Lenger enn Bibelen?

Author picture

onsdag 14. november 2018

Dette innlegget er en respons på "Tjenestedeling i NLM"

dagensdebatt

Ketil Jensen har gjennom to innlegg på dagensdebatt, gitt uttrykk for at han ønsker å reise en samtale om tjenestedelingsprinsippet med tanke på å få til en endring i bibelforståelse og praktisering av dette i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM). Han er tidligere tillitsvalgt i flere regioner og har også tidligere vært ansatt som rektor ved flere NLM skoler.

Når Jensen ønsker å fremme dette temaet må han være klar over at han reiser en debatt som i nærmere 2000 år har vært avgjort ved å lese hva Bibelen sier om temaet og konkludere ut fra det. Jensen mener likevel vi lever i en ny tid som kan kreve nye løsninger. Det kommer klart frem i det siste innlegget at flere tekster i Bibelen taler klart om tjenestedeling – altså at noen oppgaver i menigheten er forbeholdt menn som oppfyller visse kriterier. Det argumenteres i den forbindelse for at vi ikke trenger å lese tekstene «som de står». I stedet kan veien være «ganske lang» fra tekst til tolkning. Dette utbroderes på følgende måte:

- «I flere spørsmål går kristen etikk lenger enn Bibelen i retning av mer frihet, nestekjærlighet og medmenneskelighet, slik som tilfellet er med slaveri og kvinners sosiale status.»

Dette er dessverre et ganske avslørende utsagn. Jensen skiller for det første mellom kristen etikk og Bibelen. Det er for så vidt greit rent faglig, men når skillet også gis en kvalitativ mening og den kristne etikken plasseres i førersetet oppstår problemene som prinsipielt ikke har noen endestasjon. I dette utsagnet vurderes kristen etikk som av høyere etisk verdi enn Bibelen selv. Det er altså de menneskelige tolkningene og utlegningene av Bibelen (som er forskjellige fra det Bibelen sier lest «som den står») som får forrang. «Kristen etikk» er mer fri enn Bibelens etikk. «Kristen etikk» er mer nestekjærlig enn Bibelens etikk og «kristen etikk» er mer medmenneskelig enn Bibelens etikk. Menneskers systematiske fremstillinger av etiske problemstillinger og dets løsninger skal vurderes høyere enn Guds ord. Det er ikke sikkert Jensen vil gi tilslutning til det jeg har skrevet her, og jeg tar gjerne imot en oppklaring, men jeg kan ikke se det annerledes enn at det er det han faktisk skriver.

Det er også dette som alltid har vært en av hovedsakene i debatten om kvinners stilling som har rast de siste 60 årene blant annet i den norske kirke (DNK). Å lese Bibelen, men underlegge den menneskelig fornuft er klassisk liberal teologi. Å stå «med Bibelen i hånd – fordi den selv har gitt oss retningen», slik Jensen skriver, er nøyaktig samme argumentasjon som har blitt brukt, ikke bare for å oppheve tjenestedelingen, men også for å legitimere homoseksuell atferd og godta kjønnsnøytrale ekteskap. Det skal vanskelig gjøres å nekte for dette. Også selve forsoningslæren i Bibelen har blitt lagt under samme vurdering når Jesu offerdød problematiseres i lys av vår subjektive etiske sans.

Både homofilispørsmålet og tjenestedelingsspørsmålet er i Bibelen grunngitt i den samme skaperordningen. Det er et faktum som det er vanskelig å komme unna selv om sakene ellers kan være forskjellige. Sakene har en sammenheng. Jensen understreker at han ikke ser på kjønnene som like eller «nullet ut». Det gjør han vel i. Men går ikke det an å si, også om man skulle forsvart kjønnsnøytrale ekteskap?

La meg kort svare på noen av de konkrete argumentene Jensen bruker. Jeg hopper i denne forbindelse over punktet som har med slaveritekstene å gjøre da det allerede er gitt gode og oppklarende svar på dette fra flere hold i NLMs ledelse blant annet gjennom Espen Ottosens innlegg i dagens avis.

Jensen antyder at begrunnelsen som ligger i skaperordningen muligvis må revurderes fordi den etter hans mening ikke i samme grad tas til etterretning i spørsmålet om hårlengde og hodeplagg. (1kor 11) Det som ikke nevnes er at den viktige forskjellen her i at 1kor11 har med et «døm selv (v.13) etterfulgt av en generell bemerkning som avviser det å føre interne stridigheter på dette punktet. Når det er sagt må vi slett ikke se disse bibelversener som uten betydning. Jensen understreker jo også at «en sak som begrunnes i skapelsen står sterkt». Skulle det ikke da etter Jensen eget syn være mer naturlig å argumentere for tildekking av hode enn mot tjenestedeling? Når Jensen ikke gjør det, men i stedet bruker et spørsmål der vi bes om å ikke føre stridigheter til å overføre stridigheter til et punkt der det etter Bibelen ikke åpnes for alternative syn, så viser det igjen at beveggrunnen i argumentasjonen ikke er Skriften alene.

I argumentasjonen trekkes også pastoralbrevene frem. Tekstene om at ulike menighetsfunksjoner skal være forbeholdt menn med rette kvalifikasjoner trekkes i tvil ved å poengtere at kvinnen Føbe omtales som diakon i Rom 16:1 mens det i 1Tim 3:12 står at en diakon skal være «én kvinnes mann». Jensen og undertegnede er enige om at «Bibelen ikke motsier seg selv». Løsningen er derfor ikke å overskrive det ene bibelverset med det andre, men å forstå dem i sammenheng. Bibelen har flere slike eksempler på unntak fra regelen. Dette finnes også andre steder innen tjenestedelingstematikken. Generelt får vi høre at kvinner ikke skal opptre som lærer (1tim2:12). I Tit 2:3-4 lærer vi likevel at eldre kvinner skal være «lærere i det gode» og «lære de yngre kvinnene». Holdt sammen med andre bibelvers om dette er poenget ganske klart. Vi skal ikke underkjenne at noen grenseoppganger av og til kan være vanskelige. Men å slutte ut fra dette at det ikke er noen forpliktende veiledning i Bibelen i forhold til kvinners tjeneste er i realiteten å avskrive Bibelens veiledning.

Mot avslutning dras poenget fra 1kor 9 frem, der Paulus understreker hvordan han har tilpasset seg miljøet han har jobbet i, ved å gi avkall på goder han egentlig kunne hatt rett på, for å vinne så mange som mulig. Paulus har vel å merke ikke tilpasset seg miljøet ved å gå på kompromiss med Guds ord for å vinne så mange som mulig. Det han har gjort er å si fra seg privilegier. Han har blitt en tjener for alle. Det står også enhver fritt til i dag. Paulus´ ydmykhet er forbilledlig og helt sikkert en mangelvare idag både blant menn og kvinner, blant lærde og leke og menighetsledere. En menighetsleder som blir en tjener for alle er ikke en avgått menighetsleder men en som har Kristi sinnelag og fører Kristi lære. Ydmykheten er aldri en ydmykhet på vegne av Guds ord.

Til sist trekker Jensen frem erfaringen som han erkjenner ikke kan overprøve bibelordet. Det siste er en viktig presisering. Jensens erfaringer er ikke problematiske. Det er ikke overraskende ut fra et bibelsk syn på tjenestedeling at kvinner kan ha gode og oppbyggelige andakter eller på annen måte virke til liv og vekst både i hjem og menighet. Det er nettopp synet om at mann og kvinner er skapt forskjellige og til dels til forskjellige roller som underbygger best kvinners (og menns) unike verdi og bidrag inn i både hjem, menighet og samfunn. Vi trenger kvinner i NLM nettopp fordi de på noen punkt er annerledes enn menn og bidrar på sine unike måter til vår felles visjon om å vinne verden for Kristus. Samtidig opererer også med noen oppgaver som er forbehold utvalgte menn etter en del kriterier.

Bibelens veiledning på dette punktet er selvsagt ikke gitt oss uten grunn. Det vil gå for langt å gå i dybden med dette feltet her, men når vi først er inn på erfaringsgrunnlaget kan det være relevant å stille Jensen et spørsmål avslutningsvis. Den norske kirke åpnet, ikke uten kontrovers, for kvinnelige prester i 1961. De fleste biskoper avviste på den tiden legitimiteten i dette, men sakte men sikkert har kvinnene vunnet frem i ledende stillinger i DNK. Den første kvinnelige biskop ble også den første til å godta en prest i registrert partnerskap. Hun ønsker å være «sannheten tro i kjærlighet» som var tittelen på hennes forsvar av dette. Hennes etikk gikk «lenger enn Bibelen». Fra 2016 er DNK ledet av 4 kvinner i stillingene som leder av bispekollegiet, leder av kirkerådet, leder av samisk kirkeråd og leder av mellomkirkelig råd. Den norske kirkes historie på disse punktet er langt fra unik. Mitt spørsmål til Jensen er: På hvilken måte finner han disse erfaringene relevante i forhold til synet han nå fremmer i NLM? Også jeg er interessert i å bruke den tiden jeg har fått til å «tjene i vår levetid» for å «tjene evangeliets fremgang» Samtidig er jeg overbevist om at det gjøres best å holde fast på Ordet og forkynne det til omvendelse og tro, slik det står (skrevet):

- «For dere vet først og fremst dette, at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning. For aldri er noe profetord brakt fram ved menneskers vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den Hellige Ånd.» 2Pet 1:20f