Bølgen som tok de unge

Først tok bølgen familie, venner og naboer. Nå forsvinner også de unge familiene. De orker ikke vente lenger på myndighetenes tiltak for å gjenreise lokalsamfunnene langs Japans Stillehavskyst.

11. mars 2011 var Usioso en liten, trivelig fiskerlandsby ved Stillehavskysten. Folket levde av fiske, fiskeforedling og turisme. Stedet var regnet som et av de mest naturskjønne kystområder i landet og trakk hvert år mange tusen tilreisende som ønsket å oppleve naturen rundt landsbyen: Grønne skogkledde åser over en langstrakt hvit strand og med klippeformasjoner som avgrensninger i nord og sør.

Monsterbølgen svelget hele lokalsamfunnet og tok med seg 116 av Usiosos 600 innbyggere. Ingen steder i hele det katastroferammede området ble en større andel av befolkningen borte.

Seks av medlemmene i kommunestyret var blant de omkomne, inkludert ordføreren. Tilbake satt de etterlatte og visste ikke hva de skulle gjøre.

– Jeg gikk rundt i de samme klærne i tre uker. Jeg hadde ingen ting igjen. Vi hadde ikke mat, ikke rent vann, ikke klær og kunne ikke få oss en skikkelig vask, forteller mannen som tok på seg jobben som varaordfører, Akio Suzuki, til Dagen.

Gjenreisningsplan

Men la oss først gå litt tilbake i tid: Dagens utsendte fikk være med misjonær og pastor Akira Mori og sønnen David på en tur ut til kysten, til stedet der fiskerlandsbyen lå. For der har menigheten deres, Global Misson Center, vært sterkt engasjert i nødhjelpsarbeid og gjenoppbygging.

Vi kjører inn i det som en gang var skogkledde åser som omkranset landsbyen. Nå er de jevnet ut og dalene er fylt opp fordi myndighetene mener at det er det beste for lokalbefolkningen. Det mener ikke lokalbefolkningen, og Akira Mori er fortvilet over det han ser.

– Det er helt forferdelig det de har gjort her. Stranden er borte, naturen er rasert, sukker han.

Pastoren hadde nemlig en idé. En gjenreisningsplan:

– Jeg fikk etter hvert god kontakt med ordføreren her, og han fortalte at han ville se lokalsamfunnet som et modellsamfunn for gjenreisningen etter tsunamien. Det tente noe i meg, og jeg sa at dersom han ønsket det må det gjøres etter Guds plan.

– Ordføreren svarte at han ikke tror på noen Gud. Jeg repliserte at det er greit, og at jeg skulle høre med Ham. Jeg er jo passe gal, men jeg spurte Gud og fikk etter hvert visshet om at det skulle være et lokalsamfunn etter norsk modell. Vi visste at planene til sentrale myndigheter og lokale myndigheter var å rasere landskapet og flate ut åser og fylle ut daler. Å ødelegge naturen slik ville bare gjøre situasjonen verre.

– Jeg tenkte på Bergen og husene langs fjellsidene, og det bare fortsatte å dure i meg. Etter hvert laget jeg en skisse, en tredimensjonal modell ved hjelp av en ingeniør. Kommunestyret likte det de så, og etter ni måneder var de veldig giret på dette, og ville gjerne se bygda gjenreist som vi foreslo.

– Jeg vet ikke akkurat hvorfor det ikke ble som vi tenkte, men myndighetene i fylket var ikke interessert i annet enn å lytte til seg selv. Nå er åsene rasert og det blir satt i stand tomter for 300 hus. Alle antar at det er maksimum halvparten av disse som vil bli benyttet. Folk vil ikke flytte tilbake, mange har allerede kjøpt hus og leiligheter andre steder. De ville ikke vente, forklarer Mori.

Velkommen inn

Vi stikker innom et turistsenter som overlevde tsunamien. Der møter vi kona til en av de Mori har hatt tettest kontakt med i årene etter katastrofen. Hun ringer straks hjem til mannen, den tidligere varaordføreren, og på direkten blir vi invitert hjem til ham.

Hjemme for Akio Suzuki er for tiden en trang, liten leilighet i en femetasjers blokk som er satt opp som krisebolig for de overlevende. Boligen hans forsvant i sjøvannet, men butikken står fortsatt.

I det vi blir ønsket varmt velkommen av Suzuki og Mori stiger over dørstokken, sier han, på norsk, det flere av oss tenker: – Dette er helt spesielt.

For det er svært uvanlig at man blir bedt hjem til fremmede i Japan, og i hvert fall som utlendinger er det en sjeldenhet å bli ønsket velkommen inn.

Men Suzuki viser seg å være annerledes enn de fleste på mange måter. Vi er fem som nærmest okkuperer hans lille kombinerte kjøkken og spisestue. Men han plukker fram stoler og krakker og serverer iste og riskjeks.

Manglet alt

– Vi manglet alt, og Mori hjalp oss svært mye i den første vanskelige tiden, sier Suzuki.

– Vi hadde ikke noe å spise, vi manglet alt av dagligvarer og hadde ikke varmeovner. Vi var uten vann. Vi gjenlevende hadde ikke styrke og trengte gode råd. Vi var ikke sterke nok til at vi kunne bli hørt av myndighetene. Men vi fikk så mye hjelp av Mori og hans folk.

Den tidligere varaordføreren forteller at det var en japanskfødt, koreansk jente som var den første kontakten mellom Usioso og menigheten i Iwaki. Hun var på plass hos de overlevende hver dag og snakket med dem i lang tid etter katastrofen. Det var i følge ham til stor hjelp.

Akio Suzuki legger til at han mistet huset, men at familien reddet seg.

Etterlatt

– Det var helt umenneskelig. Vi var igjen her uten noen hjelp, og 60 av oss som overlevde søkte tilflukt i et samfunnshus som fortsatt sto. Men vi hadde jo hverken strøm eller varme, sier mannen som i følge Mori har vært en virkelig trofast støttespiller for ordføreren.

– De to lærte meg mye. De har sterke meninger, men slik må det jo være i en slik situasjon, kommenterer Mori mens Suzuki fisker fram mobilen og ringer opp en kontakt.

Minutter senere står gammelordføreren i døra og slår seg ned ved spisebordet. Verten presenterer nykommeren med å peke på ham og si «number one». Så peker han på seg selv og sier «number two». Men vennen og naboen Takaichiro Shiga rister på hodet og er ikke helt sikker.

Han ler og sier at Suzuki nok var vel så mye sjef som han selv i og med at han gjorde veldig mye av det praktiske arbeidet de første årene.

Tok ansvar

Den nyankomne led enorme tap som følge av tsunamien. Både kona, to søstre og en fetter ble tatt av monsterbølgen. Han eide en fabrikk som produserte fiskekaker og et stort hus. Havet tok begge deler. Men likevel hadde han pågangsmot og tok ansvar for lokalsamfunnet sammen med vennen Suzuki.

Shiga beskriver en form for unntakstilstand og etablering av et bykontor i en midlertidig brakke. Der satt Shiga og Suzuki sammen hver eneste dag og tok imot innbyggerne som kom med sine klager og hentet hjelpesendinger. Samtidig ble det snakket stygt om dem bak deres rygg.

Sakte tempo

Shiga slår ut med armene:

– Som du ser går rekonstruksjonen så veldig sakte. Det skal visst ta enda to år før de er ferdige.

I tillegg til å skaffe til veie nødhjelp, som Mori og hans folk var sentrale bidragsytere til, tenkte de to gamle overlevende på de evakuerte og hvordan de kunne få folk tilbake til bygda.

– Vi ba om å få bygget disse midlertidige boligene, men vi ville ha dem på høydene bak den gamle landsbyen. Myndighetene svarte at det da ville ta ytterligere tre til fem år å få de opp. De mente at det var bedre å bygge her, på rismarkene.

– Men det var mange landeiere inne i bildet og vi måtte forhandle med dem alle sammen, og det er ikke lett. Rismarkene er som arvesølvet, de går fra generasjon til generasjon. Dessuten er rismarkene som vannbassenger og derfor er det gjørmete 20 - 30 meter nedover. Når det kommer store regnfall må de regne med at grunnen blir ustabil.

– De har satt ned lange pilarer, men de er til liten hjelp. Hver gang det regner blir det stående vann rundt husene, forklarer veteran-ordføreren.

Det største tapet

Takaichiro Shiga forteller at de kom med sine meninger, blant annet som følge av mange samtaler med Mori. Noe fikk de gjennomslag for, og et resultat er 103 midlertidige boliger.

– Det er kanskje ikke noe å gjøre noe med at det tar lengre tid, men mange folk blir borte. Spesielt yngre mennesker forsvinner. De etablerer seg andre steder. Jeg sa det til administrasjonen. Det største tapet er å miste mennesker. Vi lider nye tap med de yngre. De er alle sammen borte. Det er bare klenodiene som er igjen, sukker Shiga.

Han viser til at mange har flyttet til Izumi-området. De som har investert 30 - 40 millioner yen (omlag 2 mill. kr) og etablert seg andre steder kommer aldri tilbake hit. Det er forståelig, mener gammelordføreren.

Han legger til at selv om det er trøbbel med de midlertidige boligene, er det en del mennesker som er ganske takknemmelige.

Akira Mori legger til at det var store mugg-problemer allerede ved innflyttingen i husene. Sammen med eneboliger er det 103 leiligheter, men de er ikke fylt opp. Det står mange ledige.

– Det betyr at folk ikke vil flytte hit. Det er bare 70 familier som kommer fra bygda. 20 andre familier er ikke herfra opprinnelig, forklarer den pensjonerte misjonæren.

For lite hele tiden

«Number one» forklarer videre at det store problemet for ham i de vanskelige månedene etter tsunamien, var at nødhjelpsforsyningene var for små hele tiden, og at de kom i porsjoner.

– De som ikke hadde mobiltelefon fikk ikke melding om at det hadde kommet varer, og så klagde de da.

Shiga forteller at de har en stor sykkelvelodrom i nærheten av byen. Den var fylt opp med varer, både mat og sengetøy og utstyr. Det meste ble stående igjen uten å bli fordelt.

– Vi spurte om hvorfor. Svaret var at det ikke var nok til alle, og da ville det oppstå ulikheter. Det kunne de ikke gjøre. Vi hadde ansvar for 200 husstander og det kom 130 varmeovner. Men de ble ikke fordelt, for da ville de 70 andre klaget, forteller veteranen, som nekter å gi opp.

Vil ikke kjøpe fisk

Heller ikke menigheten i Iwaki vil gi seg med bistanden. De har vært en del av den årlige markeringen av årsdagen for tsunamien, og nå har Mori lansert en ny idé:

– Folk vil ikke kjøpe fisk fra Fukushima fylke nå. De er usikre på om den er trygg å spise etter ulykken ved atomkraftverket.

– Akkurat nå tenker vi på at vi vil bygge en fabrikk her. I Holland og USA er det veldig stort med aqua-kultur på land og en kombinasjon av oppdrett av ferskvannsfisk og drivhusdyrking av grønnsaker. Vannet som fisken lever i er næringsrikt, og det er fullstendig miljøvennlig.

– En kristen amerikaner som har drevet stort med dette i over 40 år fikk høre om oss gjennom nettverket «24-7 prayer International», og han vil hjelpe oss med dette prosjektet, forteller Akira Mori.

Tomten til ny næringsvirksomhet er under planering, og beboerne i kriseboligene har utsikt rett mot det som kan gi nytt håp til lokalsamfunnet.

Fungerer dårlig

Mori mener at den japanske regjeringen, og andre prøver, så godt de kan, men at de sentrale myndighetene fungerer dårlig.

– Det eneste regjeringen tilbyr disse områdene er en planering av nye boligtomter samt en 300 kilometer lang og 7,5 meter høy betongmur som skal verne mot framtidige flodbølger. Det er en falsk trygghet når vi vet at flodbølgen her var 10 meter høy.

– En gang var denne kyststrekningen og landsbyen rangert blant de 100 vakreste stedene i Japan. Nå er alt ødelagt. Lokalbefolkningen føler seg overkjørt av sentrale myndigheter, sier Mori.

Før vi forlater Japan rekker jeg å se i en engelskspråklig avis at statsminister Abe har vært på besøk i et område som ble rammet av tsunamien. Han lovet, igjen, at det skal settes fortgang i gjenreisningen. Men hvor mange tror på løftene denne gangen? De vil i hvert fall ikke være til hjelp for et lite bygdesamfunn på Stillehavskysten.