Fant unik jødisk bok i antikvariat

Et tilfeldig funn i et antikvariat i Rogaland førte til et spennende møte i Oslo hvor en liten, jødisk bok nå skaper glede og nysgjerrighet.

Den er høyst unnselig og beskjeden på de fleste måter, men forventningsfulle blikk og ivrig samtale avslører at noe spesielt er på gang.

Arne Berge åpner forsiktig veska si og tar fram en gjennomsiktig plastpose. I den ligger en tynn liten rød bok. På forsiden sitter restene av en avrevet syltelapp av det gamle slaget.

Innholdet avslører at dette er en jødisk bok til undervisning av den oppvoksende slekt. Det som gjør boka oppsiktsvekkende er årstallet 1941 – og det faktum at den var helt ukjent for det jødiske miljøet knyttet til synagogen i Oslo.

Stigende interesse

Tre menn og en kvinne er kranset om bordet, synagogeforstander Michael Gritzman, forstanderErvin Kohn iDet Mosaiske Trossamfunn, lærer på religionsskolen Janine Skauge Martin og presten Arne Berge.

Berge er sokneprest i Hinna menighet i Stavanger og har gjennom årene fått en stigende interesse for jødene og Israel. Han er kretsstyreleder forIsraelsmisjonen og har også vært medlem av landsstyret.

Interessen har blant annet ført ham til mangt et antikvariat. På et slikt besøk fant han en bok han ikke straks forsto betydningen av.

I hylla for jødisk litteratur stakk én bok seg ut. Den var ikke tykk og ikke utstyrt med gyllen skrift på gammelt lær. Tvert om var det den aller mest beskjedne av alle bøkene, en skrivebok i skoleformat, med innlimte maskinskrevne ark.

Innehaveren var neppe klar over hva slags skatt han hadde hatt stående. Berge fikk boka helt gratis.

– En skatt

Først vel hjemme på Bryne begynte han å se grundigere på den, og det gikk opp for ham hva han hadde mellom hendene.

– Jeg skjønte at jeg hadde funnet en skatt. Jeg viste den til noen venner som deler min interesse for jødedommen, og jeg tenkte jeg ville skrive tilJødisk Museum i Oslo og fortelle om den. Jeg tenkte ikke tanken på at den ikke var kjent i det jødiske miljøet, men det skjønte jeg da jeg fikk svar fra museet. Da skjønte jeg også at den var altfor verdifull til at den skulle stå i min bokhylle. «Den må tilbake dit den hører hjemme», konkluderte jeg.

Aldri levert

«Religionsboka» står det på det første bladet, og datoen under «forordet» er 25. april, 1941, 18 måneder før norske jøder deporteres. Her står det at den tilhører «Det Mosaiske Trossamfund i Oslo» og at «Elevene og Deres foresatte plikter å passe på at boka ikke smusses til eller behandles skjødesløst». Ved avsluttet undervisning skulle den leveres tilbake til menigheten – med hilsen skolenemnda.

Men dette eksemplaret kom ­aldri tilbake.

Og mye tyder på at alle andre eksemplarer som må ha eksistert, heller ikke gjorde det. Derfor var den helt ukjent, også for dem som vet mest om det jødiske religiøse liv i Norge før, under og etter krigen.

– Jeg er veldig nysgjerrig på dette eksemplarets historie, sier Arne Berge. – Hvordan havnet det på Jæren? undrer han.

Ervin Kohn ser det ikke som så oppsiktsvekkende at en slik bok kunne finnes der. Han minner om at det var betydelige jødiske kontingenter i mange norske byer, også i Stavanger og omegn.

– Den må ha tilhørt et klassesett, tror Berge og får medhold hos et spent og fascinert vertskap i synagogen.

På 76 sider gjennomgår boka en rekke jødiske helligdager, fester og høytider, og helt bakerst har den en egen åttesiders seksjon med bønner og velsignelser, skrevet med hebraiske tegn, men med korte norske mellomtekster. Her er det blant annet velsignelser for krydderier og rotfrukter, øl, vann og vin.

Boka har mange innslag av hebraisk, men er ellers skrevet på norsk, og ikke en hvilken som helst målform. Teksten bærer et visst preg av datidens samnorsktenkning, eller radikalt bokmål. Én smaksprøve fra De ti bud lyder følgelig: «Du skal ikke ljuge».

Askhenazi

De hebraiske ordene er oversatt til norsk og forklart.

– Dette er i askhenazi-tradisjonen, sier forstander Kohn som minner om at den 75 år gamle boka er blitt til i en fase av moderne jødisk historie da hebraisk var i ferd med å bli revitalisert og vekket fra en mange hundreårig dvale som jødisk hverdagsspråk. Han gjenkjenner den særegne tysk-jødiske måten å skrive de hebraiske ordene på.

Han holder boka i hendene for aller første gang under møtet i synagogen i Oslo. Mens samtalen går, studerer han den interessert.

– En av tingene som gjør den karakteristisk og spesiell, er tidskoloritten fra året før de norske jødene ble deportert til Tyskland, sier han.

Religionsskole

Fra 1940 til -42 fungerte livet i synagogen i Bergstien på et vis. Under økende nazistiske press ble det holdt gudstjenester, og religionsskolen – den jødiske «søndagsskolen» – var det også liv i.

Da menigheten ble opprettet i 1892, var det med det formål å få ansatt en lærer som kunne undervise barna i jødedommen. 28 familier gikk sammen for å ansette en mann som hadde dette som sin oppgave.

– Dette viser hvor viktig religionsundervisningen av barna var, sier forstander Kohn.

Slik er det fortsatt. Han sier undervisningen i dag varer halvannen time på ettermiddagen en dag i uka. Han antar at opplegget var omtrent likt for 75 til 80 år siden.

«Herr K»

Lappen på omslaget er nesten helt fjernet. Noen få bokstaver står igjen: «err K».

– Kan det ha stått «Herr K...», spør vi. – Og hvem kan det ha vært?

Svaret forblir i det dunkle.

– 230 jødiske familier ble helt borte underHolocaust. Det er ikke mulig å finne ut hvem som satt i hvilke komiteer i Det Mosaiske Trossamfunn og hvem som kan ha laget dette, sier Kohn. Til det er altfor mye skriftlig materiale tapt.

– Hva betyr det for dere norske jøder å få denne boka?

– Den betyr mye – for fremtiden. Den er en inspirasjon for oss til å gjøre en enda større jobb for å lete etter historien vår på akkurat dette temaet. Vi erkjenner at det viktigste er barna og barnebarna våre, og det er mye kunnskap vi ikke har avdekket. De som underviste barna ved begynnelsen av krigen, gjorde et fantastisk stykke arbeid, men vi vet ikke hvem de var. Boka er nok mer for 10-12-åringer enn for 6-7-åringer, men hva med de yngste? Hadde de noe tilsvarende materiell? Vi må søke mer i vår historie, og jeg ser det for meg som en egen utstilling på museet etter hvert, sier Kohn som kaller boka unik.

– Vi har ikke sett dette før, sier synagogeforstander Gritzman.