Advarer mot kristen snillisme

Forkynner Jan Rettedal synes kristne er for forsiktige med å irettesette hverandre – og for uforsiktige når de først gjør det.

Gjennom tre tiår som pastor og omreisende evangelist har Jan Rettedal jobbet tett på mange mennesker. Han har besøkt menigheter i Frikirken og andre sammenhenger over hele landet, og ofte hatt med seg team av frivillige medarbeidere.

Det har ført til at han både har fått og gitt mange korreksjoner.

– Det er så lett å gi dårlig irettesettelse, som tar frimodigheten, gleden og tryggheten fra mennesker. Jeg tror ikke det er Jesus–modellen, sier han.

Kapital i banken

Når Rettedal leser i evangeliene om hvordan Jesus møtte mennesker, ser han et hovedmønster som han mener kristne bør merke seg – og som han tenker kan overføres også til vår tid.

– Regelen er å investere i andre menneskers liv ved raust å legge inn gode ord, ros og oppmuntring, sier Rettedal.

Han kaller det å sette inn kapital i deres bank.

– Det gjør at de har trygghet til å ta imot en kritisk tilbakemelding hvis det skulle bli behov for det, sier han.

Av egen erfaring vet han at det gir et helt annet utgangspunkt for å oppleve slik respons som et ønske om å hjelpe en venn, ikke som et forsøk på å «ta» en konkurrent eller fiende.

– Hos Jesus ser vi også at det blir pekt ut en vei videre. Irettesettelsen blir ikke bare hengende i luften, sier Rettedal.

«Vik bak meg Satan!»

Det tenker han blir særlig aktuelt i kommende søndags fortellertekst. Peter er blitt forferdet etter at Jesus har forutsagt sin lidelse og død. Disippelen tar Mesteren til side og gir seg til å irettesette ham. Han får svar på tiltale:

«Vik bak meg, Satan! Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil», sier Jesus strengt.

Uten at Peter hadde en grunnleggende og dyp tillit til at Jesus ville ham vel, tror Rettedal det ville vært umulig å ta imot en slik tilbakemelding på en velment reaksjon.

Misforstått snille

Generelt tror Rettedal at kristne ofte er misforstått snille med hverandre.

– Poenget er ikke at vi skal kalle andre inn på teppet, men leve så nær hverandre at det er naturlig å bli invitert inn i hverandres liv, sier han.

Selv synes han det har vært nyttig å utfordre andre til å evaluere det han sier og gjør som forkynner. Noen ganger har andre kristne ledere også invitert ham til å følge dem over tid og gi dem tilbakemeldinger.

– I en slik trygg relasjon, er det lettere å ta imot – og også være uenige. Jeg opplevde at vennskapet ble styrket gjennom disse prosessene, sier han.

Tar seg tid

Å servere noen det man opplever som den usminkede sannhet, kan derimot virke mot sin hensikt. Det er forskjell på det som kommer rett fra levra og det som kommer rett fra hjertet.

– Hvis noen blir firkantede og ufølsomme, og bare er «sannheten tro», er det en dårlig tilbakemelding. Det drar meg bare ned, sier han.

Ofte tror han det kan være lurt å gi seg litt tid før man irettesetter noen. Ut fra egen erfaring som forkynner anbefaler han for eksempel å vente en dag eller to før man gir en predikant en kritisk tilbakemelding på en preken.

Han mener den som skal gi irettesettelse kan lære av hvordan man håndterer konflikter i et ekteskap.

- Det blir lett vanskelig når det er spenninger i luften. Når det har roet seg, kan vi være enda tydeligere med hverandre og bli tatt i beste mening, sier han.

Avvæpnende ord

Upassende oppførsel, sladder, dårlig språkbruk, sløsing med penger og utglidning på det samlivsetiske området er typiske eksempler på saker som gjør at kristne har ansvar for å gi hverandre en kjærlig korreksjon, mener Rettedal.

– Du har ikke sjanse til å nå fram om du ikke formidler at du selv sitter i glasshus. Du gir ikke tilbakemeldingen fra en pidestall eller fjelltopp. Folk må forstå at du selv har ditt å stri med i livet, og det er viktig å vise at du selv tåler kritikk, sier Rettedal.

Derfor synes han det både er klokt og avvæpnende å si at den en irettesetter, må gi beskjed hvis vedkommende har noe å utsette på en selv.

– Dessuten er det viktig å huske Bibelens ord om at den som står, skal se til at han ikke faller, påpeker han.

Ber først

Jesus gir selv retningslinjer om at man først skal snakke med noen på tomannshånd, så ta med seg noen andre og i siste instans involvere lederskapet i menigheten. Rettedal understreker at det er viktig å følge denne oppskriften.

– Man må gjerne ta flere runder på tomannshånd, sier han.

I forkant mener han det er helt avgjørende å be.

– Vi må praktisere det gamle evangeliske prinsippet om å snakke med Gud om et menneske før vi snakker med mennesket om Gud. Jeg tror også det er viktig å visualisere en planlagt samtale for sitt indre i forkant, slik en idrettsløper forbereder seg på et løp. Da kan vi være forberedt, både åndelig og mentalt, på reaksjonene og spørsmålene som måtte komme, sier han.

Mulighet til utvikling

Rettedal mener det er viktig å være klar over hva som egentlig er hensikten med irettesettelse.

– Den som ikke blir irettesatt, går glipp av utvikling og modning. Det kan ramme et helt miljø at man ikke ønsker korreks som har konfliktstoff i seg. Det blir stagnasjon og frustrasjon, og enkeltmennesker får ikke utvikle seg, sier han.

– Folk som inviterer andre inn i livet sitt, åpner en kjempemulighet til å komme seg videre, sier Rettedal.

Han vil gjerne slå et slag for at alle aktive kristne, men spesielt alle med lederansvar, benytter seg jevnlig av mentorhjelp og sjelesorg for å få hjelp til å arbeide med utfordringer i eget liv til glede og hjelp for en selv og de rundt seg.