– Det ble mye kontroll av privatlivet

Etter 15 år i Sannhetens Ord Bibelsenter, brøt han ut. Mannen (70) beskriver en menighet som styrte hvem han skulle være sammen med, og hvor han skulle feriere.

Dagen møter syttiåringen i Oslo, et steinkast fra lokalene der han tilbrakte sitt yrkesaktive liv. Mannen ønsker ikke å ta belastningen med å stå frem med sitt navn i avisen, men menigheten er, etter avtale med han, gjort kjent med den anonymiserte mannens identitet.

Kjærlighet og raushet

Han ble kristen i 1980, 35 år gammel. De fem første årene var han med i en menighet iDen norske kirke. Gjennom en nær bekjent fikk han kontakt medOslo Kristne Senter (OKS). De to valgte å bli værende i forsamlingen i ti år. Det var også her de to ble kjent medAstrid Bentsen, kvinnen som formelt har tittelen bønne- og omsorgsleder iSannhetens Ord Bibelsenter, men som av flere omtales som «profetinnen».

Hun markedsførte Sannhetens Ord Bibelsenter, og det ble til at de to besøkte menigheten i Slemmestad og valgte å bli. Her ble de møtt med vennlighet, kjærlighet og raushet. Dessuten var det et kor som sang det han omtaler som «flotte, hjertevarmende lovsanger», og det var gjestepredikanter fra inn- og utland som bidro med «god forkynnelse». Mannen, som var israelvenn, kunne glede seg over menighetens sterke engasjement for land og folk og ble med på mange turer til landet ved Middelhavet.

Kjente «i ånden»

Men den høyt utdannede mannen begynte etter hvert å reagere på lederskapets innblanding i hans privatliv. Da han ønsket å delta på en gjensynsfest for folkeskolen, ble han frarådet å dra. Den kunne, ifølge Astrid Bentsen, gi ham «sjeliske kick», et begrep han forstår som tilfredsstillelse av tanker og følelser på bekostning av det som er åndelig oppbyggelig.

«Vi kjenner i ånden at dette ikke er rett», fikk han høre. Han valgte til slutt å bli hjemme fra gjensynsfesten.

Han forteller at ledelsen i Sannhetens Ord Bibelsenter hadde ansvar for hver sine medlemmer, og at han ble fulgt opp av Astrid Bentsen ogRune Gravdal. I praksis innebar det at det var de to han skulle henvende seg til om han hadde behov for å snakke med noen eller skulle søke råd. Han husker et tilfelle der han ringte pastorPer Kristian Graff for å spørre om han kunne invitere med en av mennene som var under Graffs ansvarsområde på fjelltur. Reaksjonen fra Bentsen var at han gikk bak deres rygg for å slippe å si til dem at han selv skulle reise på fjelltur.

– Det var en voldsom kontroll, sier han.

I 2005, da bestevennen fra barndommen fylte 60 år, ble han advart mot å delta.

«Det er ikke bra for deg», skal Rune Gravdal og Astrid Bentsen ha sagt. 
Han nølte med å melde avbud inntil kvelden før. Men da avlyste han.

– De nektet meg ikke å gå i selskapet, men ga meg sterke advarsler, forteller han.

Valgte hytta

Pensjonisten viser til flere eksempler på det han beskriver som «kontroll av privatlivet».

I 2007 ønsket han å ta seg en tur til Vestlandet. Han hadde aldri sett den delen av Norge, men fikk like fullt beskjed fra Gravdal og Bentsen om ikke å dra. Han forstod det slik at de ønsket at han bare skulle være med på fellesturene i menigheten.

– Men den opplevelsen ville jeg ha.

Presset mot ham ble imidlertid så stort at han kjente at han måtte kapitulere. I stedet for Vestlandstur ble det opphold på hytta.

Sommeren etter lot han seg imidlertid ikke stanse.

– Jeg satte meg i bilen uten å si noe til noen. Turen tok en uke, og det var herlig, sier han.

Ullevål sykehus

Tilbake i Oslo ble han uvel. Han var kvalm, kjente smerter i overkroppen, og følte at bena ville svikte da han gikk over dørterskelen hos en bekjent i Oslo. Han ble hentet av ambulanse og lå i tre døgn på Ullevål sykehus til kontroll.

– Legen sa det ikke feilte meg noe, og at jeg hadde bedre arbeidskapasitet enn folk som var 20 år yngre enn meg.

I etterkant fikk han høre at Rune Gravdal hadde tolket hendelsen som Guds dom over den som var ulydig mot lederskapet.

– Han sa: «Å, kom det så fort».
 Pastoren ga ham også et ord fra Ordspråkene 14,12: «Om mannen mener at veien er rett, kan den likevel ende i døden».

Han var i ferd med å få nok.

– Jeg kunne ikke høre på dette lenger.

Til Jerusalem alene

I 2009 meldte han seg på eget initiativ på en reise tilJerusalem i forbindelse med den jødiske løvhyttefesten. Han forteller at han ble oppsøkt av Bentsen og Gravdal, som kom for å si at han ikke måtte dra til Israel alene, men heller reise på fellesturene som menigheten har to ganger årlig. Han trakk seg fra turen.

Året etter reiste han til løvhyttefesten uten å gi beskjed. Der traff hanGunvor ogLeif Wellerop. Sistnevnte var leder forInternasjonale Kristne Ambassade Jerusalem. Ekteparet kommenterte at han hadde meldt seg av året før, og han fortalte dem at han var blitt advart mot å være med. Ekteparet Wellerop hadde selv vært i Sannhetens Ord Bibelsenter i noen år, og mannen delte noen av sine erfaringer med dem. Det førte til at ekteparet tok kontakt med flere tidligere medlemmer i menigheten (Se Dagen-intervju med Gunvor og Leif Wellerop på lørdag 14.5.16).

Skulle bøye seg

Mot slutten av året begynte det for alvor å knirke mellom Oslo-mannen og menigheten i Slemmestad. Hver januar reiser medlemmer av forsamlingen til en internasjonal bønnekonferanse iIsrael. Etter å ha vært med 13 ganger ønsket ikke mannen å delta. Han ble bedt om å komme et par timer før tirsdagens bønnemøte for å snakke om saken.

– De sa: «Du må ikke svikte Israel. Når du kjenner det sånn, er det fare på ferde».

Men han hadde bestemt seg.
 I tre timer ble han sittende med pastorene Rune Gravdal ogNormann Olsen, med Astrid Bentsen til stede deler av tiden. Han forteller at de ville ha ham til å bøye seg og be om tilgivelse, men han var ikke villig til det. Et ektepar kom innom og ga han et alvorlig bibelvers om dom. Det fikk han ikke til å endre mening.

– Det var ikke et ord jeg kjente meg igjen i, sier han enkelt.

Samme måned tok han kontakt med kirken der han 30 år tidligere var blitt en kristen.
 Den unge diakonen i menigheten hadde et klart råd:

«Dette er helt galt, du må bare komme deg unna».

Ba i timevis

I dag beskriver mannen en menighet som ba mye mot grupper og mennesker som var kritiske til dem. Enkelte ganger måtte flere av medlemmene ta lørdagen til hjelp når det var mye tumulter rundt forsamlingen deres, som for eksempel i forbindelse med medieoppslag knyttet til bomben mot menigheten i 2003.

– Vi ba i timevis, husker han.

Pensjonisten kjenner til at menigheten har overvåket personer som har gått ut av forsamlingen. Som et konkret eksempel viser han til en person som han kjenner godt, som var blitt sendt til Gardermoen da et tidligere medlem kom med fly:

– Oppdraget var å se hvem den personen kom sammen med og følge etter dem i bil, forteller han.

Den siste tiden han var i menigheten, klaget Astrid Bentsen over at han ikke ringte henne mer. Han svarte at han ikke kjente behov for det.

– Hun sa: «Det skulle du absolutt føle behov for, du som finner på så mye rart».

Pensjonisten tror menighetens medlemmer på et vis «har det bra».

– Men det må være flere enn meg som opplever at de blir rost i det ene øyeblikket og kritisert og baktalt i neste.

Fri

I dag har 70-åringen funnet sin plass i Den norske kirke. Menigheten har, det han omtaler som «bibeltro prester og brennende brødre og søstre i troen». Han er først og fremst takknemlig for at han har kommet seg ut av Sannhetens Ord Bibelsenter som han ikke lenger har kontakt med.

– Jeg har heller ikke kontakt med min nære bekjent, men jeg hilser på medlemmer dersom jeg møter dem på forskjellige arrangementer og ellers.

Nå drar pensjonisten rett som det er på turer.

– Jeg nyter tilværelsen, smiler han.

Han har gode relasjoner til familiemedlemmer som han i mange år ikke traff fordi lederskapet i Sannhetens Ord Bibelsenter mente «det ikke var den rette tid» til å ta kontakt.

– Jeg er friere enn jeg har vært på lenge.