Ytringsfrihet

Jeg kommer aldri til å beklage min bruk av ytringsfriheten, skriver redaktør Vebjørn K. Selbekk.

I sin søndagskommentar i Aftenposten kalte TV2-sjef Kåre Valebrokk pressekonferansen i Inkluderingsdepartementet sist fredag for "Vebjørn Selbekks avbikt". FrPs Siv Jensen har karakterisert hendelsen som "feighetens forestilling". Andre har stilt spørsmål ved hvilken rolle regjeringen har spilt i saken og om de har utøvd press for å få undertegnede til å beklage.

Som redaktør kan jeg selvfølgelig ikke beklage min bruk av ytringsfriheten. Det har jeg aldri gjort og det kommer jeg heller ikke til å gjøre. Det jeg beklaget var at religiøse følelser hadde blitt såret, og jeg understreket at det aldri hadde vært vår mening. Jeg sa også at jeg på grunnlag av det jeg har erfart angrer publiseringen av tegningene.

Da er vi samtidig inne på noe av kjernen i problemet. Hvilken norsk redaktør vil i fremtiden ønske å dra ned over seg selv en slik kakofoni av drapstrusler, hatmail og ubehagelige beskyldninger om å skade norske interesser, som det jeg har følt på kroppen de siste ukene?

Jeg synes det var Dagbladet som i lørdagens lederartikkel best klarte å tolke mitt budskap: "Den som leser Selbekks erklæring vil se at han ikke firer en tøddel på enhvers rett til å ytre seg om hva det skal være. At han innrømmer ikke å ha forstått hvor sårende karikaturtegningene ble opplevd, er like mye uttrykk for overraskelse over styrken i følelsene som innrømmelse av egen dumskap."

Det er helt korrekt at ingenting av det jeg sa var nytt. Men formen var ny. Det at vi på tross av ulikheter og et høyt spenningsnivå, kunne stå sammen mot fremmedfiendtlighet og trakassering av muslimer, viser noe av styrken i det flerkulturelle fellesskapet vi tross alt har bygd opp i Norge. I andre land, også land som ligger ganske nær oss, ville noe slikt vært ganske så utenkelig.

Initiativet var helt og holdent vårt eget. Vi har ikke på noe tidspunkt følt oss presset av regjeringen. Tvert imot har vi blitt rådet av myndighetene til å være forsiktig med å gå for langt i å beklage. For oss handlet dette om å prøve å ta en smule samfunnsansvar i en vanskelig situasjon. Vi har ikke bedt om å få alt det ansvaret som har blitt påtvunget oss i denne saken. Egentlig har situasjonen vært fullstendig ulogisk. Langt større aviser enn Magazinet har trykket karikaturene både før og etter oss.

Men når vi likevel har havnet i slike surrealistiske omstendigheter, konkluderte vi med at også vi hadde et ansvar for at måten vi handlet på kunne være med på gi et bidrag til å roe ned en situasjon som holdt på å bli ganske dramatisk. Det er noe av det samme samfunnsansvaret som jeg føler Valebrokk utøver når han nå fortsatt velger å ikke vise tegningene på TV 2. Ut fra vanlige nyhets- og informasjonskriterier skulle det jo være den naturligste ting i verden å vise dem.

Valebrokk er også bekymret for at jeg har skaffet ham en medredaktør han ikke liker. Men i den grad Islamsk Råd nå har blitt en redaksjonell aktør, har organisasjonen like mye blitt det overfor TV 2 som overfor Magazinet. Vi har jo tross alt trykket tegningene, vi.