Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

Slik er vår Gud

Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

I menigheten jeg tilhører er vi i gang med en prekenserie hvor vi går gjennom den apostoliske trosbekjennelsen. Mangeårig MF-professor Oskar Skarsaune skriver i boken «Troens Ord» fra 1997 om hvordan trosbekjennelsen kan være en samling ord som vi forholder oss til på jevnlig basis uten egentlig å undersøke nærmere hva disse ordene egentlig uttrykker.

Derfor ser jeg med glede og forventning frem til å få gå nærmere inn i hva trosbekjennelsen faktisk forteller oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På reformatoren Martin Luthers tid på 1500-tallet var et hovedspørsmål «hvordan kan jeg finne en nådig Gud?». I dag er det ikke så mange som stiller akkurat dette spørsmålet. På en måte kan vi si at spørsmålet i dag er enda mer grunnleggende: Hvem er Gud?

I en individualisert tidsalder, hvor mer og mer blir tilpasset den enkeltes ønsker og behov, kan det også være fristende å definere Gud i sitt eget bilde. Men hvis vi for alvor aksepterer slike premisser, har vi i realiteten gjort oss selv til Gud. Hvis vi bare vil forholde oss til Gud så lenge han passer inn i rammer vi synes er rimelige, har vi ikke gitt mye rom for Guds egen autoritet.

«Jesus er Herre», lyder den kristne kirkes eldste trosbekjennelse. Vi kjenner den fra apostelen Tomas da han fikk møte den oppstandne. Og vi kjenner den fra forfulgte kristne både i kirkens første tid og i våre dager. På onsdag hørte jeg Åpne Dørers generalsekretær Morten Askeland fortelle om hvilken pris mange kristne fortsatt må betale for å bekjenne Jesu navn mange steder i verden. Han introduserte presentasjonen av årets World Watch List, oversikten over forfølgelsen av kristne verden over.

Ingen av oss kan helt sikkert vite hvordan vi ville opptrådt hvis vi faktisk stod overfor et valg mellom å opprettholde bekjennelsen av Jesus som herre eller å miste livet. Vi kan håpe at vi ville våget å holde fast på det håpet Jesus har gitt oss. Noe av det som antakelig ville ha betydd mest for dette valget, er hvilket forhold vi har til Jesus i dag.

Og da er det høyst aktuelt å spørre: Hvem er Gud? Spørsmålet er ikke først og fremst hvilket omdømme han har, hvordan han fremstår, eller hvilket etterlatt inntrykk vår tid sitter igjen med. Slike utrykk blir gjerne brukt i den politiske og kulturelle debatten om tidens trender og hvordan sentrale aktører på ulike arenaer bekler sine roller.

Gud har aldri vært uomstridt blant menneskene. Og Jesus Kristus gikk selv ikke av veien for å tråkke på ømme tær. Hvis vi vil finne ut hvem Gud er, kan vi ikke bare spørre hvordan vi synes han burde være.

«Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er», leser vi i Johannesevangeliets første kapittel. Jesus har vist oss hvem Gud er.

«La meg få se din herlighet», ba Moses i 2. Mosebok 33. «Du kan ikke få se ansiktet mitt, for et menneske kan ikke se meg og leve», svarte Gud. «Når (så) min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i klippekløften, og jeg vil dekke deg med håndflaten til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta hånden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se», forklarte han videre. Den ærefrykten Moses må ha kjent på, gjør også vi klokt i å ta innover oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesus kom til jorden og ga Gud et menneskelig ansikt. Og i Johannesevangeliet leser vi at Jesus er Gud. Han ikke bare ligner på Gud eller har visse likhetstrekk, han er Gud. Derfor kan vi være trygge på at vi kjenner Gud når vi kjenner Jesus.

Men Jesus har ikke opphevet eller fjernet behovet for ærefrykt. Jesus har ikke gjort Gud til et redskap i våre hender. Jesus var ikke Guds pr-agent med det mål for øye å gi Den allmektige et mer omgjengelig image. Jesus kom og viste oss hvem Gud er. Gud forandret seg ikke.

Her ligger det både et stort alvor og et formidabelt håp. I Guds frelseshistorie representerte Jesu korsdød og oppstandelse selve brennpunktet. Her ble synden sonet, her ble himmelveien åpnet. Men ondskapen ble ikke utryddet der og da. Og de kreftene inne i oss som drar oss bort fra Gud og som helst vil at vi skal overta herredømmet selv, de er fortsatt i virksomhet.

Bekjennelsen av Jesus som herre er derfor ikke bare et følelsesladd uttrykk til bruk i særlig salige stunder. Den er en dypt alvorlig erkjennelse av hvem som har definisjonsmakten. Vårt håp, vår trøst, vår frelse, det hviler ikke på at vi kan forme Guds i vårt eller vår samtids bilde.

Det hviler på at den Gud som har definisjonsmakten, den Gud som har gitt oss livet, det er den samme Gud som fornedret seg selv og ble menneske, ja, som ble så fornedret at han, den uskyldige, tok på seg vår skyld og ga alle troende rett til å bli Guds barn. For slik er vår Gud. Ham får vi tro på.

Johannes vitner om ham og roper ut: «Det var om ham jeg sa: Han som kommer etter meg, er kommet før meg, for han var til før meg.» Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Fars favn, han har vist oss hvem han er.

Joh 1,15-18