KrF’s veivalg – vingling i sentrum?

Author picture

fredag 19. oktober 2018

dagensdebatt

Når Knut Arild Hareide vil velge samarbeidspartner ut fra hvem som har felles mål på ulike samfunnsområder, står han i fare for å bomme på hovedmålet om et kristendemokratisk samfunn. Det er i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. Det er virkemidlene for å nå målene som er interessante.

Da Kristelig folkeparti ble dannet var hovedmotivet å få kristne politikere inn i politikken. Politikere som skulle motarbeide avkristningen og sørge for at kirka fikk gode vilkår, kristendommen fortsatt skulle ha en sentral plass i skolen og et lovverk preget av kristen moral. Hvilket politisk syn den enkelte ellers hadde var underordnet.

Med en valgordning der muligheten for personvalg er borte og partiet søker politisk makt i regjering, kreves det av partiet et langt bredere politisk program. Dette har vært og er partiets dilemma. Man har endt opp med et felles minste multiplum av politiske oppfatninger og definerer seg som et sentrumsparti. Dette gjør imidlertid partiet konturløst og uklart for mange velgere. Man spør seg derfor: Hva skal vi med Kristelig folkeparti?

Flere har beflittet seg på å understreke at man ikke er borgerlig, men heller ikke sosialistisk. Hva er man da? Er sentrum midt mellom konservatisme og radikalisme, mellom markedsøkonomi og planøkonomi, mellom kollektivisme og liberalisme. Det finnes grader av eksempelvis markedsøkonomi og planøkonomi, men jeg vil hevde at det finnes ikke noe midt i mellom. Det er to ulike utgangspunkt for tenkning om økonomisk politikk.

Mange har derfor sett med forventning på den ideologiske avklaringen av eget ståsted og framtidig retning som har foregått siden forrige valg.

Når partilederen nå gir uttrykk for at man bør søke samarbeid med andre partier som har sammenfallende mål med Kristelig folkeparti, er det en tilforlatelig tanke. Imidlertid er det i realiteten i liten grad målene som skiller politikk. De fleste politikere fra alle partier ønsker jo at alle skal ha det bra, lav arbeidsledighet, god velferd for alle, ikke forurensning og at vi skal leve i fred og fordragelighet med omverden der alle bør ha det like bra som oss. Man bruker litt ulike ord og vekting i retorikken. Det er ikke målene, men midlene som skiller politikken. Det hjelper lite å ha felles mål hvis ikke kart og kompass er riktig og brukes med forstand.

Forvalteransvar, menneskeverd og nestekjærlighet fremheves som sentrale for Kristelig folkepartis politikk. Dette sier imidlertid lite uten atskillig mer konkret innholdsbestemmelse. Som individer og familier har vi klare holdepunkt i Jesu lære om hva som forventes av oss og hva nestekjærlighet betyr: Vi skal dele med hverandre («yte etter evne og motta etter behov»), vende det andre kinnet til og være gjestfrie. Som norm for politikk og samfunnsstyring derimot kan slike prinsipp lede til resultater de færreste ønsker.

Individuell moral og felles verdier er utvilsomt viktig for et velfungerende samfunn. Våre vestlige demokratier forutsetter tillit og noenlunde felles normer for rett og galt. Her har Kristelig folkeparti fortsatt sin primære berettigelse: Å arbeide for at kristen forkynnelse og undervisning får gode rammevilkår og at kristne normer holdes i hevd.

Når det politiske perspektivet skal utvides ut over dette, trengs en ideologisk opprydding i spørsmål knyttet til omfang, mål og grenser for statlig styring og markedets rolle og rammevilkår.

Når partilederen ønsker å dreie partiet i sosialistisk retning, kan det godt hende at det vil gi økt oppslutning. Det er et tydelig retningsvalg og mange toneangivende kristne henter heller politisk inspirasjon fra sosialistisk tenkning heller enn fra moralfilosofen Adam Smith og markedsliberalismen.

Det er imidlertid ikke på sosialistisk side tyngdepunktet blant Kristelig folkeparti sine velgere tradisjonelt har ligget. Professor Sigbjørn Sødals undersøkelse av velgerbevegelser gjennom de siste 40 år (Samfunnsøkonomen nr 3/2018) viser langt sterkere slektskap mellom Kristelig folkeparti og partiene på borgerlig side, inkludert Fremskrittspartiet, enn mot sosialistisk side.

Å skifte side vil derfor for mange av oss bidra ytterligere til å skape inntrykk av et vingleparti. Å felle den sittende regjeringen og sende nasjonen ut i regjeringskrise, fordi man sliter på gallupen, fremstår som direkte uanstendig. I anstendighetens navn får man gjøre det man sa i forrige valgkamp og etter valget, ikke gå inn i noen regjering. Så kan man evaluere hvor klokt det var og gjøre et tydelig linjevalg før neste valg. Uansett vil partiet gjøre klokt i å foreta en ideologisk opprydding og fremstå med en klarere politikk for ansvarlig virkemiddelbruk. Målene kjenner vi.