Illustrasjonsbilde: Pixabay

Forsoningens tjeneste

Author picture

torsdag 22. februar 2018

dagensdebatt

Nåden og sannheten hører sammen, det er de to som er vårt vitnesbyrd og vår kraft til å leve ett liv i seier.

Om noen er i Kristus, da er han en ny skapning, det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt. Men alt dette er av Gud, han som forsonte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forsoningens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forsoningen. (2Kor.5:17-19)

Her om dagen så jeg på en diskusjon blant pastorer og noen kjente kristne profiler i Amerika. En av dem sa han var sjokkert, og han la til at han ikke ble lett sjokkert, over en uttalelse som en kjent TV-evangelist hadde kommet med, som var følgende:

”Gud er ikke sint på deg, uansett hvem du er, hvor du bor, eller hvem du er sammen med”.

Så la han ut om Guds vrede og siterte ett bibelvers eller to om dette mens de andre nikket energisk. Poenget er at hans gudsbilde er en vred og sint Gud, en som knapt klarer å holde seg tilbake i fra å la sin vrede ramme oss mennesker med full tyngde, og jeg vet at dette gudsbildet finner gjenklang i hjertet til mang en oppriktig kristen som jeg har møtt på min vei. Det gjorde det engang hos meg selv også.

La oss sette sannheten på plass en gang for alle, Gud er ikke sint på deg. Han lot alt ramme sin egen sønn, han ble til synd for oss, for at vi i ham skal bli rettferdige for Gud.

Selve grunnsannheten i evangeliet er at Gud elsker deg, ikke bare deg som tror, men også de ufrelste ”skitne” synderne der ute i verden som lever i all slags umoral og selvdestruktive aktiviteter. Rokker du ved det er det ikke lenger evangeliet som forkynnes, da er det noe annet. Da er du tilbake ved fjellet Sinai der loven ble gitt, og evangeliet, blodet og forsoningen har mistet all sin kraft og mening.

Den store tragedien iblant oss er at vi kristne ikke vet hvem vi er i Kristus. Mange, spesielt vi av den eldre generasjonen ble ført vill av løgnen om en sint og misfornøyd Gud, som bare ventet på å hive oss skitne, lunkne og syndige hyklere i fortapelsen. Vi ikledde oss en identitet som syndige usle mark og ikke som hellige og rettferdige i Kristus. Og det er ikke rart, når forkynnelsen vi hørte på i årevis dyttet oss ned i fortvilelse, fordømmelse og håpløshet. Tilslutt visste vi ikke selv om vi var frelst eller fortapt. Forventet virkelig noen at slike kristne skulle gå ut og vinne verden? Eller at en slik forkynnelse ville skape vekst i våre menigheter? Sannheten er at mange menigheter har mistet flere generasjoner på grunn av en forkynnelse som tegner ett bilde av en lovisk, sint og dømmende Gud.

Korset handler dypest sett ikke om vår synd, men om din og min verdi i Guds øyne. Synden var noe som måtte tas bort, men ikke målet i seg selv. Det var du og jeg som var målet for hans forsoning. Evangeliet er ikke at Jesus døde for å holde tilbake en vred Gud, men for å åpenbare hans kjærlighet og nåde mot oss alle og spesielt for oss som tror. Gud har forsonet seg med verden, men de fleste vet ikke om det. Gud har forsonet seg med deg, men det er ikke så lett å tro når øynene er på deg selv og dine feil og mangler, og ikke på Kristus.

Det var D. Martin Lloyd-Jones som i sin tid sa at ”dersom jeg ikke forkynner nådens evangelium på en slik måte at det vil bli missforstått, latterliggjort og misstenkeliggjort, da er det ikke lenger evangeliet som blir forkynt i det hele tatt”. Radikal forkynnelse om rettferdiggjørelse, helliggjørelse og barnekår er det eneste som vil bringe fram en radikal omvendelse og ett liv i seier. Rett forkynnelse, der Guds nåde står i sentrum, skaper ikke passive kristne, men er selve drivkraften til ett produktivt liv, til seier over synd og lunkenhet. Til ett liv der Kristus vinner skikkelse i oss. For dypest sett handler alt om vår identitet i ham og hva han har gjort ferdig for oss.

Evangeliet handler ikke om at Jesus ikke kom for å redde oss fra en grusom verden, men han kom for å sende himmelens rike og kraften av hans oppstandelse ned i våre hjerter, slik vi kan gå ut i hans kraft og i hans autoritet for å vinne en fortapt verden for Gud, ved at vi forkynner Guds kjærlighet i Kristus både med ord og gjerninger. Det er evangeliet. Men dette er umulig dersom ikke Guds nåde er fundamentet og ”motoren” i livet vårt. Vi henter vår kraft i vår identitet. Vi trenger en radikal forkynnelse av nåde og sannhet i våre kirker og menigheter, en forkynnelse som ikke unngår eller ufarliggjør synd, men som gir oss kraft til å overvinne den.

Synden plager og herjer med mange kristne menn, spesielt den som du finner på nettet med noen få tastetrykk. Det hjelper lite å forkynne Guds vrede og dom over slik synd, det fører bare til fordømmelse. Og fordømmelse gir ingen kraft til å leve rett. Tvert imot så frarøver fordømmelsen deg din identitet og din frimodighet til å komme til Gud som du er. Veien ut av all synd er en overbevisning om Guds nåde og vår identitet i Kristus. Det er tragisk at ”nåde” er blitt ett ord som splitter kristne og skaper mistenksomhet og partier. ”Nådeforkynnelse” blir i enkelte kretser sett på som forførende og farlig. Hver gang det snakkes om nåde, må det straks ”balanseres” med at Gud er hellig og sannheten om at Gud hater synd! Sannheten blir motpolen til nåden og hellig blir motpolen til Guds kjærlighet, men er det slik? Naturligvis ikke.

Nåden og sannheten hører sammen, det er de to som er vårt vitnesbyrd og vår kraft til å leve ett liv i seier. Det er heller ikke loven som nå er hellig, men sønnen. Det er ikke Guds vrede som er evigvarende, men hans nåde og miskunnhet. Nådens trone i himmelen er stenket med sønnens blod som rant på korset, med ett offer gjorde han for all tid, hver den som tror, ikke noe mindre enn fullkommen. Det er denne bekjennelsen som vil ryste satans makt og fremme Guds rike, og det er allerede i ferd med å skje. For det er dette som er evangeliet.