tekstene hvis de leses som en slags journalistisk fortelling om nøyaktig når og hvordan Gud skapte verden.

Et viktig poeng i denne sammenheng er at skapelsesberetningen (og mange andre tekster i Bibelen) inneholder mye symbolikk. Enhver leser oppdager hvor sentralt syvtallet står. Dette tallet symboliserer en kvalitet, nemlig helhet og fullkommenhet.

Slik er det faktisk også på norsk. Skal vi virkelig gå langt, kan vi snakke om å ta på «syvmilsstøvler». Vi bruker også uttrykket å være i «den syvende himmel» eller at noe varte i «syv lange og syv brede».

I skapelsesberetningen er syvtallet mye mer fremtredende enn at Gud skapte på seks dager og hvilte på den syvende. På hebraisk inneholder 1. Mos 1,1 syv ord. Neste vers består av 14 ord (altså 2x7).

En rekke nøkkelord og nøkkeluttrykk forekommer også syv ganger eller kan deles på syv. Gud opptrer 35 ganger (altså 5x7), jorden og himmelen/hvelvingen 21 ganger (altså 7x3), «og det skjedde», samt «Gud så at det var godt», finner vi syv ganger.

Det interessante er at syvtallet også spiller en rolle i ættetavlene. For eksempel blir det sagt mye mer om det syvende slektsleddet i 1 Mosebok 4, nemlig Lamek, enn om hans forfedre. Og når vi kommer til det syvende slektsleddet i 1. Mosebok 5, så dukker Enok opp, og i motsetning til sine forfedre dør ikke han. Isteden står det at han «vandret med Gud, så ble han borte, for Gud tok ham til seg» (1 Mos 5,24).

Minst like påfallende er det at ættetavlene i 1. Mosebok 1-11 har en identisk struktur. I slektstavlen fra Adam til Noah finnes det ti navn og den siste på listen har tre sønner (se 1. Mosebok 5). Nøyaktig det samme ser vi i 1. Mosebok 11 hvor det er ti navn fra Noah til Tarah og den siste står også oppført med tre sønner.

Mitt poeng er ikke å problematisere tekstenes troverdighet – slik mye historisk-kritisk bibelforskning gjør. Selv vil jeg ta tekstene på ramme alvor og finne ut hva de faktisk vil fortelle oss. Mitt inntrykk er at forfatternes hovedpoeng ikke er kronologi og historisk nøyaktighet siden ættetavlene altså ser ut til å ha blitt strukturert og tilpasset meget bevisst.

Som nevnt i kronikken 17/8 er det ingen tvil om at en del bibelske slektstavler hopper over ledd. Det gjelder slektstavlene til Jesus i Det nye testamente som har en komprimert struktur – slik at det blir, ifølge Matteus, «fjorten slektsledd fra Abraham til David, fjorten ledd fra David til bortførelsen til Babylon, og fjorten ledd fra bortførelsen til Babylon inntil Messias» (1,17).

Noe tilsvarende finner vi også i Det gamle testamente. Når det i 1. Mosebok 46,16-18 tales om at Silpa «fødte Jakob disse barna, 16 sjeler», så inkluderes både barn, barnebarn og oldebarn. Kanskje noe tilsvarende er tilfelle for slektstavlene først i 1. Mosebok?

Til alle tider har de høye tidsangivelsene som vi møter i slektstavlene i 1. Mosebok forundret bibellesere. Kan det virkelig stemme at Noah var 500 år gammel da han fikk sønnene Sem, Kam og Jafet, og at han ble 950 år gammel?

Jeg innrømmer gjerne at moderne lesere kan se det som naturlig å bruke slektstavlene – når de ser ut som de gjør – for å regne ut når Adam levde. Som sagt tenker jeg at det kan være hull i disse, men hva hvis det ikke er slik? I så fall må Sem, sønnen til Noah, ha vært 450 år da hans tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-olde­barn Abraham ble født og 525 år da Abraham startet på reisen til Kanaan.

Dessuten levde han 35 år lengre enn Abraham. Men de første kapitelene i 1. ­Mosebok gir  inntrykk av at Abraham levde mange generasjoner etter Sem som ikke er nevnt en eneste gang i fortellingen om Abraham.

I dag vet vi at ættetavlene i Det gamle testamente ligner noe på den sumeriske kongeliste fra 1800 før Kristus. Her nevnes en rekke konger både før og etter syndfloden, og i likhet med 1. Mosebok er tallene mye større før syndfloden enn etterpå.

En av kongene, Emmenluanna, konge i Bad-Tibira, skal ha regjert i 43.200 år. Er det mulig at slektstavlenes høye tall på et eller annet vis har en symbolsk mening? Muligheten er der i hvert fall, men bibelforskere er ikke blitt enige om hvordan tallene mer konkret bør forstås.

I debatten om hvordan vi skal forstå de første kapitlene av 1. Mosebok blir det iblant understreket at enigheten var stor helt frem til 1600-tallet om at Adam og Eva levde for omkring 6000 år siden. Er ikke det et tegn på at tekstene er klare – og bør leses temmelig bokstavelig?

Mitt svar er at det åpenbart går an å bruke bibeltekstene for å fastslå at verden ble skapt på seks vanlige dager for omkring 6000 år siden. Men det betyr ikke at en slik tolkning er den eneste ­mulige. Det var lenge vanlig å fortolke Bibelen slik at jorden står stille mens solen beveger seg. Så lenge dette var den vitenskapelige konsensus, trengte ikke bibellesere å vurdere andre fortolkninger.

I dag mener de fleste vitenskapsmenn, også mange med en tydelig kristen tro, at tegnene er mange på at både universet og jordkloden er mye eldre enn noen tusen år. Jeg har ikke forutsetninger for grundig å vurdere disse vitenskapelige påstandene.

Men det bør være uproblematisk at bibellesere, på bakgrunn av slik vitenskapelig enighet, undersøker nøye hva bibeltekstene faktisk binder oss til å tro. Vitenskapen har endret seg, og vil endre seg fremover, men Guds ord står fast.