Brann i rosenes leir.

Author picture

torsdag 13. september 2018

dagensdebatt

Det er fascinerende å lese avisen Dagen for tiden, selv om det kan bli vel mye. I KrF er det åpenbart ”alle mann til pumpene”. Partiet er ideologisk lekk som en sil, og alle ser det. Da kommer redningsmenn og kvinner på banen som med ulikt utgangspunkt og tilnærming skal overbevise enhver om at KrF fortsatt er KrF. Men det er jo problemet, KrF er ikke lenger hva det en gang var, og det er faktisk en ærlig sak. Problemet kommer når man i en åpenbar spagat prøver å overbevise både om at man står støtt samtidig som ulike apologeter skal overbevise i hver sin retning. Da er det bare til å lene seg tilbake og observere gymnastikken.
Det er langt fra nestorene Ingmar Ljones og Ingebrigt Sørfonn, som påpeker det åpenbare - nemlig at KrF har et troverdighetsproblem i forhold til den konservative linjen, til Bekkevold og Høvset som åpenbart mener at KrF befinner seg på en riktig liberal kurs.
Når Espen Ottosen spør ”hvem skal forsvare oss nå?”, så viser det at forsøket på å ri to hester samtidig ikke er mulig i lengden.


Debatt er sunt både innenfor og utenfor et parti, og fløyer vil til en viss grad være naturlig. Men i KrF har høyresiden i partiet mistet totalt fotfeste. Dette er grunnen til at blant annet Marita Moltu og Elisabeth Leirgul gikk over til Partiet De Kristne. KrF lekker også til andre partier, slik som overgangen til Høyre for KrFs fylkesvaraordfører, Pål Kårbø, viser.


Partiet De Kristne (PDK) vil gjerne utfordre til en sunn og god debatt. Men det er KrFs sentrale ledere som går foran og viser veg i en ulykksalig skitkasting. Dagfinn Høybråten kalte PDK for et ”skadeverk”. Kjell Magne Bondevik har to ganger gått i panikk-modus og advart mot PDK per se. Her skal ingen utfordre KrF s selvforståtte kristenmonopol; politikk, kurs og hamskifte underordnet.


I tillegg til Høybråten og Bondevik er det to personer som skiller seg ut i negative karakteristikker og skitkasting: Karl Johan Hallaråker og Nils Petter Enstad. Sistnevnte skriver på en måte som gjør at leserinnleggene hans burde ha aldersgrense. Hallaråker, den gamle misjonsgeneralen, holder seg ikke for god for uverdige utsagn. Når han angriper Tomas Moltus ”moralske standard”, påstår at Moltu ”brukar kvar anledning til å trakka på KrF”, ”ikkje er noko sanningsvitne for KrF sitt syn på ekteskapet eller for den saks skuld andre tema”, eller følgende: ”…..Den plassen kan aldri minipartiet til Moltu ta over om han aldri så mykje prøver å sverta oss.” , så avslører Hallaråker en svært usympatisk side som er svært lite konstruktiv. Det er nesten mer morsomt enn usaklig, men likevel svært usympatisk.


PDK ønsker en politisk diskurs, også med KrF. De som tydeligst formidler KrFs utydelighet på familiepolitikken, Hallaråker, er jo nettopp KrFs egen familiepolitiske talsmann og partiets egen kommunikasjonssjef. For alle utenfor KrF er det i og for seg likegyldig hva KrF mener. Det hadde bare vært greit for velgerne at KrF selv vet hva de mener og at velgerne kan ha en viss sannsynlig sikkerhet for hva KrF faktisk vil gjøre. Slik er situasjonen ikke nå.
Den politiske svertingen er det Hallaråker, Bondevik, Høybråten og Enstad som tar seg av. PDK vil ikke være med på slikt. Men KrF må tåle å bli politisk utfordret, og de må erkjenne at de ikke har monopol på et segment av velgermassen. Da kan vi få en konstruktiv debatt og politiske avklaringer, ja forhåpentligvis til og med samarbeid. Når det gjelder Nils Petter Enstads trollpenn, forventer jeg at KrF klargjør at de verken sympatiserer med, støtter eller oppfordrer til denne type lavmål i debatten.


Når det gjelder Espen Ottosens spørsmål om hvem som skal forsvare ham nå, så er et svar PDK. Hvilken veg KrF går vet de vel knapt selv. Til syvende og sist er det hele opp til velgerne. Det kalles demokrati.


Erik Selle

Partileder

PDK