Jøder lunkne til å få jødisk statsminister

Labour–leder Ed Milliband vil gjerne bli Storbritannias andre jødiske statsminister gjennom tidene, men er ikke særlig populær blant velgere med samme bakgrunn.

På kafeen i det moderne og stilfulle jødiske kultursenteret JW3 i Nord–London er Jonathan Fitter og sønnen Daniel straks klar til å snakke da Dagen lurer på hva de tenker om Ed Millibands jødiske bakgrunn.

– Mange jøder er bekymret for at siden Milliband er jøde, vil han gå for langt for å vise at han ikke er partisk med jødene, sier Jonathan Fitter.

På motsatt side av bordet sitter to venner, et ektepar som forteller at de er messianske jøder og nettopp er kommet hjem fra en tur til Israel. De nikker til Fitters bemerkning.

Bestefar drept

Ed Millibands familiehistorie er dramatisk. Moren overlevde Holocaust takket være polakker som skjulte henne.

Faren flyktet fra Belgia til England sammen med sin far i 1940, og gjorde under krigen tjeneste i den britiske marinen.

Den andre bestefaren ble drept i en nazistisk konsentrasjonsleir. Som sjuåring fikk Ed Milliband se bilde av ham under et besøk hos bestemoren i Tel Aviv.

Det var med andre ord ikke selvsagt at Milliband skulle bli født og få muligheten til å bli historisk etter morgendagens valg.

Døpt jøde

Én person med jødiske røtter har tidligere vært statsminister i Storbritannia. Benjamin Disraeli (1804–1881) var det til gjengjeld to ganger og ble en av 1800–tallets store britiske statsmenn.

Disraeli ble døpt inn i Church of England, og beskrev seg selv som et tomt blad mellom Det gamle og Det nye testamente. Dermed vil ikke alle jøder regne ham som jøde.

Men heller ikke Ed Milliband bekjenner den mosaiske tro.

«Jeg er ikke religiøs. Men jeg er jødisk», skrev han i venstreorienterte The New Statesman i 2012. Og han er den første jødiske lederen av Labour.

Konservativt flertall

De fleste av Storbritannias knapt 300.000 jøder sympatiserer mer med Det konservative partiet enn med Labour.

En meningsmåling utført for The Jewish Chronicle i april viste at bare 22 prosent av britiske jøder sier de vil stemme sosialdemokratisk.

Hele 69 prosent sier de vil stemme konservativt. Det er en markant endring siden Tony Blairs tid som Labour–leder og statsminister. Hvis Milliband inntar samme posisjon, er det ikke gitt at det utløser jødisk jubel.

– Ingen kommer til å løpe opp og ned gatene og rope om hvor fantastisk det er, sier redaktøren i Jewish Chronicle, Stephen Pollard, til Financial Times.

Rabbi Rebecca Qassim Birk i Finchley Progressive Synagogue i Nord–London mener mange jøder vil kjenne en tvetydig stolthet hvis Milliband vinner.

– Det er definitivt noe som pågår med ham som gjør kjærligheten til – eller forbindelsen med – ham mer ambivalent, sier Birk til samme avis.

Innvandringspolitikk

Selv om Ed Milliband ikke tror på Gud, og understreker at oppdragelsen hans heller ikke var preget av gudstro, mener far og sønn Fitter at han har med seg idealer om sosial rettferdighet som kan ha sammenheng med hans jødiske bakgrunn.

De tror også at han står for en innvandringspolitikk som er preget at familiens triste historie, med en dyp erkjennelse av betydningen av at fattige og forfulgte kan ha en muligheter.

– Han mistet rundt 60 slektninger i Holocaust, påpeker Jonathan Fitter.

Samtidig er Fitter urolig for at innvandringen kan bli så massiv og skje så hurtig at det ikke er bærekraftig for det britiske samfunnet.

Mer antisemittisme

Generelt har de to, som flertallet av britiske jøder, mer tillit til sittende statsminister David Camerons politikk.

– Han har gjort den britiske økonomien sterkere. Og han er ikke dårlig for det jødiske fellesskapet i landet. Han sier de riktige tingene, sier Jonathan Fitter.

Blant annet synes han at statsministeren tar trusler mot jødiske interesser alvorlig. I fjor var det rekordmange antisemittiske hendelser i Storbritannia, ifølge The Community Security Trust som har overvåket dette siden 1984. Totalt ble det rapportert om 1.168 tilfeller, som var en dobling fra året før. Mye var relatert til Gaza–krigen. Både ved det jødiske kultursenteret og Jewish Museum, som Dagen også besøker i London, er det sikkerhetskontroll før man slipper inn.

Stoler på Cameron

I en tale til Labour Friends of Israel i juni i fjor sa Ed Milliband at han ville søke å knytte tettere bånd med Israel hvis han ble statsminister. Han motsatte seg også boikott og isolasjon av Israel, og understreket at ingen i Labour bør stille spørsmål ved Israels rett til å eksistere.

På den andre siden poengterte Milliband at han som jøde og venn av Israel må kritisere Israel om nødvendig, blant annet ved å vise motstand mot «drap på uskyldige sivile palestinere».

Da han karakteriserte de israelske angrepene på Gaza som urettmessige og umulige å rettferdiggjøre, og senere signaliserte at han vil anerkjenne en palestinsk stat, ble det stilt nye spørsmål ved hans Israel–sympati. Jonathan Fitter har større tillit til David Cameron på dette området.

– Cameron er veldig tydelig på at Israel er i en alvorlig trusselsituasjon, og kritikken hans framstår som vennligsinnet, sier Jonathan Fitter.

I de kommende årene regner Daniel Fitter med sterkt press mot Israel i FN. Da tror han det er avgjørende at Storbritannia, som har fast sete i sikkerhetsrådet, har en statsminister som står stødig i sin støtte til landet.

Kamp mot bror

Ed Milliband er allerede historisk på den måten at han i Gordons Browns regjering fra 2007 hadde ministerpost samtidig med broren sin, David Milliband. Det hadde ikke skjedd siden 1938 at to brødre satt sammen i en britisk regjering.

I 2010 kjempet de to også om vervet som Labour–leder. Jonathan Fitter mener Ed falt sin bror i ryggen da han vant en knapp seier i denne kampen.

– Kanskje vil han gjøre det samme mot det jødiske fellesskapet, sier Jonathan Fitter.

Ed Milliband er blitt anklaget for å ha gått lenger med pro–palestinske holdninger enn broren for å appellere til muslimske velgere, som er en viktig gruppe for Labour.

Apolitisk

På et annet bord i restauranten i kultursenteret JW3 sitter den pensjonerte legen Jeoffrey Sagor.

– Jeg er ganske apolitisk, smiler Sagor, men opplyser at han allerede har stemt. Han er født, oppvokst og utdannet i Sør–Afrika, men kom til England for å jobbe i 1969.

– Jeg tror ikke det betyr noe at Milliband er jøde. Noen beskriver økende antisemittisme som et problem i Storbritannia, men jeg har ikke merket noe av det for min del, sier Sagor.

En annen jøde på nabobordet forteller at han er klar over Millibands bakgrunn, men ikke har tillagt det noe vekt i sine politiske avveininger.

Mye på spill

Jeoffrey Sagor finner fram mobiltelefonen sin og leter opp nummeret til venninnen Angie Mason, som som er tidligere BBC–journalist og selverklært sosialist. Hun er ikke jøde, men Sagor synes likevel det er bedre om vi får høre hennes vurderinger av statsministerkandidaten.

– Det spiller ingen rolle at han er jøde. Om en politiker er jøde, hindu eller sikh, er uvesentlig. Det som betyr noe, er hva man står for, mener Mason.

Hun opplever ikke Milliband som en spesielt karismatisk og overbevisende som politiker. Og hun synes ideen hans om å sette opp en stein utenfor statsministerboligen i Downing Street nr. 10 der valgløftene er inngravert, er latterlig. Like fullt håper hun han vinner.

– Valget er svært viktig. Mye står på spill for Storbritannia, blant annet forholdet til Europa, innvandringspolitikken og velferdsstatens utvikling, sier Mason.